Den langsomme politikken

I dag skal vi snakke om verdien av å skynde seg langsomt. Undertegnede har det siste året hatt gleden av å sitte i et såkalt «Norsk offentlig utvalg». En gruppe ulike mennesker med spisskompetanse og/eller interesser som skal jobbe seg gjennom en eller flere problemstillinger. Produktet som kommer ut av en slik prosess heter «NOU». Norsk offentlig utredning.

Den jeg var med på å levere til Finansministeren i forrige uke, heter «Trygge og enkle betalinger for alle». 100 sider med tekst, tabeller og bilder om det norske betalingssystemet i dag og i framtida.

Det minst dårlige er ofte det beste politikerne kan håpe på å få til.

Utvalget ble satt ned fordi kontantbruken faller mot null, og det skaper noen reelle utfordringer for landet vårt.

De blir sjelden kioskveltere. Folk flest foretrekker annet lesestoff. Det er lett å forstå, men også litt synd. De er lærerike å lese, og en del av dem påvirker norsk politikk i mange år etter at de ble skrevet. Noen slike utredninger blir «klassikere». Andre blir gjemt og glemt.

Vi som får lov til å skrive slike vil jo selvsagt gjerne at de skal bli både lest og brukt. Og endre Norge i positiv retning. Om det skjer vet man jo aldri. Hvis en statsråd ikke liker rådene hun får, kan hun jo la tiden gå. Eller man kan få et nytt stortingsflertall som har fått et helt annet mandat fra folket, enn det et slikt utvalg har jobbet med.

Det de har til felles er at de er skrevet i en ekstremt produktiv ånd. Ulike mennesker kommer sammen med sin kunnskap og sine erfaringer og jobber knallhardt for å bli enige om hva som er de minst dårlige løsningene på ett eller flere umulige problemer. Mellom møtene der ulike syn på fag og verdier møtes over bordet, jobber utrolig dyktige embetsfolk – du vet byråkrater – intenst med å renskrive, skaffe underlag, lage illustrasjoner, sjekke fakta og alt annet.

Det skjer i åpenhet og måles mot 100 sider med omforent kunnskap.

Det minst dårlige er ofte det beste politikerne kan håpe på å få til. Den enkle løsningen er som regel ikke mulig. Det perfekte er en illusjon.

Betalingssystemet er et ferskt og godt eksempel. Alle bruker det og har meninger om det. Du kan få superenkle løsninger, men da vil de være mindre trygge. Du kan få 100 prosent anonymitet, men da gjør du kriminalitetsbekjempelse nærmest umulig. Du kan få et system som ikke ekskluderer noen mennesker overhodet, men da vil også svindlere få tilgang. Du kan få kontanter distribuert og tilgjengelig over alt, alltid. Men det vil være enormt kostbart.

Alle norske offentlige utvalg kjemper med slike dilemmaer. Det er derfor de blir satt ned. Etterpå har de som skal bestemme, et godt, faglig grunnlag for å gjøre det. Interessekampen er selvsagt ikke slutt av den grunn. Utredninger sendes på høring.

Men å jobbe seg langsomt gjennom problemene, tilstrebe enighet og forankring, det har en verdi i seg sjøl.

Alle kan gi sitt besyv med. Ulike virksomheter og organisasjoner fortsetter å argumentere for sine interesser. De som lever av kontanter kommer til å skrive om deres fortreffelighet. De som lever av påslag på kredittkort, kommer til å begrunne hvorfor de mener deres løsninger likevel er best. Det er OK. Det skjer i åpenhet og måles mot 100 sider med omforent kunnskap.

Slike prosesser tar tid. Når Norge har et problem å løse kan det være frustrerende at ingen bare skjærer igjennom og slipper fri de som høylytt tilbyr enkle løsninger på vanskelige problemer. Men å jobbe seg langsomt gjennom problemene, tilstrebe enighet og forankring, det har en verdi i seg sjøl.

I tillegg vil det gå mye lettere å gjennomføre tiltakene etterpå.

(Først publisert i Dagsavisen.)