Den norske dugnadskulturen

Politikere inviterer gjerne til dugnad når landet møter større utfordringer og vi kommer sikkert til å få høre begrepet “dugnad” i neste års valgkamp. Politikere har tidligere snakket om flyktningdugnad, klimadugnad, nettdugnad og barnehagedugnad. Men hva skjer med den offentlige dugnaden når den “flyttes” fra lokalsamfunnet til politiske prosesser nasjonalt og globalt?

Dugnad er enkelt, koselig og effektivt.

I Agenda Magasin har biolog Dag O. Hessen tidligere skrevet at dugnadsånden er utrydningstruet og at vi derfor trenger en sterkere fellesskapsfølelse nasjonalt og internasjonalt i møte med globale utfordringer. Her ligger det et problem som ofte blir oversett i den offentlige debatten, nemlig at bærebjelken i den norske dugnadstradisjonen er et lokalt fellesskap.

Dugnad i bondesamfunnet skulle sikre et lokalsamfunn mot kriser og sesongendringer som røft vær, sykdom og vinter, med mer. I vikingtiden ble dugnad ofte brukt som et virkemiddel for å få båtene trygt opp på land. Dette var risikabelt arbeid som krevde stor innsats i en veldig avgrenset tidsperiode, det var derfor lover som beskyttet samfunnet mot unnasluntrere (Lorentzen and Dugstad, 2011).

I dette tilfellet var nok ikke dugnaden sett på som like frivillig som det den er i dag, men i hovedtrekk er dugnadens opphav i Norge basert på en sterk kollektiv ånd og en tillit til at innsatsen ble gjengjeldt basert på hvem som trengte hjelpen mest til hvilken tid.

Men for å være med på hyggen, må man først legge inn dugnadsinnsats.

Norge har siden bondesamfunnets storhetstid gjennomgått store sosioøkonomiske endringer. Betydningen av dugnad har endret seg i takt med foreningslivet og velferdsstaten. I dag forbinder mange dugnad med nabolag og idrettslag og vi står klare med rake og spade når våren kommer snikende. Dugnad er enkelt, koselig og effektivt. Felles for alle dugnader nå som før er en tidsbestemt innsats som uttrykk for en følelse av gruppetilhørighet og et felles mål – det er fortsatt en sterk dugnadsånd i det norske folk som er overlevelsesdyktig også i gode økonomiske tider.

Det sosiale aspektet ved dugnaden er viktig. Dugnaden er ofte fulgt opp av et felles måltid under koselige omstendigheter. På 1800-tallet var det for eksempel ventet at verten som mottok dugnadsinnsatsen bød på et bedre måltid. Disse festlighetene kunne vare til langt på natt – ofte til besvær for politidistriktet. I dag er det mange som følger opp dugnaden i nabolaget med pølser og brus, eller kanskje en vaffel. Under måltidet slår vi av en prat med en nabo eller to, og etter dugnaden er det ekstra hyggelig å kunne hilse ved postkassen. Vi blir bedre kjent når vi jobber sammen.

Dette kommer til uttrykk i festen som følger slitet – et slags overgangsrite. Er man ikke med på den koselige sammenkomsten hver vår og høst, kan man risikere å miste fellesskapstilhørigheten. Men for å være med på hyggen, må man først legge inn dugnadsinnsats.

I bunn og grunn kan politisk dugnad slik sett ses som en omrokering av ansvar.

Det er viktig at så mange som mulig møter opp på dugnaden. Mangel på oppmøte kan oppleves som en form for ansvarsfraskrivelse. I dag har det blitt vanligere å kunne kjøpe seg fri fra dugnadsinnsats i en travel hverdag. Mange møter likevel velvillige opp i borettslaget når gaten skal feies og hekken trimmes. Dette kan tyde på at folk føler at ens innsats betyr noe, både for gruppen som helhet og for sin egen rolle i fellesskapet. Dugnaden har slik sett en egenverdi som arbeidsform. Den sørger for effektiv oppgaveløsning samtidig som den fremmer kollektiv ånd.

Den politiske dugnaden kan i teorien virke ganske lik den offentlige: Velferdsstaten er formet av et sterkt folkelig engasjement og kollektive verdier. Mange borgere er aktive i frivilligheten og yter en ekstra innsats for lokalsamfunnet, asylmottaket, bedehuset eller idrettslaget. Politikere som appellerer til dugnad, trykker på en knapp som mobiliserer en ansvarsfølelse blant folk som allerede er kjent med viktigheten av oppmøte på dugnad i lokalsamfunnet. Det var denne knappen Gerhardsen-regjeringen trykket på da den inviterte til dugnaden som skulle bygge landet etter krigen. Alt det tapte måtte erstattes med hjelp av knappe ressurser på liten tid. Da ble arbeidskraft vesentlig og dugnad var en naturlig form for mobilisering for den norske befolkningen.

Dugnadskonseptets effektivitet avhenger ikke bare av et felles mål og ressursknapphet, men en egalitær struktur der alles innsats i teorien er like viktig. I dag har denne dugnadsånden befestet seg i et velferdssystem som sørger for at befolkningen er ivaretatt gjennom politiske beslutninger og tiltak. Når dagens politikere inviterer til dugnad, bruker de en kulturhistorisk referanse som på mange måter har gått ut på dato i politisk sammenheng. Ved å oppfordre til dugnad, rokker politikerne ved selve kjernen i velferdsstaten; de dytter ansvaret de er blitt gitt for at ting skal bli gjort over til den enkelte borger eller en gruppe.

Fjorårets flyktningkrise bød på utfordringer mange europeiske land ikke hadde sett maken til etter krigen. Det var forventet at også norske politikere skulle ta deres del av ansvaret i en større europeisk “dugnad” for flyktninger. Året ble et definerende år for politisk dugnad i norske medier. 1 mai 2015 inviterte Jonas Gahr Støre andre stortingspolitikere til å “samles på Stortinget om den dugnaden” å sikre 10 000 flyktninger i løpet av året. Venstre-leder Trine Skei-Grande uttalte i valgkampen 2015 at hun ville “ha en statsminister som sier vi skal være med på den europeiske dugnaden [for flyktninger]”.

Dugnad som samarbeidsform krever et møte mellom mennesker ansikt til ansikt.

Dette er et klassisk eksempel på hvordan dugnad er et sterkt retorisk virkemiddel i politiske prosesser: Allerede dagen etter gikk Solberg ut med en klar beskjed om at Regjeringen vil “stille opp for en europeisk dugnad” siden dette er arbeid som “vi har et ansvar for å delta i”. Støre hadde derimot ikke like stort oppmøte til sin dugnad. I spørretimen november 2015 spurte han statsminister Erna Solberg om hun “fortsatt mener at det trengs en politisk dugnad i Stortinget som hun tidligere har snakket så varmt om”.

Politisk dugnad vil alltid være en form for politisk retorikk. Ap-leder Jonas Gahr Støre reagerte for eksempel på at Erna Solberg (H) var for avhengig av stor innsats fra frivillige på Tøyen i Oslo. Han skal ha uttalt til VG at  “i mange uker har vi hørt at mottaksapparatet er sprengt. Det er forståelig at det må improviseres i en periode. Men nå er timeglasset tomt. Det ytterste ansvaret for dette har statsminister Erna Solberg (H)”, sier Støre til (VG). Den store flyktningdugnaden Erna Solberg inviterte til, med å si at vi alle må gjøre en innsats og takke frivillige som allerede bruker mye av sin tid på å tilrettelegge for flyktningene, er ifølge Støre en ansvarsfraskrivelse.

En dugnad på Stortinget for å ta inn 10.000 flyktninger, er et forsøk på å få stortingsrepresentantene til å forstå situasjonens alvor, samt å vekke deres ansvarsfølelse ved å påpeke at hver og en av dem som individer kan bidra med å støtte vedtaket. I bunn og grunn kan politisk dugnad slik sett ses som en omrokering av ansvar. Ved å oppmuntre frivillige til å styrke integreringen, flytter man ansvar fra statlig nivå til den enkelte borger.

Den nasjonale dugnaden kan ikke løse klimakrisen eller flyktningkrisen.

Det er vanskelig å vite om en slik retorikk styrker eller svekker samfunnets evne til å løse problemer. Men uansett hva slags dugnad det inviteres til, må det ikke bli en sovepute som hindrer politiske tiltak som virker. Velferdsstaten må ikke svekkes av det samme begrep som formet den.

Det er en vesentlig forskjell på dugnad og frivillighet. Staten løser felles mål og visjoner ved å ansette faglærte til å realisere prosjektene. Til tross for organisasjonsliv, arbeiderbevegelse og annet engasjement, mangler den nasjonale dugnaden det sosiale leddet. De innkaller til dugnad, men resultatene og festen uteblir.

I møte med globale kriser er det ikke overraskende at nordmenn finner frem sine beste redskaper for samarbeid og mobilisering. Men å oppfordre til nasjonal dugnad, er risikosport. Uten planer om faktiske politiske løsninger, er “dugnad” i denne sammenheng ren ansvarsfraskrivelse, ettersom man selv ikke møter opp. Med andre ord er flyktningdugnad og klimadugnad et virkemiddel for å videreføre ansvar fra det politiske plan til befolkningen – som i hovedsak er knyttet opp mot staten som individer, ikke fellesskap. Dette er udemokratisk, og svekker folkets tillit til politisk handlekraft.

Begrepet dugnad hører ikke hjemme i politisk oppgaveløsning.

Den nasjonale dugnaden kan ikke løse klimakrisen eller flyktningkrisen. Dugnad som samarbeidsform krever et møte mellom mennesker ansikt til ansikt som resultat av et kollektivt initiativ. Dugnad er med andre ord kun mulig utenfor hierarkiske strukturer. Staten kan likevel bidra til norsk dugnadsånd ved å legge til rette for dugnad i lokale eller mindre grupper og ved å vedlikeholde en relativt egalitær samfunnskultur, der alles innsats betyr like mye og alle i teorien har samme mulighet å delta.

Det er ved samarbeid i mindre grupper at den norske dugnadskulturen og fellesskapsfølelsen har bestått tidens tann, og det er grunn til å tro at det er slik den vil overleve i møte med en mer globalisert og konkurransedrevet verden. Og nettopp derfor er det kanskje ved slike former for statlig oppgaveløsning fokuset burde ligge når globale kriser rammer. Begrepet dugnad hører ikke hjemme i politisk oppgaveløsning, og burde derfor unngås i neste års valgkamp. Befolkningen fortjener å vite hvor det er handlingsvilje og hvor det bare er gode intensjoner.