… som har bidratt til at Norge er blant verdens aller beste land å bo i.
Du leser den aller siste utgaven av Børs og katedral fra denne spaltistens penn.
Dette faktum har selvsagt utløst litt tankearbeid på skriveverkstedet. Skal 14 år med tekster om økonomi, arbeidsliv og tilhørende herligheter avsluttes med et smell? Med et stikk i siden til noen?
Det er jo noen tekster man har hatt lyst til å skrive, men ikke skrevet. Til og med en hel del tekster man har skrevet ferdig, men aldri sendt til avisen. Sannheten står bare skrevet i usendte kjærlighetsbrev, som poeten sa. Men derfor skal man også skrive dem. Skriv dem bare ikke så fulle av løgn at du tør å sende dem.
Vi kan sjelden regne med å trumfe gjennom våre primærstandpunkter ett hundre prosent.
Nei, de får bli liggende i skuffen en stund til. Eller i skyen da. Det er jo der skuffen bor for tida. Den fineste måten å markere at denne rekken med tekster nå er slutt, er å vende tilbake til et tema som har vært gjennomgående både på og mellom linjene i mange av disse over tre hundre tekstene jeg har skrevet, og som avisen du leser har trykket.
Den siste teksten min må handle om kompromisset. Det kjedelige, vanskelige, vonde kompromisset, som har bidratt til at Norge er blant verdens aller beste land å bo i for oss som er så heldige å bo her.
Ingen deltakere feirer et kompromiss. Det som skiller et dårlig kompromiss fra et godt kompromiss er at alle parter er cirka like misfornøyd med den gode utgaven. Hadde de ikke vært misfornøyd, ville det ikke ha vært et ekte kompromiss de gikk med på.
Forhandlingsspill er komplekse saker, og de begynner lenge før en forhandling offisielt åpner. Strategier og taktikker er mange når partene kaster ut sine ankere, setter sine sjøbein, sår sine forventninger og brenner sine bruer. Utsagn som «dette er ikke tiden for store økninger» eller «mindre enn dette vil våre medlemmer si nei til» hører hjemme i denne fasen.
Dette vet alle drevne forhandlere, så når man setter seg ned er man gjerne fortsatt der man startet.
Landets største parti på målingene nektet fra start å delta i kommisjonen.
Samtidig er det jo også sånn at de aller fleste gjerne er innstilt på å gi noe. Vi kan sjelden regne med å trumfe gjennom våre primærstandpunkter ett hundre prosent. I hvert fall ikke uten å gi noe annet. Bare barn (i alle aldre) blir stående på sitt, uansett hva som skjer rundt dem.
Og så hender det at man skjønner at et kompromiss er lurt, selv om man vet at det egentlig ikke er mulig å få til. Da finnes det strategier for å komme nærmere forhandlingsbordet også. En av dem er å lukke rommet. Å snakke sammen uten offentlighetens lys eller omverdenens forventninger hengende over seg.
Den amerikanske presidenten John F. Kennedy hadde hemmelige samtaler med russerne der han lovet å fjerne raketter i Tyrkia, dersom Russland fjernet sine på Cuba. Forutsetningen var at det aldri ble offentlig kjent, for han kunne ikke bli sett på som en som forhandlet med en motpart som truet ham. Sovjetunionens leder Nikita Khrustsjov kunne til gjengjeld selge resultatet som en seier bak lukkede dører i Kreml. Han trengte det. Vi skal være glade for at strategien var vellykket.
En annen måte å komme fram til et ellers umulig kompromiss, er å sette ned en gruppe eller et utvalg. Det kan være fagpersoner, eller folk fra hele det politiske spekteret, eller en kombinasjon. Poenget er at disse kan konsentrere seg om helheten, ikke bare om de uselgelige fanesakene som de tvinges til å løfte fram i det øyeblikket deres følgere eller velgere fortløpende er vitner til prosessen. Det er en måte å løfte spørsmål ut av partipolitikken på.
Kompromisser er for politikere som ønsker færre, ikke flere konfliktsaker i vår politiske debatt.
I disse dager har vi en skattekommisjon som nettopp har lagt fram sin innstilling. Målet til finansministeren da han etablerte den var å øke sannsynligheten for å komme til enighet «over midten» i Stortinget. Han hadde ikke trengt å gjøre det, det holder med de fem partiene som støtter dagens regjering for å endre skattesystemet. Men ved å få med også de borgerlige partiene, vil man kunne få på plass et skattesystem som overlever flere framtidige valg og eventuelle regjeringsskifter.
Det har mye for seg. Et land som endrer rammebetingelsene for folk og næringsliv mye hvert fjerde år, er ikke et godt land å drive butikk eller leve i.
Det trenger jo ikke å fungere. Landets største parti på målingene nektet fra start å delta i kommisjonen. Sylvi Listhaug mente den var et triks for å fjerne muligheten til å drive valgkamp på skattelettepolitikk i neste stortingsvalg. I motsatt ende av skalaen valgte partiet Rødts representant å trekke seg fra arbeidet, fordi partiet mente resultatet i forrige stortingsvalg var et mandat for det motsatte.
Så mye for å heve spørsmål over partipolitikken eller det enkelte valgresultat.
Også etter at kommisjonen la fram sin anbefaling, har flere parter høylytt erklært at de blir stående på sine primærstandpunkter. Skatten «deres» må fjernes helt, eller den må ikke røres. Alt etter hvem du lytter til.
Det er mye man kunne sagt om slik utsagn, men kompromissvilje signaliserer de ikke. I beste fall betyr det at forhandlingene fortsatt pågår. Eller kanskje noen tenker at de vil utsette hele tanken om et forlik over midten, til etter neste valg? Da kan det jo hende at midten har flyttet seg til et sted som er bedre for dem? Ulempen er selvsagt at det alltid bare er fire år til neste valg.
Kompromisser er for politikere som tenker lenger enn til sine egne gjenvalg.
Alternativt kan det bety at noen parter trives bedre med å gå til valg på primærstandpunktene sine, og så tape dem i Stortinget, enn å signere på et kompromiss som fjerner en fanesak? Konflikter mobiliserer velgere. Enighet kan gå ut over enkelte partiers oppslutning.
Det er selvsagt mer behagelig å fortelle følgerne sine at man fortsatt og tappert kjemper deres rettferdige kamp mot overmakten, enn å måtte selge at man har kompromisset på en kjernesak.
Kompromisser er for politikere som tenker lenger enn til sine egne gjenvalg og som tenker at de representerer også de velgerne som ikke stemte på dem. Kompromisser er for politikere som ønsker færre, ikke flere konfliktsaker i vår politiske debatt.
Vel, det skal våre politikere og andre få pusle med uten flere kommentarer fra denne pennen. Takk for følget, kjære leser, det har vært en glede å få skrive for deg i så mange år.
Kommentarer