Demokratisk kondis

Det har gått dager, uker og måneder siden Norge fikk en ny, rødgrønn regjering. Likevel er det uløste oppgaver igjen, også på kjerneområder som arbeid, kamp mot ulikhet og klimakutt. Det skjønner egentlig vanlige folk. Men likevel har det spredd seg en slags matthet – det er etter hvert så mange der ute som får det kompliserte til å virke enkelt – som høyt og stadig roper at «det er jo bare å…». Som gir inntrykk av at ingen ting skjer.

Summen av alle disse tusen beslutningene som tas, dreier langsomt samfunnsretningen.

Men den som virkelig skal forandre samfunnet, trenger mer enn noe annet utholdenhet. En «demokratikondis», som gjør at man står i det over tid, er det som driver reformer og endringer gjennom. Engasjement og vilje koblet med gjennomføringskraft har vært den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsens adelsmerke.

En regjering er en beslutningsmaskin. I hvert eneste departement tas det hele tiden store og små avgjørelser, som får betydning for noens hverdag. Store saker, symbolsaker, områder med taleføre og sterke pressgrupper, blir det oppmerksomhet rundt. Men det er bare en liten del av det som besluttes som når fram til den brede offentligheten.

Det går ikke så fort som mange kunne ønske seg.

Summen av alle disse tusen beslutningene som tas, dreier langsomt samfunnsretningen. Jens Stoltenberg pleide å sammenlikne det med to skip som legger fra kai, og seiler i hver sin retning. I begynnelsen er ikke avstanden så stor, men den øker gradvis, til man ender opp to helt forskjellige steder. «Folk vil merke forskjellene, ikke fra første dag, men betydelig i løpet av en fireårsperiode», sa Erna Solberg til Klassekampen før valget i 2013.

Åtte år med høyreregjering forandret Norge på viktige områder. Større forskjeller, sentralisering og et arbeidsliv der vanlige arbeidsfolk fikk mindre makt og trygghet, gjorde at høyrepartiene mistet tillit. Det ble en ny regjering i 2021, med et sterkt mandat til å føre SS Norge i en annen retning. Og i skyggen av alle krisene som den rødgrønne regjeringen har stått i, kan vi merke at ferden faktisk går i en annen lei.

På arbeidslivsområdet har regjeringen store ambisjoner, og har jobbet i hurtigtogsfart.

Det går ikke så fort som mange kunne ønske seg. For styringssystemene våre er lagd slik at de har en innebygd treghet. Det er meningen at ting skal ta tid, og at det skal være prosesser. Skal man endre en lov må det først sendes ut en høring, så saken blir belyst og alle får sagt sitt. Så skal saken fremmes for Stortinget, det skal behandles grundig i den tilhørende komiteen, kanskje åpen høring der også, før det til slutt stemmes over i Stortinget – og det blir etter hvert satt en dato for når loven trer i kraft. Et stykke fram i tid, slik at alle kan tilpasse seg den nye loven.

På arbeidslivsområdet har regjeringen store ambisjoner, og har jobbet i hurtigtogsfart. Det har vært både debatt og oppmerksomhet rundt dette. Likevel har mange av endringene faktisk ikke trådt i kraft ennå. Opphevelsen av den generelle adgangen til midlertidig ansettelse gjelder fra 1. juli, gjeninnføring av kollektiv søksmålsrett kommer hakk i hæl, mens de varslede begrensninger på innleie er fortsatt på høring.

Vi vet likevel at store endringer av samfunnet over tid, kan komme som resultat av mange små reformer som trekker i samme retning.

På samme måte er det med andre saker. En ny og aktiv næringspolitikk, som skaper jobber og kutter utslipp, tar tid å få på plass. Regjeringen har lagd en ny strategi for å øke eksporten vår, men fra investeringene gjøres til varene går over grensen, drøyer så klart det mer enn et halvår.

En tillitsreform for offentlig sektor er på mange måter et brudd med en tankegang som har grodd fast over ti-år. Den må utformes, forankres, folk må involveres, ideer skal skapes, modnes og settes ut i livet. Det tar nødvendigvis tid. Og det kommer til å ta flere år etter at regjeringen har åpnet nye områder for havvindmøller til de første terrawatt kan leveres til ny, grønn industri.

Vi vet likevel at store endringer av samfunnet over tid, kan komme som resultat av mange små reformer som trekker i samme retning. Den rødgrønne regjeringen har imidlertid både store ambisjoner og «demokratikondis».

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 7. april 2022.)