Den kjedelige beredskapen

Det var en dårlig dag på jobben for Erna Solberg da Koronakommisjonen la frem sin rapport. Det er ganske knusende kritikk. Det som fungerte bra: den norske samfunnsmodellen med et sterkt offentlig helsevesen, et organisert arbeidsliv der effektiv enighet er mulig, og en tillitsfull befolkning som gjør som de får beskjed om.

Det var en dårlig dag på jobben for Erna Solberg da Koronakommisjonen la frem sin rapport.

Det som fungerte dårlig: systematisk beredskapsarbeid. Altså det som er regjeringens ansvar. Ingen hadde lært av mangel på smittevernutstyr under svineinfluensaen i 2009. Ingen hadde øvd nok på krisehåndtering, og dermed ble kommuner stående under alt for stort press og sammenhengen på tvers av sektorer glapp. Ingen hadde tenkt på hvordan stenging av skoler, for lengst hjemlet i smittevernloven, skulle innføres, eller avsluttes. Beslutninger om tiltak, som ifølge statsministeren selv var de strengeste siden krigen, ble fattet uten hele regjeringen til stede.

Heldigvis hadde helseministeren litt flaks og en venn i Kina som kunne selge noe greier. Men det er vel ikke sånn vi skal styre landet? Det er ingen annen måte å si det på: Samfunnet vårt er velorganisert. Beredskapen var elendig.

Det som fungerte dårlig: systematisk beredskapsarbeid. Altså det som er regjeringens ansvar.

Det rare er jo at i 2013 gikk Høyre og Erna Solberg til valg på nettopp bedre beredskap. I regjeringserklæringen fra samme år het det at «Trygghet i hverdagen og en styrket beredskap blir derfor et viktig satsingsområde for regjeringen».

Solberg skulle sentralisere et helhetlig ansvar for beredskap hos statsministerens kontor. Det ble med en kortvarig og ikke særlig vellykket statssekretærpost, før beredskapsansvaret ble plassert i Justisdepartementet, med svingdør for en serie uerfarne og ineffektive FrP-statsråder.

Objektsikringssaken demonstrerte hvor lite krefter Regjeringen hadde brukt på å forbedre beredskapen. I 2015 kom Riksrevisjonen med sterk kritikk av regjeringens arbeid med terrorsikring av kritisk infrastruktur og viktige bygninger. Etatene ble også kritisert for mangelfullt samarbeid. Dette er ekko av kritikken fra Gjørv kommisjonen fire år tidligere. I 2017 var problemet fortsatt ikke løst, og langt unna forventet fremdrift.

I 2013 gikk Høyre og Erna Solberg til valg på nettopp bedre beredskap.

«Løftet om at en ny regjering skulle gi Norge en betydelig bedring i beredskapen er ikke innfridd. Dessverre», skrev Fridtjof Jacobsen i VG i 2017. Likevel fortsatte Solberg å insistere på at det var hun som leverte på beredskap.

«Så langt jeg har registrert er vi det eneste partiet som har sagt at forsvar og beredskap er en av våre viktigste valgkampsaker», påpekte hun i valgkampen i 2017. Vel, det hjelper ikke så mye hvis det stopper med valgkampløftet. Jacobsen er langt fra den eneste som påpekt det enorme gapet mellom valgløfter og faktisk beredskapsarbeid.

Men burde vi egentlig være overrasket? For hva er egentlig god beredskap, og hva var det Høyre måtte ha levert for å gjøre den bedre? I mars 2020, ti dager før landet stengte, publiserte vi i Tankesmien Agenda et notat med tittelen Er vi klare for en krise? I notatet presenterte vi offisielle analyser av risiko og krisescenarier, herunder pandemi. Vi svarte nei på vårt eget spørsmål.  I mars 2020 var vi ikke klare for en krise, og det var det tre grunner til.

Løftet om at en ny regjering skulle gi Norge en betydelig bedring i beredskapen er ikke innfridd. Dessverre.

For det første har den nære beredskapen ikke vært høyt nok prioritert. Ressursene satt av til beredskap i kommunene, stemmer ikke overens med forpliktelsene som kommunene faktisk har. Politiet er etter politireformen mindre til stede lokalt. Dermed er presset stort på det kommunale brannvesenet, også i skarpe situasjoner.

Brannvesenet tar også i større grad enn tidligere helseoppdrag. Sivilforsvaret, en viktig del av den nære beredskapen, har blitt systematisk underprioritert over mange år, og er i dag i en situasjon hvor det blant annet øves mindre enn det som er definert som «kritisk behov». I tillegg har de operative kjøretøy i dårlig forfatning.

For det første har den nære beredskapen ikke vært høyt nok prioritert.

For det andre svekker dårlig samarbeid mellom offentlige etater vår beredskapsevne. Dårlig evne til å samhandle var en sentral del av 22. juli-kommisjonens kritikk. Dette var noe av det Erna Solberg gikk til valg på å endre, men ikke leverte. Samvirkeproblemene fra 22. juli er fortsatt ikke løst. Noe av forklaringen handler om hvordan Justis- og beredskapsdepartementet var en uriaspost for rebeller fra FrP helt frem til januar 2020. Men det stikker også dypere.

For en viktig årsak til at samarbeid på tvers ofte svikter, handler om hvor etaters ledelse retter sin oppmerksomhet. Helheten i beredskapen blir borte når styringen består av mange, detaljerte mål som ikke lar seg prioritere, og som skal rapporteres oppover. Målstyring og omfattende kontrollsystemer tar tid fra det operative arbeidet, og gjør det ofte vanskelig å prioritere forebygging. Trange budsjetter som hvert år kuttes enda mer, på grunn av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, legger ekstra press på forebyggende arbeid med usikre gevinster.

For det andre svekker dårlig samarbeid mellom offentlige etater vår beredskapsevne.

For det tredje skaper privatisering nye utfordringer for beredskapen. Oppsplitting og oppgaver som settes ut til det private, skaper mer komplekse styringskjeder, og økt sårbarhet i en krisesituasjon. Anbudsprosesser gjør at samarbeidsrelasjoner splittes opp og at beredskapen i overgang mellom ulike tilbydere blir dårligere.

Nå har Koronakommisjonen slått fast at vårt felles, offentlige og helhetlige helsesystem tjente oss godt under krisa. Andre land, med flere private leverandører og kontrakter, hadde større problemer med smittesporing og smitte. Regjeringens svar er sende på høring et forslag til en kommunal godkjenningsmodell som gir fri etableringsrett for alle som vil drive hjemmetjeneste.

Modellen likner løsningen som praktiseres i Sverige. Alle som oppfyller kravene kommunen velger å stille, skal godkjennes. Godkjenning kan senere kun kalles tilbake dersom lover eller krav er brutt. Det betyr at kommuner med ett vedtak gir fra seg kontroll mange år frem i tid.

For det tredje skaper privatisering nye utfordringer for beredskapen.

Legeforeningen, Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet er blant dem som har uttalt seg svært kritisk til forslaget. Blant innvendingene er at denne løsningen vil svekke kontinuitet og den enkelte leverandørs kjennskap til pasientenes tidligere sykehistorie, familiesituasjon og nærmiljø, faktorer som har stor betydning for kvaliteten i tilbudet. En slik modell risikerer å svekke mulighetene for samhandling på tvers av kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, intensjoner som lå til grunn for Samhandlingsreformen da den ble innført.

Det er ingen grunn til å være overrasket over Høyres prioritering. Men målstyring, mer konkurranse og oppsplitting, og sentralisering av alt fra blålys til matproduksjon, det er jo Høyres politikk. Motsatt, distriktspolitikk, kommunale helsetjenester og offentlig regi er kanskje kjedelig. Men det er det vi snakker om, når vi snakker om beredskap. Og det er det som må til hvis den skal bli bra nok.