Det som stemmer

«Jeg har ingen forklaring på det», svarte Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre nylig NRK på spørsmål om partiets lave oppslutning. Statskanalen har sett på alle meningsmålinger siden Støre overtok ledervervet. I februar 2015 lå Ap på over 40 prosent, mens oppslutningen denne våren har ligget på mellom 23 og 25 prosent.

Det er forfriskende å lese et intervju med en partileder som svarer «vet ikke»

«Hadde jeg hatt den knappen eller det tiltaket som viste at gjør man det, så får du 26, 29, 31, 33 prosent, så tro meg, jeg hadde trykket på den knappen. Politikken er ikke slik. Her er det konjunkturer. Ting skifter. Jeg har tro på at det er hardt arbeid, resultater du bygger opp over tid, som gjør at du får tillit».

Ingen kan spå fremtiden, heldigvis, så det er ingen grunn til å gjette utfallet av valget neste høst, spesielt ikke i en unntakstilstand som nå. Men det er forfriskende å lese et intervju med en partileder som svarer «vet ikke», som insisterer på stamina og at det er partiets politikk som legger føringene for hans arbeid.

Det er nemlig ofte meningsmålingene som bestemmer hva politikerne mener, og som faktisk også endrer deres politikk

For ifølge en ny studie i tidsskriftet American Journal of Political Science er det nemlig ofte meningsmålingene som bestemmer hva politikerne mener, og som faktisk også endrer deres politikk. Det er jo noe vi har mistenkt en stund, men nå er det altså bekreftet i en omfattende undersøkelse fra Tyskland.

Forfatter og statsviter Henrik Thune tok denne utviklingen på pulsen i sitt essay «Øyeblikkets triumf» fra 2015, der han viste hvordan mediene satte dagsorden for hva politikere skulle mene. Vi befinner oss i en tid der «politiske partier ikke lenger er strategiske samfunnslaboratorier, og der politikere og ministere ansetter hundrevis av kommunikasjonsrådgivere, og halser etter nyhetene, fra sak til sak, fra øyeblikk til øyeblikk», skrev han.

Materialet i den tyske undersøkelsen består av tusenvis av taler, pressemeldinger, intervjuer og 125 meningsmålinger over fire år, og viser konkret hvordan politikerne i Angela Merkels regjeringskonstellasjon endrer sine taler og politikk, etter at de har lest en meningsmåling som for eksempel viser at folk er mer opptatt av asyl- og innvandringspolitikk.

Dele opp politikere i to typer: De som leder og de som blir ledet

Dette har fått de to forskerne bak rapporten, Anselm Hager og Hanno Hilbig, til å dele opp politikere i to typer: De som leder og de som blir ledet. Lederen endrer ikke sine meninger men forsøker å overbevise velgerne, mens den andre varianten forsøker å tilfredsstille velgerne ved å anta hva de vil høre.

Den tyske kansleren tilhører sistnevnte gruppe, ifølge forskerne – og Merkel har systematisk forsøkt å legge retorikk og politikk midt i sentrum: «Angela Merkel og hennes statsråder hører etter hva befolkningen vil, og så sier de noe som ligner», sier de i et intervju med Weekendavisen.

Alle kan jo ikke være i sentrum, for da får velgerne ingen grunn til å stemme på det ene framfor det andre

Men alle kan jo ikke være i sentrum, for da får velgerne ingen grunn til å stemme på det ene framfor det andre. Og samfunnet kan bli skadelidende på lang sikt. «Regjeringer og ministre måles primært i forhold til overbevisende kommunikasjon og kortsiktige tiltak, ikke gjennomføring og langsiktighet. Politikk som er irrasjonell på lang sikt, blir politisk fornuftig. Politikk som er rasjonell på lang sikt, blir politisk sett ufornuftig», skriver Thune og nevner klimatrusselen som et åpenbart eksempel.

Endringen som må til, kommer til å gjøre vondt her og nå, og den prisen er det ikke mange politikere som er villige til å betale, her og nå. Bedre å overlate det til neste generasjons ledere. Og så videre.

Politikk som er irrasjonell på lang sikt, blir politisk fornuftig

Derfor har Støre rett i at det er klokest å starte på hjemmebane. Arbeiderpartiet var faktisk godt i gang på nyåret. I midten av januar ga stortingsrepresentant Arild Grande nettstedet frifagbevegelse.no et intervju under overskriften: «Arbeiderpartiet vil lytte mer til arbeidsfolk». Da tvinger naturligvis spørsmålet seg fram: Hvem har de lyttet til tidligere da, på bekostning av arbeidsfolk? Meningsmålinger? Media? Sentrum?

På nyåret skulle i hvert fall skuta snus. Arild Grande er nemlig med i et prosjekt der de skal ha «lytteposter på hver arbeidsplass i hvert lokalsamfunn», som skal være «partiets ører og øyne».

Grande tyr til en sportsmetafor for å forklare hvorfor motgangssupporterne har uteblitt i det siste, spesielt etter konflikten rundt EUs energiunion (Acer): Spriket i laget har vært for stort. «Skjer det med et fotball-lag, slipper du inn mål. Nå setter vi inn et stort apparat for å få lytteposter ute på arbeidsplassene og i lokalsamfunn nettopp for å fange opp slike saker tidlig», sa Grande.

Det åpner et rom for opposisjonspolitikere og partier som ønsker å lede i stedet for å bli ledet.

Men så kom altså en pandemi i veien og de som skulle være lytteposter, er blitt arbeidsledige.

Statsminister Erna Solbergs forbilde er Angela Merkel, som altså er best på å snu kappa etter vinden. Det åpner et rom for opposisjonspolitikere og partier som ønsker å lede i stedet for å bli ledet. I så fall vil man kanskje oppdage at meningsmålinger kan endres mest når man ignorerer dem som best.