Derfor går jeg i tog 1. mai

Da faren min ble født for litt over 60 år siden, bodde farmor og farfar i et lite hus uten innlagt vann og strøm. Jeg har alltid kalt det «hytta», men det var jo ikke egentlig det. Det var et hjem.

Bestemor fikk til sammen gå på skolen i sju år, bare annenhver dag. Sånn var det for folk flest på landet den gangen. Som en av ti søsken begynte hun å jobbe som 13-åring. Først som gjeter, deretter som «pike». Min bestemor var klok – hun leste mye og fulgte med, og var interessert i samfunn og politikk.

Seinere i livet fikk hun en god jobb, med skikkelige arbeidsforhold, en ok lønn og pensjonsrettigheter. Hun jobbet som renholder i NSB fram til hun ble pensjonist, og jeg var ofte med henne på jobb. Hun var utrolig dyktig, men det er klart det var hardt arbeid. Kontrasten til mitt liv er enorm. Jeg har fått 17 års gratis utdanning, og det jeg i hvert fall selv synes har vært fantastiske jobber.

Fortsetter utviklingen slik den har gjort de siste fem årene, vil Norge om 20 år ha omtrent like stor ulikhet som dagens Italia.

Det spesielle med min og min families historie, er at den ikke er særlig spesiell i det hele tatt. Den ligner på historien til veldig, veldig mange norske familier. Folk flest har gjennom mange år fått større rettigheter og muligheter. Som de har grepet.

Men de mulighetene har ikke kommet rekende på en fjøl. Det skyldes, i all hovedsak, at sterke bevegelser har kjempet fram rettigheter, velferd og ikke minst lønnsvekst for vanlige folk i Norge. År etter år etter år.

Men nå går det feil vei, og det har det gjort lenge. Omtrent da jeg ble født, begynte utviklingen å snu igjen. Siden 80-tallet er forskjellene i Norge blitt større og større. Ulikheten øker fortsatt. Mine barnebarn kan komme til å vokse opp i et samfunn som er like forskjellig fra mitt, som mitt liv var forskjellig fra bestemors.

Årsaken til at ulikhetene øker, er i grunnen veldig enkel: De på bunnen får en stadig mindre del av kaka, de på toppen en stadig større en del av verdiene vi skaper. Norge er fortsatt et likt land, men sakte, men sikkert endrer det seg. Fortsetter utviklingen slik den har gjort de siste fem årene, vil Norge om 20 år ha omtrent like stor ulikhet som dagens Italia. Der lever nå 15,6 prosent av befolkningen i fattigdom, ifølge italienske SSB, ISTAT.

Økt ulikhet er skadelig for verdiskapningen, også i Norge.

Ulikhet kan oppleves som noe ganske teoretisk, men resultatene er ubehagelig konkrete. Det er derfor organisasjoner som OECD, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har ulikhet høyt på lista over alvorlige samfunnsproblemer.

«Når en så stor andel av befolkningen tjener så lite på den økonomiske veksten, svekkes tilliten mellom samfunnets borgere, og tilliten til institusjoner», advarer OECD.

 

Noen, og særlig mange folk i og rundt regjeringsapparatet, spør stadig: Er større forskjeller egentlig et problem? Da Siv Jensen la fram sin ulikhetsmelding nylig, var hovedbudskapet at vi ikke trenger å bry oss om at noen blir rikere, det eneste vi trenger å gjøre noe med er de som er helt på bunnen. Men økt ulikhet er dårlig, i seg selv. Ikke bare for de som har aller minst, men for alle oss i midten, og for samfunnet vi lever i.

Dersom Norge ikke hadde vært et samfunn der det har vært viktig med en klok og rettferdig fordeling, ville etter alt å dømme livet mitt vært veldig, veldig annerledes.

Økt ulikhet er skadelig for verdiskapningen, også i Norge. En studie fra 2015 fra IMF peker på at høy ulikhet hemmer økonomisk vekst, mens mer likhet skaper vekst. OECD har slått fast at Norge kunne hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 1990-tallet, dersom forskjellene ikke hadde økt.

Men det aller mest alvorlige er at når ulikhetene blir store, er det noen som ikke får mulighet til å bruke det de kan. I USA er det nå mer sannsynlig at en rik ungdom med dårlige skoleresultater får en universitetsutdannelse, enn at en fattig ungdom med gode skoleresultater får det samme.

Norge er heldigvis bedre stilt, men vi ser noen urovekkende trekk også her: En studie fra Statistisk sentralbyrå viste at færre tar mer utdanning enn foreldrene. Talent er, i motsetning til penger, ganske jevnt fordelt blant folk. Å kaste bort folks mulighet til å utvikle seg og bidra med det beste de har, er urettferdig. Men det er også dumt. Vi er et lite land, vi har ikke råd til å kaste bort gode krefter.

Dersom Norge ikke hadde vært et samfunn der det har vært viktig med en klok og rettferdig fordeling, ville etter alt å dømme livet mitt vært veldig, veldig annerledes. Ingen livsreise fra armod til et godt liv for bestemor og bestefar. Ingen utdanning som lydtekniker i NRK og deretter fast jobb for pappa. Ingen gratis høyere utdanning for meg.

Jeg kan egentlig ikke få sagt hvor takknemlig jeg er for å ha fått vokse opp i et samfunn der muligheten til å gjøre det man vil og passer til ikke er forbeholdt en liten gruppe.

For meg handler 1. mai om den gaven min bestemor og mine foreldre ga meg: Et samfunn der alt arbeid skal betales skikkelig for.

I morgen er det 1. mai. Det er en dag mange synes er litt rar. Full av slagordaktige paroler og taler som kanskje ikke er like flammende som før. Også jeg synes innimellom formen er litt gammelmodig, men jeg møter opp hvert år. Fordi gode liv, muligheter og rettigheter for folk flest er helt, helt avhengig av at vi har et arbeidsliv der de som jobber får en rettferdig og anstendig del av verdiene som skapes.

Et land der vi løser oppgaver i fellesskap, slik at alle får skikkelig utdanning, helsetjenester og omsorg – uavhengig av hva familien tjener. Og der de som har mest, må bidra mest.

For meg handler 1. mai om den gaven min bestemor og mine foreldre ga meg: Et samfunn der alt arbeid skal betales skikkelig for. Med muligheter for alle. Jeg håper jeg får barnebarn. Og at min bestemors gave til meg også blir hennes gave til dem. Men det kommer ikke av seg selv.

(Dette er en omskrevet versjon av en tekst tidligere publisert i Vårt Land.)