Den store disrupsjonen

Helt hvilket år det var, husker jeg ikke, men det var på slutten av 1980-tallet at faren min, som var typograf, forbannet avisen Søndag Søndag. Det var ikke det elendige redaksjonelle innholdet, de løse ryktene fra engelsk fotball eller den hysteriske tabloidiseringen han var irritert over. Han var opprørt over at noen ga ut avis på en søndag. Sånt var uhørt for en typograf.

Søndag Søndag finnes ikke lenger. Det var heller ikke et stort tap for journalistikken eller mediemangfoldet at den forsvant, trolig. At avisen oppsto, derimot, var en stor endring i markedet.

Søndag Søndag «disrupta» avismarkedet i Norge.

Eieren Hroar A. Hansen gjorde det utenkelige – han lagde avis uten fagarbeidere. Og ga den ut på en søndag.

Nå er veien til suksess gründervirksomhet og entreprenørskap.

Spol fram til Webdagene i 2016. I Oslo Spektrum har arrangørene satt opp et «Disruptivt hjørne». Disrupsjon, å rive opp det etablerte markedet, det er det store målet for hundrevis av yngre entreprenører. Borte er drømmen om å bli brannmannskap, politi, lege, ja, selv advokat innen opphavsrett. Nå er veien til suksess gründervirksomhet og entreprenørskap. Som tente lys lytter vi til de som har lyktes.

Google, ass.

De fleste er ikke Google. De fleste er Jenny fra Norheimsund som skal selge økologisk kaffe fra Nicaragua fri for krystalliserte enhjørningstårer via app og forventer å leve av det.

Disrupsjon som vekstdriver

I oktoberutgaven av The Atlantic deler Yuval Noah Harari sine bekymringer for digitalisering, kunstig intelligens og menneskets framtid. Harari, som for mange fremdeles er mest kjent for sin fornøyelige lyngjennomgang av menneskenes historie «Sapiens», har evnen til å forenkle og forklare store sammenhenger på en måte selv middelaldrende menn som meg kan relatere seg til.

Det er trolig grunnleggende menneskelig å frykte framtiden.

Harari påpeker at det som har skapt økonomisk vekst i Vesten, etter at produksjonen i økende grad har flyttet til Asia, er teknologisk utvikling. Teknologi som skaper omveltninger, teknologi som effektiviserer, som vender markeder opp ned, og som gjør stadig flere helt vanlige mennesker økonomisk ubetydelige. Ny vekst gir ny omveltning. Med nytt skal nesten nytt fordrives.

Det er trolig grunnleggende menneskelig å frykte framtiden. Samtidig er den rike tilgangen på informasjon ikke med på å berolige oss på noen som helst måte. Nå kan vi sikkert lett avfeie den typen pessimisme og frykt som et resultat av kognitive skjevheter, som i måten informasjonen presenteres på. Likevel, Jeff Bezos i Amazon uttalte til CNBC at han syntes de ansatte burde kjenne litt på frykten.

Kan man stramme inn produksjonslinja, slik at Esther på 87 får mer omsorg billigere?

Frykten for at kundene skulle velge noen andre. Hvorvidt de også burde frykte det å måtte gå på sosialen, slik det påstås at Amazon-ansatte flere steder må, vet jeg ikke.

Nylig mente lederen for en av Norges tankesmier at de som er motstandere av velferd for profitt står i veien for innovasjon. Hun peker på at konkurranse gir effektivitet, og for å bli mer effektive, jobber vi smartere. Så er spørsmålet om å produsere velferd, som omsorg for eldre eller barn, er det samme som å produsere fiskekroker eller mobiltelefoner.

Kan man stramme inn produksjonslinja, slik at Esther på 87 får mer omsorg billigere? Tilsynelatende tror man at omsorg ikke bare kan, men bør kvantifiseres. At en time til 103 kroner er like god som halvannen til 155 kroner, for eksempel. Fordi man jobber smartere. Men hva med tid? Tid har en kvalitet i seg selv, særlig i omsorg og opplæring. Å gjøre det samme raskere er ikke en god erstatning for tid tilbrakt med et menneske.

Smarte roboter. De koster en del i anskaffelse, men har få sykedager og ingen røykepauser.

Til sjuende og sist er det ikke snakk om å bruke mennesker i jobb etter hvert, men roboter. Smarte roboter. De koster en del i anskaffelse, men har få sykedager og ingen røykepauser. Og heri ligger noe av utfordringen. Hva skal folk uten evne til å lage en app for å bringe produsenter av kortreiste mokasiner av økologisk alpakkaull sammen med kjøperne faktisk leve av når selv maskinene er smartere enn dem?

Der traktoren frigjorde hesten og oksen og muskelkraft til andre oppgaver, kverna på vannmølla sparte oss for en slitsom oppgave med å måle korn, der roboten tok en intetsigende jobb ved samlebåndet, og lyssignalet erstattet manuell dirigering er det ikke lenger muskelkraften som skal erstattes eller støttes opp under, men de alt annet enn perfekte hjernene våre, det vi antar at skiller oss fra dyrene.

Hva skjer med det store flertallet av oss, som er ganske midt i osteklokka av en normalfordeling når hjernen vår ikke bare er passert av nåtidens genier, men galoppert forbi av rimelige datamaskiner og roboter?

Å rope om forskjells-Norge og om skattelette til de rike begynner å bli gammelt nytt. Likevel er det verdt å se på primus motor innen omveltningsøkonomien, USA. Det er ikke mange ukene siden det dukket opp tall som fortalte at reallønningene for vanlige lønnsmottakere i USA var tilbake på samme nivå som de magre årene under president Ford.

Kravene til lønnsomhet trumfer ganske ofte, men ikke alltid, mange andre hensyn.

Omtrent samtidig ble Apple det første selskapet verdt en billion dollar. «Billion» på norsk er «trillion» på engelsk, for de som lurte. Disse to begivenhetene har selvsagt ingen direkte årsakssammenheng, men forteller oss at det er ikke snakk om at verdiskapingen har blitt borte – bare at fordelingen av verdiene ikke er som før.

Konkurransekraft handler om lønnsomhet og markedsandeler, og det førstnevnte er viktigst for aksjeeierne. Kravene til lønnsomhet trumfer ganske ofte, men ikke alltid, mange andre hensyn, som etikk og påvirkning på samfunnsutviklingen i antatt positiv retning, i det også arbeidsforhold og for eksempel råvarenes opphav. Grelle eksempler om «sweatshops» og hvor pengene som brukes på mineraler havner i forbindelse med produksjon av klær og elektronikk finnes det nok av.

Jeg har ingen våte drømmer om å gå på månen.

Det er antakeligvis slik at hvem som eier en aksjepost har noe å si for hvordan en virksomhet oppfører seg – et stort virker mer opptatt av avkastning på investeringen på kort eller mellomlang sikt enn en privatperson som kanskje er involvert i en virksomhet i en eller annen form, og dermed har en følelsesmessig binding. Uten at jeg av den grunn vil påstå at det bare er på grunn av for dårlige kapitalister at vi sitter i en litt ubehagelig situasjon i dag.

Det er ikke først og fremst et spørsmål om menneskelige karakterbrister, men et system som i sum produserer enorm rikdom fordelt på noen få, at individuelt rasjonelle valg ikke nødvendigvis gavner menneskearten. Å redusere det til et spørsmål om moral, blir å overse at selv folk som følger gamle damer over gata har kognitive skjevheter.

«Innovasjon»

I Norge deles det ut raust med støtte til innovasjon. Innovasjon Norge og Skattefunn er gode hjelpere for dem som driver med nyskaping. Selvsagt har regjeringen en Gründerplan. Den ble lagt fram i 2015. I 2018 skal to milliarder blanke kroner deles ut til oppstartsbedrifter og gründere.

Om du ikke hadde problemer med nattesøvnen før, bør du ha det nå.

Ikke bare har vi såkornfond, men presåkornfond, etablerertilskuddordning, diverse møteplasser hvor man kan, tja, møtes, og planer som skal fremme gründerskap blant underrepresenterte grupper. For det skulle ta seg ut om ikke absolutt alle kunne bli gründere! Noen kan huke av for at inkluderingsmålet er nådd.

Jeg har ingen våte drømmer om å gå på månen. Likevel, det er vanskelig å undervurdere betydningen av det offentlig finansierte romprogrammet for teknologiutvikling og kompetanse. I dag har vi få, om noen, tilsvarende samfunnsbyggende programmer. Vidundrenes tid synes forbi, erstattet av sparepolitikk og lommepenger til gründerskap. I mellom 2007 og 2012, ble sju av ti nystartede virksomheter borte. I oktober 2017 er tallet fra SSB om overlevelse over fem år 27 %, altså omtrent tilsvarende.

Det er dette som kommer etter oljen. Og la det ikke være noen tvil; oljerikdommen har gjort oss godt vant. Vi må omstille oss, heter det. Til hva? Livscoacher og apputviklere?

Har du vært innom The Fiverr, vet du at du kan få gjort nesten hva som helst til fem amerikanske dollar. Enten du vil ha oversatt appen til Jenny fra Norheimsund til farsi eller ha en ny logo for alpakkamokasinene, er det fem dollar.

Konkurransen stopper ikke opp når noen lykkes.

Hvem pokker kan leve av fem dollar for noe som faktisk er noen timers arbeid? Veldig få i Norge. En hel del mennesker i den mindre velstående deler, der fem dollar gjerne er et velkomment tilskudd til mager privatøkonomi. The Fiverr er på mange måter et godt bilde på konkurransesituasjonen globalt. Det er unge, sultne og dyktige nok mennesker omtrent alle steder sør for Svinesund som gjør jobben bedre og billigere enn deg.

Om du ikke hadde problemer med nattesøvnen før, bør du ha det nå.

Ikke fordi disse menneskene skal komme og ta jobben din i Norge, men fordi omtrent samme hva tiltakene fra Innovasjon Norge gir av ny verdiskaping, vil den møte samme type disruptiv konkurranse som den forsøker å hjelpe gründerne til å skape. Konkurransen stopper ikke opp når noen lykkes.

Det er en evig sirkel – har du flaks, som 68-erne, kan du få være med på hele oppturen. Var du mindre heldig, rakk du to verdenskriger og den store nedturen etter 1929. Men du rakk å få se fargefjernsyn og oppleve innføringen av moms.

Hvem tjener mest på at vi diskuterer innvandring så busta fyker?

En årsak til at vi ikke hører all verden om løsarbeidere i kreative yrker som utkonkurreres kan være at disse tradisjonelt har lav organiseringsgrad. Grafikerne mistet slagkraften på 90-tallet i takt med at datamaskinene og programvare gjorde dem overflødige. Hvor mange er boktrykkere i dag?

Antakeligvis vil få ha behov for en norsk illustratør, tekstforfatter eller webdesigner i 2030. Ikke bare er de som tilbyr tjenestene på Fiverr billigere (og kanskje bedre), men etter all sannsynlighet vil datamaskinene selv være enda mer effektive og gjøre oppgavene uten feil.

Jeg forventer ikke at noen skal gråte over kreative jobber som forsvinner. Til det har det blitt laget alt for mye dårlig reklame. Ikke forventer jeg en ny-ludditisk bølge som sveiper over landet, heller. Imidlertid bør nærmest alle lønnsmottakere merke seg hva som skjer når organiseringsgraden er lav og næringen er ung. Vi som trodde vi hadde nok forhandlingsstyrke på egen hånd fikk erfare at kappløpet mot bunnen er en sprint og ikke en maraton.

Å merke at en sitter igjen med mindre enn før, eller at det man tjener i alle fall ikke øker i samme takt som før er en dårlig opplevelse. Det finnes nok av faktorer å skylde på. Innvandring. EØS. EU. Hvem tjener mest på at vi diskuterer innvandring så busta fyker? På at man konstruerer et bilde av en elite som vil, i de verste scenariene, bytte ut befolkningen? Antakeligvis ikke denne påståtte eliten, men de som tjener på en viss sosial uro.

Tidligere het det at om du arbeidet hardt, ville du lykkes.

Bildet av den fremmede som kulturelt underlegen, hvor eventuelle kulturkollisjoner beskrives nærmest som resultatet av arvelige karakterbrister betinget av religion og manglende vestliggjøring er effektivt med tanke på å skape en syndebukk og hindre noen som helst solidaritet mellom ulike marginaliserte grupper. «De andre», de passer jo rett og slett ikke inn her. Hadde vi ikke måttet dele med dem, hadde vi hatt mer, vi på bunnen.

Det er lett å avfeie disse betraktningene som sutring fra noen som ikke fikk være med og frykter for egen relevans. Det stemmer godt. Tidligere het det at om du arbeidet hardt, ville du lykkes. Jeg har ingen grunn til å tro at de sju av ti som startet nye virksomheter som knelte innen fem år ikke arbeidet hardt. Likevel gikk det galt.

Fanget i lotteriet?

Trump og Brexit slås gjerne sammen som to sider av samme uforståelige motstand mot mer av omveltningsøkonomien. Som Harari påpeker i The Atlantic handler det om at mennesker som fryktet for sin økonomiske betydning bruke den politiske betydningen de fremdeles besitter.

Maktesløshet er ikke nytt for mennesket.

Enten en tolker det som en ren protest eller som et rop om en ny samfunnsmodell, er det vanskelig å se bort fra at partier som lover «noe annet» enn det dagen i dag har å by på, og som i tillegg kan identifisere et eller annet problem gjør det bedre enn partier som på Hans Rosling-vis peker på at det går jo tross alt bra.

Innovasjon og forbedring er verken umoralsk eller negativt i seg selv, ikke er det feil at noen tjener penger heller. Likevel er kapitalismens såkalte kreative destruksjon med på å skape en så stor mengde tapere at de menneskelige kostnadene med stadig omveltning er store. Særlig når dette skjer i stadig økende tempo, uten at det store flertallet av oss kjenner vi har noe som helst vi skulle ha sagt i disse spørsmålene.

Selv markedet for coacher, healere og dyretolker begynner å bli mettet.

Endring har vi opplevd før, fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn og nå over i, ja, hva enn vi lever i nå.  Maktesløshet kombinert med tilgang på god informasjon og våre egne mediekanaler, det er derimot ganske nytt, og kan gi en sosial sprengkraft vi ikke helt ser omfanget av ennå.

Der økt effektivitet og avkastning på avlingene i jordbruket ga overskudd av arbeidskraft som igjen ble absorbert av industrien og til en viss grad var med på å gjøre slutt på leilendingsvesenet, er det vanskeligere å se hvilke næringer vi ennå ikke har forestilt oss (dårlig fantasi er ikke et konkurransefortrinn) som skal absorbere dem som blir overflødige og irrelevante av neste disrupsjon. Selv markedet for coacher, healere og dyretolker begynner å bli mettet. Så hva skal vi bli?

Norge er unektelig fanget som en del av det internasjonale økonomiske systemet, tett integrert i frihandelsavtaler og opp mot den Europeiske Union. Det annerledeslandet nei-lederne skisserte på begynnelsen av 90-tallet var og er en fin utopi man kan gjemme seg vekk i når skyene på horisonten blir litt for mørke.

Vi fortsetter å spille lotto, og satser på gevinst ved neste omveltning.

Det sier seg nærmest selv at fem millioner innbyggere i en periferi av et Europa som begynner å bli mer perifert globalt ikke bør hoppe av karusellen alene. Følelsen av at vi på både individnivå og kollektivt er fanget i en felle begynner å bli påtrengende. Det produseres i sum enorme verdier i verden, nok til at man kan se at det ikke er noen åpenbar grunn til at mennesker skulle leve i absolutt fattigdom.

Det er paradoksalt nok slik at en rekke av de som har oppnådd valgsuksess på bakgrunn av omveltningsøkonomiens negative konsekvenser for grupper som er i ferd med å miste økonomisk betydning har som medisin mer av det samme.

Et eksempel er Trumps skattereform. I stedet for mer regulering og økt omfordeling gjennom skattesystemet, skal markedet fikse seg selv. Slik var det i 2009, da en sjanse til å rydde opp rant ut som sand mellom hendene på lovgivere fanget mellom velgere og økonomiske bidragsytere.

Vi fortsetter å spille lotto, og satser på gevinst ved neste omveltning. For, selv om det store flertallet ikke vinner, er det alltid noen som gjør det.