Det grønne løftet

Sosial ulikhet og miljø er helt i toppen blant sakene norske velgere er opptatt av i høstens valg. I en spørreundersøkelse fra forrige uke svarte folk at dette var de to sakene som er aller viktigst for dem i stortingsvalget. Etter en liten krusning i tallene før helgen, var det i denne ukens meningsmåling igjen solid flertall for de rød-grønne partiene, og Arbeiderpartiet gjør det signifikant sterkt.

Man skal være forsiktig med å legge for mye vekt på en enkelt måling. Men med tanke på at klima nå er den store saken, er det ikke urimelig å tolke det som et tegn på at velgerne søker styringsdyktighet i klimasaken.

På dette feltet skiller de to tradisjonelle «styringspartiene» Arbeiderpartiet og Høyre noe lag både i politikk, men ikke minst i profilering.

Noen snakker som om det blir lett å gå fra oljenasjon til klimanøytralt samfunn. Det blir det ikke.

Arbeiderpartiet har presentert seriøse planer for en klimaregjering. Erna Solberg legger seg derimot tett opp til Sylvi Listhaugs klima-retorikk når hun i kjent stunt-stil stiller opp i cowboy-hatt med Lothepus og advarer mot miljøpartier. Det er sikkert en morsom ide. Men kanskje et hakk for lite seriøst når klodens fremtid står på spill? Utspillene mot MDG har vært flere, som «oppgjøret» Solberg tok mot dem i Nationen.

Det er noe pussig med at et påstått styringsparti utpeker et ferskt parti med bare en stortingsrepresentant som hovedmotstander. Høyre har kanskje gjort en tabbe ved å utpeke MDG som hovedmotstander i valgkampen?

For: vi lever i seriøse tider. Vi har hatt en koronakrise hvor noen har måttet bære en veldig mye tyngre bør, og vi har hatt åtte år i strekk med høyresidens økonomiske politikk. Samtidig har FNs dramatiske nye klimarapport minnet oss om hastverket for å snu klimaendringene. Alle ser verdien av å bevare stabilt sommervær, fjelloverganger som er åpne om vinteren, rikt dyreliv i skogene våre – og av å stoppe hetebølger, tørke og flyktningstrømmer globalt. Samtidig: dette er ikke enkelt.

Neste stortingsperiode utgjør nesten halvparten av tiden som gjenstår.

Noen snakker som om det blir lett å gå fra oljenasjon til klimanøytralt samfunn. Det blir det ikke.

Olje- og gassnæringen er vår viktigste industri, står for massiv inntjening, og flere hundre tusen solide arbeidsplasser langs kysten. Vi er en av verdens største eksportører av olje og gass. Kompetansen er den samme vi må bygge videre på i de nye industriløftene for Norge, det er i industrien klimaløserne befinner seg. Allerede i dag gjøres det tunge klimagrep i norsk industri.

Samtidig som dette er sant, er det også sant at utslipp av CO₂ , også fra norsk olje og norsk gass, er en viktig del av klimaproblemet. Sammen med olje og gass fra Saudi-Arabia, Nigeria og Russland – for ikke å snakke om polsk og kinesisk kull. Klimautfordringen er den største utfordringen vi som menneskehet har måttet løse som mer enn summen av enkeltindivider eller enkeltstater. Vi må løse dette som fellesskap.

FNs rapport slår fast at vi må redusere verdens CO₂-utslipp til netto null og samtidig kraftig redusere andre klimagasser. Neste stortingsperiode utgjør nesten halvparten av tiden som gjenstår. Den politiske retningen bestemmes valgdagen.

Hvor kan de felles løsningene ligge i dag?

Det grønne løftet er politikk som har støtte i befolkningen og som bidrar til å kutte globale utslipp. Hvis det blir et regjeringsskifte, slik det i dag ser ut til at det blir, er det til venstre for midtstreken at disse løsningene skal smis.

Bak politikerne i forhandlingsrommet etter valgdagen står det i så fall folkebevegelser med tusenvis av medlemmer. De forventer svar fra sine folk. Arbeiderpartiet må presentere politikk som får støtte blant industriarbeiderne i LO. LO har nesten en million medlemmer, flere hundre tusen i industrien – hvor både de største punktutslippene og de store løsningene finnes.

Samtidig har AUF tusenvis av medlemmer med klima som viktigste sak. SV må presentere politikk som baklandet i miljøbevegelsen er fornøyd med – også det en folkebevegelse med tusenvis av medlemmer. Senterpartiet har på sin side sterke bånd til bondebevegelsen, med sine forgreninger i bygder over hele landet.

Det er når disse folkebevegelsene finner sammen at vi får til et rettferdig grønt skifte, som både utjevner forskjeller og kutter utslipp.

Det er vanskelig å se for seg at høyresiden skulle få til et slikt grønt løft – et rettferdig grønt skifte.

Historien har vist at det går an. Dypt motstridende meninger om veien ut av den økonomiske krisen på 90-tallet ble snekret sammen til et felles «Solidaritetsalternativ», mye takket være daværende LO-leder Yngve Hågensens statsmann-innsats. Resultatet ble at folk kom tilbake i jobb. Felles løft er mulige mellom tillitsvalgte som også har tillit til hverandre.

Hvor kan de felles løsningene ligge i dag?

Ett spor kan være å se på inntektene fra norsk olje og gass som makt som kan presse fram utslippskutt, heller enn bare som inntekter. Kan vi si at inntektene må gå til investeringer i det grønne skiftet? Det har blant andre Leif Sande, tidligere leder i LO-forbundet Industri Energi, tatt til orde for. Eller at oljefondet i langt større grad enn i dag blir et fond som investerer i grønn teknologi og som presser fram en overgang til et grønt samfunn globalt? Eller at vi bestemmer at norsk petroleum bare kan gå til produksjon av produkter, ikke til forbrenning?

Eller, slik SV har foreslått: at vi går sammen med andre oljeproduserende land om å kutte produksjon, slik at prisen på olje går opp samtidig som utslippene går ned?

Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet.

I forhandlingsrommet etter høstens valg er det såpass hårete initiativer som dette som må diskuteres, og smis til løsningene som akseptabel for baklandet – folkebevegelsene – på alle sider av bordet.

Det er vanskelig å se for seg at høyresiden skulle få til et slikt grønt løft – et rettferdig grønt skifte. For disse partienes bakland er annerledes. Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet, for å sitere Høyre-mann og historiker Francis Sejersted.

Det påvirker også hvordan klimaløsningene ser ut, hvem som vil måtte bære kostnaden. Motstanden mot klimapolitikk, som har blitt pisket opp av dårlig sammensnekrede avgifter skjøvet over på folk flest under Erna Solberg, illustrerer dette: Hvis ikke det grønne skiftet er rettferdig, risikerer vi at det ikke blir noe av.