Det forlokkende speilgalleriet

If I were to run, I’d run as a Republican. They are the dumbest group of voters in the country. They believe anything on Fox News. I could lie and they’d still eat it up. I bet my numbers would be terrific.

– Donald Trump.

Dersom du ikke på forhånd var spesielt interessert i temaet, hørte du sannsynligvis første gang om «fake news» fra Donald Trump. Trump er uten tvil den som har gjort mest for å popularisere dette begrepet: Siden valgkampen sist høst har det knapt gått en uke uten minst ett utfall mot massemedia, enten det nå dreier seg om avsløringer av det problematiske forholdet til Russland eller meningsmålinger som ikke går hans vei.

 

Løgn kamuflert som fakta

Falske nyheter er ikke det samme som konspirasjonsteorier, selv om de kan være basert på slike. Det er heller ikke satire, selv om det er nok av eksempler på at satiriske «nyheter» har blitt tatt for å være ekte og spredt som dette på Facebook eller Twitter.

Som det fremgår av begrepet, er falske nyheter oppdiktede påstander kamuflert som nyheter. De spres bevisst for å lure og påvirke oss.

De har også en lang historie, men man kan med god grunn hevde at fenomenet, slik vi kjenner det i dag, først og fremst er noe som vokste frem med internett.

Nettet har gjort det mulig å produsere og spre innhold nesten uten kostnader, verken i form av penger eller omdømme.

 

Perfekt klima for spredning

Med WordPress, eller en tilsvarende publiseringsløsning, kan hvem som helst bygge et nyhetsmedie med lite eller ingen ting å tape på å spre bisarre «avsløringer». I motsetning til tradisjonelle aviser og TV-stasjoner er de ikke avhengige av å beholde et rykte som seriøse og pålitelige. I tillegg kan de faktisk tjene penger på virksomheten, gjennom annonseklikk, slik noen makedonske ungdommer oppdaget i vinter.

Det er skapt et perfekt klima for falske nyheter.

Facebook, som skaper filterbobler ved å skreddersy innhold ut fra våre egne preferanser, har dessuten blitt en stadig viktigere nyhetskilde for mange. Dermed er det skapt et perfekt klima som slike «nyheter» kan spre seg i.

Det er neppe tvil om at fake news i hvert fall spilte en viss rolle i å få Donald Trump valgt. Statlige russiske nyhetsbyråer har også blitt beskyldt for å bruke slike nyheter som våpen i den pågående hybridkrigen mot Ukraina.

 

Mindre kritiske enn vi liker å tro

Det kan være fristende å avfeie alt dette som noe først og fremst høyrevridde amerikanere faller for. Det er dem som foreløpig har blitt forbundet med fenomenet. Det er også dem som har forsøkt å så tvil om Facebooks motoffensiv ved å hevde at den er finansiert av milliardæren George Soros, selve busemannen for amerikansk høyreside.

Sitatet øverst er tilsynelatende et bevis for hvor godtroende dette segmentet er. Dessverre er det falskt. Men mens det ikke er noen grunn til å tro at Trump har sagt noe slikt, er det slett ikke utenkelig at du trodde det var ekte. Særlig dersom det passet inn i det du allerede trodde om ham.

Psykologien tyder på at vi er langt mindre kritiske til det vi hører enn vi liker å tro. De fleste av oss oppfatter oss selv som mer rasjonelle enn andre mennesker når det kommer til å vurdere informasjon. Vi betrakter oss selv som objektive og observante på partiske eller vridde kilder.

 

En allmennmenneskelig refleks

Nettopp fordi vi vurderer vår egen oppfatning av verden som den riktige, vurderer vi også nye opplysninger som stemmer overens med denne oppfatningen som mer sannsynlige enn opplysninger som ikke gjør det.

Det er dessuten en allmennmenneskelig refleks å tenke seg at folk man oppfatter som «slemme» er motbydelige på alle måter, også mot familien sin eller på det seksuelle området. Folk som allerede ser Trump som en udugelig kjeltring faller derfor lett for påstander om at det finnes videoopptak av ham i aksjon med russiske prostituerte, eller om at han har begått voldtekt.

Fake news er langt fra bare et høyrefenomen.

Det å hisse seg opp og bli sinte over det man hører eller leser fører paradoksalt nok, til at man føler seg bedre, spesielt om det tilsynelatende forklarer hvorfor den siden man står på ikke har den regjeringsmakten man mener den burde hatt.

 

Bruker mer tid på antirepublikanske myter

Fake news er derfor langt fra bare et høyrefenomen. I begynnelsen av april meldte faktasjekkernettstedet Snopes at det nå bruker mer tid på å avsløre antirepublikanske myter enn prorepublikanske.

Noen av disse antirepublikanske mytene har vært forholdsvis ufarlige, som «nyheten» om at Trump skal ha blitt rammet av diare under en golfmatch. Andre er mer alvorlige, som «nyheten» om at politiet skulle ha aksjonert mot en demonstrantleir ved indianerreservatet i Standing Rock og brent den ned.

Noe som har fått spesielt stor oppmerksomhet, er det nettstedet Vox har døpt « The Russiasphere». Dette er en gruppe bloggere som har spunnet videre på den rollen russiske hackere ser ut til å ha spilt i Trumps valgseier.

 

Russiske agenter

Ifølge «russlandsfæren» er ikke bare presidenten, men også store deler av det republikanske partiapparatet, russiske agenter. Det skal de ha vært helt siden libertarianerhelten Ayn Rand kom til USA, etter sigende for å ødelegge den konservative bevegelsen innenfra.

Speaker i Representantenes Hus Paul Ryan skal ha vært ansvarlig for å overføre russiske penger til valgkampen, og lekkasjer fra CIA skal vise at det kun er et tidsspørsmål før presidenten havner i fengsel.

Ikke overraskende har ingen av Russiasphere-bloggerne etterretningsbakgrunn. De baserer seg stort sett på det de hevder er anonyme kilder. Likevel har de fått et stort publikum blant dem som ikke har bakgrunnskunnskaper eller kapasitet til å sette seg inn i den kompliserte saken om russiske påvirkningsforsøk og den sittende administrasjonens eventuelle kjennskap til dette.

Er ikke dette et amerikansk fenomen? Hadde det bare vært så vel.

Noen påstander har også funnet veien ut i mainstream, noe som har fått enkelte til å sammenligne «avsløringene» med ryktene som gikk under Trumps forgjenger Barack Obama om at han skulle være muslim eller var født utenfor USA.

 

Også et norsk problem

Men er ikke dette likevel et amerikansk fenomen, lite relevant for det sindigere, eller i hvert fall mindre polariserte, norske politiske klimaet?

Hadde det bare vært så vel.

Sinnet som har bygget seg opp mot Frps flyktningpolitikk ser for eksempel ut til å ha gjort mange tilbøyelige til å tro det meste om dette partiet og dets politikere.

Et eksempel er alle dem som trykket «lik» på og delte tidligere Stavanger Aftenblad-redaktør Svein Egil Omdals påstand om at Sylvi Listhaug først begynte å gå med kors rundt halsen etter at hun ble statsråd. Denne påstanden ble fullstendig tilbakevist da folk begynte å komme med tidligere bilder som tydelig viste at hun hadde båret smykket i mange år.

Også MDG møtte facebookbrukeres blinde antipati da tusenvis delte «nyheten» om at partiet gikk inn for et forbud mot fiskebåter «fordi det var mer enn nok fisk i kjøledisken i butikkene».

 

Demokratiet blir en dårlig vits

Det er med andre ord all grunn til å frykte at fake news for alvor vil gjøre sitt inntog her hos oss snart. Så mange vil lese og dele dem videre at de vil kunne påvirke høstens valgresultater. Her bør media og politikere være seg sitt ansvar bevisst, og ikke falle for fristelsen til å tenke at «alle gjør det, da kan vi også».

Ikke bare vil det gjøre demokratiet til en dårlig vits. Alt tyder også på at slike nyheter på sikt vil finne veien til beslutningstakerne selv, som dermed vil handle på falskt grunnlag.

Vi har alle et ansvar for å hindre at vi går oss ville i dette speilgalleriet som det ikke er sikkert det finnes noen vei ut av når vi først har kommet inn.