Debatt i unntakstilstand

Tenk om svenskene har rett? skrev jeg i en kommentarartikkel søndag kveld. Den handlet om hvordan svenske myndigheter fram til da hadde bekjempet koronaviruset. Budskapet var en oppfordring til fagfolk og politikere om å diskutere det som skjer åpent og kritisk, inkludert usikkerheten rundt de ekstreme tiltakene som nå innføres. Det vil være bra for tilliten til og oppslutningen om tiltakene, var resonnementet.

I dag har mediebildet vært dominert av artikler og kommentarer om forskjellene mellom den svenske og norske tilnærmingen. Men kommentarfeltet under søndagens artikkel var samtidig dominert av folk som sa nei, dette er ikke tiden for debatt. Den tar vi senere, nå må vi stå sammen og støtte opp om myndighetenes tiltak.

Det er ikke merkelig at det kommer en slik reaksjon i så ekstreme tider. Det er merkelig at reaksjonen også kom i form av en lederartikkel i Stavanger Aftenblad.

«Nå må vi gå i takt en stund»

«Debatt om smittevern er uansvarlig og skadelig», lød innsalget på avisens forside i går ettermiddag. Den uthevede ingressen lyder som følger:

«Det er viktig og riktig å debattere de tiltakene myndighetene setter i verk for å vinne kampen mot koronaviruset. Men ikke nå. Nå må vi gå i takt en stund».

Videre:

«Som borgere i et samfunn plikter vi å sette våre egne, umiddelbare behov, inkludert behovet for å demonstrere vår evne til kritikk, til side en stund.»

Og til slutt:

«Vi skal selvsagt ha en ærlig, åpen og kritisk debatt om alle spørsmål om hvordan vi som nasjon taklet denne krisen. Seinere.»

Klassekampens lederartikkel i dag er ikke like bastant formulert, men går langs samme linjer. Sjefredaktør Mari Skurdal skriver:

«Det er en tid for alt. Vi skal ha en debatt om hvilke tiltak som er egnet, og hva som fungerer». Og så: «Inntil videre må vi gjøre det vi får beskjed om.»

Ja, selvfølgelig skal vi følge myndighetenes råd, unntaksforskrifter og kanskje ganske snart unntakslover. Men et uuttalt premiss i begge artiklene – som uttales direkte i kommentarfeltene – er at vi som borgere/innbyggere/mennesker ikke tåler å høre motforestillinger mot vedtatt politikk. Da vil det sås tvil om politikken er riktig, og vi vil slutte å følge den. Det er et grunnleggende forfeilet premiss.

Åpen og forklarende krisekommunikasjon

For det første er åpen debatt viktig for at myndighetene skal kunne drive god krisekommunikasjon. Slik kommunikasjon handler også om å forklare hvorfor.

Som det står i veilederen fra Direktoratet for sikkerhet og beredskap: Krisekommunikasjonen skal være åpen, tydelig og tilgjengelig, og de berørte innbyggerne skal tas med på råd. Denne åpenheten bør også inkludere åpenhet for usikkerhet og motforestillinger.

Nøkterne, informerte stemmer trengs i den offentlige debatten akkurat nå.

Bent Høies opptreden på Politisk kvarter i morges er et godt eksempel (denne artikkelen er skrevet tirsdag kveld, 17. mars). Der forklarte den svenske sjefepidemiologen hvorfor svenske myndigheter da (nå er de i ferd med å snu) mente det er galt å stenge skolene. Høie sa rett ut at forskningsgrunnlaget er tynt, usikkerheten stor, men at norske myndigheter likevel hadde falt ned på å være føre var.

Det kan jeg leve med. Jeg sender ikke ungene ut for å smitte andre fordi ministeren sier han ikke vet sikkert om det hjelper å holde dem isolert.

Folkehelseinstituttets Preben Aavitsland er et annet eksempel: «Alle strategier er mer eller mindre eksperimenter i denne situasjonen», sa epidemieksperten i Dagsnytt 18 i går. Som Andreas Slettholm skriver i Aftenposten: «På en merkelig måte er det et betryggende utsagn. Det er i hvert fall med på å forklare at koronasituasjonen får så forvirrende ulike utslag.»

Slike nøkterne, informerte stemmer trengs i den offentlige debatten akkurat nå. Vi trenger stemmer som kan skille frykt fra fakta og imøtegå falsk informasjon med åpenhet om usikkerhet. Det florerer med konspirasjoner og løse påstander. Faktisk.no går på høygir.

Journalister skal ikke gå i takt

For det andre trengs det kritisk og undersøkende journalistikk rundt de tiltakene som vedtas. Den må også gjøres nå. Tiltakene vedtas for å bekjempe et farlig virus. Men de har store omkostninger. Folk kan miste jobben, drives ut i fattigdom og barn som trenger hjelp og skolen som trygg ramme, mister den – bare for å nevne noe.

Dette vet selvsagt myndighetene også. Men medias jobb er å stille spørsmål ved begrunnelsen for alle tiltak som vedtas, og hvordan de vektes mot andre hensyn. Det gjelder også smittevernet.

Smittevern er også politikk.

Regjeringens økonomiske tiltakspakker er blitt grundig debattert og kritisert fra første sekund. Men det kan virke å være en oppfatning der ute om at smittevernspolitikk er noe annet enn annen politikk – at smitterådene på et vis kommer dalende ned fra oven som endelige bud.

Smittevern er også politikk. Det viser Aftenpostens ferske artikkel om hvordan beslutningen om stengning av skoler ble til svært tydelig.

En grunn til at svenskene for eksempel har nølt med å stenge skoler, er at de faglige rådene veier tyngre i politikkutformingen i Sverige, også organisatorisk. Folkehelseinstituttet anbefalte ikke eksplisitt å stenge skolene i Norge i sin risikovurdering. Det kan godt hende det er riktig å gjøre det likevel. Men det må debatteres. Og det må skje nå, for det er nå konsekvensene kommer og det er nå vi trenger å forstå beslutningene som tas.

Under pressekonferansen da tiltaket ble lansert, stilte ingen journalister spørsmål om det er forsvarlig å stenge skolene når nytten er så uviss, skriver Andreas Slettholm.

Det er mange spørsmål å stille, uten dermed å oppfordre folk til å bryte loven.

Det samme var tilfelle da grensetiltakene ble presentert. Så langt jeg har fått med meg, har det knapt vært kritisk journalistikk rundt den såkalte hytteforskriften heller, der sivilforsvaret er satt inn for å beordre folk hjem fra hytta. Er det slik at de helsefaglige myndighetene tror folk vil bli akutt syke i store antall allerede denne uka, slik at helsevesenet i hyttekommunene vil bli akutt overbelastet? Kunne tiltaket ventet? Er det i det hele tatt nødvendig? Må alt skje på en gang? Det er mange spørsmål å stille, uten dermed å oppfordre folk til å bryte loven.

Slettholm tror mangelen på spørsmål skyldes at tiltakene kom på et tidspunkt da folk lengtet etter kraftfulle tiltak. Det har han nok rett i. Og det inkluderer mange journalister.

Forståelig nok. Journalister går også ofte i takt. Men er det noen som ikke skal gå i takt i disse dager, er det journalistene.

Det myndige menneske

Til sist, og viktigst: Det ligger en uggen eim av mistillit i oppfordringene om at vi alle nå må gå i takt.

Her skal man kanskje være forsiktig med å ty til store ord om ytringsfrihet. Men det har seg nå sånn at jeg brukte den siste uka før viruset traff på å lese den forrige ytringsfrihetskommisjonens rapport (til et annet journalistisk prosjekt).

Det er helt avgjørende for en fungerende offentlighet å ha myndige mennesker.

Som grunnleggende premiss for kommisjonens diskusjon rundt hvor viktig det er med ytringsfrihet, ligger forestillingen om det myndige mennesket. Den henter kommisjonen fra filosofen Immanuel Kant, som fryktet at demokratiet kunne bli en form for despoti, der massene lar seg lede, dersom demokratiet ikke har basis i det myndige menneske.

Det er helt avgjørende for en fungerende offentlighet å ha myndige mennesker. Myndige i betydningen selvstendige, voksne og informerte: Folk som selv er i stand til finne ut hva som er sant og ikke, og gjøre seg opp sine egne meninger – sannhet, demokrati og fri meningsdannelse, som de tre begrunnelsene for ytringsfriheten lyder i grunnloven.

Da må vi –særlig vi i mediene – stole på at folk tåler å høre ulike meninger om tiltak mot virus. Også, ja særlig, i en unntakstilstand.

Demokratiet har ikke karantene

Aftenbladets sjefredaktør er neppe uenig i dette. Da jeg debatterte med Lars Helle på TV2 Nyhetskanalen tidligere i ettermiddag, sa han at han var enig i at det er viktig å ha kritisk journalistikk og fri debatt, og at mange av tiltakene som vedtas nå, sikkert vil vise seg å være dårlige. Lederartikkelen var visst rettet mot lokalpolitikere som «latterliggjorde tiltakene».

Likevel er det verdt å dvele et øyeblikk ved lederartiklene i Klassekampen og Stavanger Aftenblad, og det de uttrykker om debattklimaet akkurat nå. Vi trenger alle å ta et steg tilbake og stille spørsmål rundt det som skjer, å rykke oss litt ut av sjokket og viruskrigen. Samtidig som vi fortsetter å følge myndighetenes råd.

Samfunnet må fortsatt tåle debatt. Demokratiet har ikke karantene.

Til slutt i TV-debatten smatt Lars Helle inn: «Vi er kanskje litt uenige om timingen».

Men timing er om ikke everything, så i hvert fall svært viktig. Dette skjer nå, og det skjer ekstremt fort. Det er nå Norge vedtar de mest inngripende tiltakene i fredstid, det er nå konsekvensene begynner å virke. Dugnaden mot viruset tåler motforestillinger. Den blir faktisk bedre og sterkere av at myndige mennesker gjør seg opp sin egen mening.

Bergens Tidende sa det i grunn godt i sin lederartikkel i går:

Myndighetenes løsninger må kunne kritiseres selv om koronakrisen krever dugnadsånd og samarbeid. Samfunnet må fortsatt tåle debatt. Demokratiet har ikke karantene.