Det er ikke så komplisert

«Så har det begynt også i Norge. Dette har jeg visst hele tiden. Du vet med min bakgrunn er jo dette arven jeg fikk, redselen», skrev en jødisk venn til meg denne uka etter at det dukket opp rapporter om økt jødehat og trakassering.

Livredd for at jødeforfølgelsene skal komme tilbake. For at det skal skje igjen. For at noen en dag skal hamre neven i døra, kommandere deg ut av leiligheten, ned i ventende biler, over på båter og videre til en leir der du skal kles naken sammen med familien din, for så å drepes. Fordi du er jøde. Denne eksistensielle, desperate angsten er for oss ikke-jøder umulig å forstå vekten av.

2023-utgaven av konflikten som nå snart har krevd 11.000 menneskeliv, et stort flertall av dem kvinner og barn, ikke-stridende og uskyldig sivile, er ikke en religiøs eller etnisk konflikt.

Etter en måned med krig er det ikke så mye nytt å si. Det er bare fortvilelse å uttrykke. Men når det er kontroversielt at 120 land trygler om fred, om humanitær hjelp til millioner, kan man ikke la være, heller. Da er det bare å vende bunken. Og ta det en gang til. Fra starten av, så det blir klart hvem som har ansvaret for tragedien, katastrofen, håpløsheten som også kalles Israel-Palestina-konflikten. Og det er kanskje ikke den du tror det er.

Andre leser også: Når en hel befolkning blir et bombemål.

I fire uker har bombene regnet ned over to millioner mennesker på Gaza. Etter at Hamas hadde sendt tusenvis av bomber mot Israel og med kaldt blod drept 1400 israelere 7. oktober. Det store flertallet av dem uskyldige sivile. Barn og kvinner, gamle og unge, drept. Fordi de er jøder, eller fordi de er borgere i et land som har okkupert et område, tvangsflyttet befolkningen og beslaglagt eiendommen deres? Det er et nøkkelspørsmål.

Uretten som overgår og rettferdiggjør all annen urett. Det er Israels trumf i kampen for verdens sympati.

2023-utgaven av konflikten som nå snart har krevd 11.000 menneskeliv, et stort flertall av dem kvinner og barn, ikke-stridende og uskyldig sivile, er ikke en religiøs eller etnisk konflikt. Men staten Israel ønsker at den skal ses på som det. Derfor bar landets FN-ambassadør denne uka nazistenes forhatte jødestjerne med påskriften «Never again» − aldri igjen. Han ble møtt med kraftig kritikk, men episoden illustrerer på den ene siden godt nasjonen Israels oppriktige eksistensielle panikk, som deles av alle jøder, fra Norge til Jerusalem. Samtidig viser det statens politisering av religion og bevisste spill på det 20. århundrets største forbrytelse − holocaust. Uretten som overgår og rettferdiggjør all annen urett. Det er Israels trumf i kampen for verdens sympati.

Jøder og muslimer sto ikke i et motsetningsforhold i Palestina for 150 år siden, de levde side om side. Jødene som en minoritet på rundt 25.000 i området, araberne som majoritet, men sidestilte i århundrer under det multietniske, religiøst tolerante Ottomanske riket. Et imperium som mer enn gjerne tok imot Europas forhatte og forfulgte jøder. På slutten av 1800-tallet kom den første bølgen med europeiske jøder til området, som følge av sionismen − den politiske bevegelsen som ga liv til drømmen om en retur til stedene de ble fordrevet fra av romerne for nesten 2000 år siden. Drømmen om en jødisk nasjon, et hjemland, et Israel. Spenningen tiltok, men motsetningene var i stor grad av økonomisk art. Det var lokal politisk bekymring over oppkjøp av land og for jødisk dominert handel.

Den koloniale stormaktsarrogansen skulle koste dyrt.

I 1916 begynte franskmenn og briter å planlegge for tida etter verdenskrigen. Vilkårlige grenser ble streket opp i sand. Hastig, tilfeldig og på arrogant avstand stykket de opp Midtøsten. Først måtte krigen vinnes. Og både arabere og jøder ble lokket med av de allierte.

Araberne ble lovet selvstyre og frihet mot at de gjorde væpnet opprør. Jødene ble lovet et hjemland i bytte mot deres innflytelse. Krigen i Europa gikk katastrofalt dårlig for de allierte, og britene trengte de sterke jødiske kreftene til å påvirke Russland og USA. Noen titalls ord i et brev fra den britiske utenriksministeren Arthur Balfour, lovet jødene plass i Palestina. Riktig nok med en setning om at dette ikke måtte skje på bekostning av rettighetene til de ikke-jødiske innbyggerne som allerede var der, men den koloniale stormaktsarrogansen skulle koste dyrt.

Ambisjonen om fredelig sameksistens viste seg kjapt umulig. Bare i 1925 kom det nesten 35.000 jøder til området, og i 1928 oppsummerte den britiske guvernøren i Palestina at Balfour-erklæringen var en «kolossal blunder». En oppfatning som raskt fikk støtte i det internasjonale samfunnet. Men nazistenes overgrep mot Europas jøder fra 1933, endret alt. Viljen til å bøte på denne ufattelige tragedien var stor. Det var også en mer kynisk side til dette. Hvem skulle ta ansvar for, og hvor skulle de bo, de mange traumatiserte, rotløse jødene?

Fortsatt tar jødiske bosettere seg mer og mer til rette på Vestbredden, med betong og piggtråd stenges palestinerne ute fra sin jord, til tross for at det er ulovlig og fordømt av USA, EU og FN.

Europas problem ble sendt til den britiske kolonien. Det var en avlegger av vårt jødehat som ble plantet i Midtøsten. I 1947 delte FN Palestina i to, til arabernes selvsagte protester − hvorfor skulle de, innfødte og bosatt i området i århundrer, gi bort halvparten av sine eiendommer til fremmede? De ble lovet frihet, men ble igjen kolonialisert og av Vesten påtvunget en løsning de ikke ønsket. Som om arabere eller palestinere eller muslimer hadde noe ansvar for holocaust. Krigstrette, blakke briter ga opp Palestina, overlot ansvaret til FN og dro hastig.

Les også: Hvorfor kan ikke FN ordne opp?

I krigen som fulgte etter erklæringen av Israels selvstendighet 14. mai 1948, ble 500 landsbyer jevnet med jorda. 700.000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem og nektet retur. Eiendommene ble konfiskert, hus tatt over. Det gir de groveste historiske paralleller. Det nye Israel la etter 1948-krigen under seg langt større landområder enn det FN hadde sagt ja til. Nye kriger fulgte, nye prosent av palestinernes land ble okkupert, og nye hundretusener mistet sine hjem. Og fortsatt tar jødiske bosettere seg mer og mer til rette på Vestbredden, med betong og piggtråd stenges palestinerne ute fra sin jord, til tross for at det er ulovlig og fordømt av USA, EU og FN. Fem-seks millioner palestinere er i dag flyktninger og etterkommere av folk som måtte forlate sine marker og landsbyer i 1948 og 1967. Mange millioner sår som ikke gror.

Hvordan ansvaret for konflikten kan legges på palestinerne, er for meg en gåte.

Göran Rosenberg, svensk forfatter og journalist, selv barn av Auschwitz-overlevere, skrev i 1996 boka «Israel – det förlorade landet». En personlig beretning om en jødes skuffelse over hva Israel har blitt. For noen år siden skrev han i Expressen: «Da jeg vokste opp på 1950- og 60-tall var Israel virkeliggjøringen av vårt tids sosiale utopi, det mirakuløse svaret på jødeutryddelsen. Israel var ikke tenkt å bli som dette. En etnisk-jødisk okkupasjonsmakt».

Hvordan ansvaret for konflikten kan legges på palestinerne, er for meg en gåte. Det er ikke to sannheter. Det er bare én sannhet om grunnlaget for Midtøstens tragedie. To traumatiserte folk – irrasjonelle og radikaliserte − uten forutsetninger for fornuft, stanger mot hverandre i en evig spiral. Europa og USA, verdenssamfunnet og FN, har ansvaret. For 1917, for 1947, for 2023. Og må ta det for å skape en levelig framtid.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 4. november 2023.