Sannhet til salgs?

I kjølvannet av ”fake news”, som rett nok gjerne er et begrep som brukes om motpartens argumenter, kom ”fake science”. Falske nyheter eller halvsannheter som dekker skalaen fra regelrett løgn til sverte- og ryktekampanjer, er naturligvis ikke noe nytt – verken i politikken eller andre steder. Men det er åpenbart at Trump brakte dette til et nytt nivå.

Falsk sannhet er rimeligvis en umulig kombinasjon.

Dersom falske nyheter gir journalister, politikere og politikere samme troverdighet som bruktbilselgere, er det et demokratisk problem, mens falsk vitenskap rokker ved hele rasjonalitetens og opplysningens fundament: vitenskap som sannhetssøken.

Selv om cherrypicking av forskningsresultater er velkjent, og ingen forsker er absolutt verdinøytral, har idealet for forskningen selv vært objektivitet og en uhildet jakt på virkeligheten så langt den lar seg fatte.

Falsk sannhet er rimeligvis en umulig kombinasjon, men selv om regelrett forskningsjuks eller bevisst forfalskning er sjelden, så er gullstandarden for kvalitetssikring av forskningspublisering under press – av flere grunner. I likhet med mange av mine kollegaer, får jeg daglig henvendelser fra nye, angivelig vitenskapelige journaler, som ønsker mine forskningsresultater velkommen, ofte i smigrende ordelag, og med løfter om fagfellevurdering og rask publisering – mot solid betaling selvsagt.

Det primære motiv bak disse journalene, er å tjene penger.

Tilbud om redaksjonsplass følger også fra tid til annen. Dette er en ny type faglige tidsskrifter som snylter på open access-ideologien, og låner navn og fjær av de seriøse tidsskriftene. Noen er i gråsonen, andre helt åpenbart useriøse, men denne floraen av nye tidsskrifter bidrar ikke bare til å senke terskelen for hva som publiseres, de øker volumet av “bullshit” og gjør det vanskeligere å skille klinten fra hveten.

Det primære motiv bak disse journalene, er å tjene penger. Og det finnes åpenbart alltids noen som er villig til å ta snarveien til en rask publikasjon. For dette berører to andre utfordringer ved dagens forskning som også setter den langsiktige, grunnleggende og grundige forskningen under press.

Det er presset på publiseringstakt, og det er kravet om at forskningen skal munne ut i innovasjon – i betydningen økonomisk relevant innovasjon.

Uten at noen kan si akkurat hvorfor og hvordan, har kvantitet sneket seg inn som alle gjerningers mål og mening. Alle nasjoner og institusjoner setter opp sine målformuleringer i vekst, både relativt og absolutt, økt produksjon, økt effektivitet, mer aksjonærutbytte, økt BNP – voks eller dø.

Problemet inntrer når publikasjoner blir viktige i kraft av sitt antall mer enn sin kvalitet.

Suksess evalueres, eksternt eller internt, i stor grad etter disse kriteriene. For samfunnssektorer og offentlige aktiviteter som engang var opprettet for å sikre velferd, har fokus skiftet fra nytte til utbytte. Den samme trend gjelder innen akademia, der gjennomstrømning, studentproduksjon, poengproduksjon eller produksjon av publikasjonspoeng er sentrale, kvantitative måltall. Merk produksjonsterminologien. I alle fall når det gjelder vitenskapelig produksjon, er dette en prosess som også er drevet fram fra innsiden som er et resultat av et slags arms race mot stadig høyere produksjon.

Flere artikler og flere doktorander er en vinneroppskrift, fordi flere artikler øker sjansene for tildeling av forskningsmidler som igjen gir flere stipendiater – og flere artikler. I og for seg er ikke dette noen problem så lenge kvantitet og kvalitet holder følge, og offentlig finansiert forskning skal og bør publiseres så sant det er noe av verdi å berette om.

Problemet inntrer når publikasjoner blir viktige i kraft av sitt antall mer enn sin kvalitet eller sin originalitet. Dette kvantitetsfokuset har andre sideeffekter, for eksempel ved at ordningen med fagfellevurdering (referee) knaker under vekten av det stadig økende antall artikler med et stadig press på høyere turnover.

På kjøpet følger nok en større produksjon av rene trivialiteter.

Jakten på flere artikler på kortere tid kan også bidra til å utvikle en form for “medforfatter-resiprositet”, med alt for generøs tildeling av medforfatterskap, som lett bidrar til å uthule medforfatteransvaret.

Økt produksjon av vitenskapelige artikler er en naturlig utvikling, som blant annet reflekterer at det rett og slett er blitt flere forskere, og at hver forsker er mer produktiv. Samtidig har en stadig større flora av tidsskrifter og elektroniske publiseringsfora senket terskelen for publisering.

På kjøpet følger nok en større produksjon av rene trivialiteter som gjør det vanskelig å skille klinten fra hveten (som en nobelprisvinner uttrykte det i en av de minneverdige diskusjonene etter nobelpristildelingen i Stockholm; “the greatest pollution today is brain pollution”), men det er først når denne utviklingen nå tar en ny vending, med en raskt økende flora av piratjournaler, at problemet blir akutt.

I tillegg til dette kommer også klarere krav til akademia om å levere på det økonomiske plan. Som Forskningsrådets nye direktør, Jon-Arne Røttingen, skriver i Morgenbladet 26. mai, så vil en 10 prosent reduksjon i olje og gass bidra til at den nasjonale realinntekten reduseres med 130 milliarder kroner – summen av alle våre sykehusbudsjett.

Derfor er også prinsippet om uavhengig finansiering så sentralt.

Om vi forutsetter at dette hullet må fylles av noe, er Røttingens poeng at forskningsdrevet innovasjon må forventes å utgjøre mye av dette “noe”. Det er en legitim forventning at forskning skal levere noe tilbake til samfunnet, tross alt finansieres vi av skattebetalernes penger. Akademisk autonomi innebærer ikke en opphøyet tilværelse i elfenbenstårnet frikoblet samfunnets gny og larm der nede. Tvert imot.

Forskningen skal være deltaker og veiviser i samfunnsutviklingen. Det er også viktig å understreke at dette også er en annen tematikk enn “fake science”. Institusjoner som universiteter og høyskoler er imidlertid av de få institusjoner som ikke er underlagt markedet i snever forstand, og som derfor kan ha noen langsiktige perspektiver og fungere som et kritisk korrektiv til verdens skjeve gang.

Derfor er også prinsippet om uavhengig finansiering så sentralt. Enhver hund lærer raskt å ikke bite den hånden som mater den, og et universitet på oppdragsmidler kan vanskelig etterleve de humboldtske idealer om akademisk frihet og uavhengighet.

Under tittelen “Creeping corporate culture” viet tidsskriftet Nature, verdens kanskje fremste akademiske tidsskrift, sin lederartikkel rett før jul til skandinaviske universiteter. “Fra akademia til sosialsamfunn”, skriver Nature, “har mange sett disse landene i Nord-Europa som et paradis”, summert i den nordiske modellen.

Dette fordi han “velger” å ikke tro på vitenskapen.

Men den nordiske modellen er under press, slik også de akademiske institusjonene er det, selv om de nordiske universitetene har klart seg vesentlig bedre enn Natures noe dystopiske leder indikerer. I tider da tegn i tiden peker mot et post-fakta samfunn der retorikk og populistisk strategi overstyrer fakta, er det viktigere enn noen gang å være oppmerksom på ”akademiske” pirater og kannibaler, hele den kommersielle gravitasjonskraften, og hegne om de markedsfrie akademiske institusjoner.

Da March for Science fant sted som en global markering av vitenskapens verdier, var det i stor grad framprovosert av Trumps uttalte klimaskepsis, omfavnelse av kullindustrien, nedbygging av klimadirektoratet.

I løpet av kort tid kuttet han miljødirektoratets budsjett med drøye 30 prosent, sparket hver tredje ansatte og erstatter halvparten av medlemmene fra Det vitenskapelige rådet med personer fra kjemi- og fossilindustrien, før det hele kulminerer i et nei til Parisavtalen. Dette fordi han “velger” å ikke tro på vitenskapen.

Det står mer på spill her enn vitenskapens autonomi, identitet og renomme.

Når det vitenskapelige kartet må vike for det ideologiske terrenget på ett felt, så står andre i fare. Et fragmentert og privatisert utdanningssystem vil åpne for kunnskapsrelativisering og alternative sannheter som for eksempel at skapelsesdogmer erstatter evolusjonslære og at vaksinasjon er skadelig.

Slik vi ikke nødvendigvis kan ta den nordiske modellen for gitt, slik trenger også demokratiet kontinuerlig ettersyn og vedlikehold. Og ingen kan ta for gitt at det blir vitenskapelig sannhetssøken og rasjonalitet som vinner fram på sikt, kanskje lever vi i en rasjonell øy i tid og rom. Utviklingen i Tyrkia viser hvor raskt det kan snu.

Det står mer på spill her enn vitenskapens autonomi, identitet og renomme, selv om enkelte av oss vil mene at heller ikke dette er trivielle ting. Innen forskning er det ikke nødvendigvis Sannheten med stor S man finner ved enden av regnbuen, men økt erkjennelse, innsikt og intellektuell innovasjon som mye av det opplyste demokratiet er tuftet på.