Det ubehagelige spillet om tronen

«When you play the game of thrones, you win or die.»

Det ikoniske sitatet fra karakteren Cersei Lannister i serien «Game of Thrones», passer egentlig veldig godt for mekanismene i moderne partipolitikk – selvfølgelig hvis man ikke tolker sitatet helt bokstavelig.

Den siste som har fått erfare denne politiske tyngdeloven, er KrF-leder Olaug Bollestad. Det har gått en drøy uke siden det ble kjent at tre ansatte i Kristelig Folkeparti hadde sendt inn et varsel mot Bollestad. Ifølge Vårt Land dreier varslet seg om at Bollestad er en leder med et ustabilt humør og som legger i overkant mye arbeidspress på sine ansatte, for eksempel ved å sende meldinger utenfor normalarbeidstid med forventning om at det skal tas tak i umiddelbart.

Det i seg selv er ekstraordinært i norsk politikk.

Varslet kom etter en bemerkelsesverdig snuoperasjon fra Bollestad som ifølge kilder først hadde bestemt seg for å gå av som KrF-leder, men som på et sentralstyremøte tidligere denne måneden mente at hun var utsatt for et kuppforsøk.

Sent torsdag kveld, etter et mer enn syv timer langt sentralstyremøte, meddelte Bollestad at hun gikk av som KrF-leder.

 

Utvilsomt maktkamp

Det er ennå mange ubesvarte spørsmål i sagaen om spillet om KrF-tronen, men det fremstår som hevet over enhver tvil at det har foregått en maktkamp i partiet som har slitt med å finne seg selv etter retningsvalget det tok i 2018. Dag Inge Ulstein, som nå vil fungere som midlertidig partileder til KrFs landsmøte utpeker en permanent, er partiets fjerde leder på seks år. Det i seg selv er ekstraordinært i norsk politikk.

Det store maktkamp-partiet er imidlertid Arbeiderpartiet.

Maktkamper er derimot ikke noe ekstraordinært  – det er nærmest normen at det er slik partiledere blir skiftet ut. Da Trine Skei Grande i 2020 gikk av som Venstre-leder og kunnskapsminister, hadde hun allerede vært en i offentlig konflikt med Abid Raja – en konflikt der Skei Grande i likhet med Bollestad fikk kritikk for sin lederstil.

Det store maktkamp-partiet er imidlertid Arbeiderpartiet. Gro Harlem Brundtlands vei til makten var så spektakulær at det har blitt laget TV-drama av det. Det kunne man nok også gjort om kampen mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg på begynnelsen av 2000-tallet. Dessuten kom maktkampen mellom Hadia Tajiks og Trond Giskes fløyer til syne både under Giskes #metoo-skandale og Tajiks pendlerboligskandale.

 

Hvorfor blir det maktkamp?

Til tross for at norsk politikk er velsignet med en stor flora av relativt sett mange små særintessepartier, består likevel alle partiene på Stortinget av ulike fløyer som ønsker mest mulig innflytelse over det som blir partiets gjeldende politikk.

I Senterpartiet er det motsetninger mellom storbøndene i Trøndelag og på Østlandet og småbrukerne på Vestlandet. I Rødt kniver de klassiske kommunistene mot moderne sosialister om innflytelsen, sist sett i det påståtte kuppet i Rød Ungdom.

For KrFs skyld håper jeg at det var så prekært å kaste Bollestad nå.

Arbeiderpartiet har en venstreorientert fløy med tette bånd til fagbevegelsen og en mer sentrumsorientert fløy. Fremskrittspartiet har liberalister som prinsippielt ikke har så mye imot innvandrere, og en svært innvandringskritisk fløy. At KrF mer eller mindre er delt på midten kom tydelig fram under veivalget i 2018.

Å manøvrere ulike fløyer krever mye av en partileder. Hvis du ikke klarer å balansere innflytelsen, eller viser tegn til svakhet, kan det bli din bane som partileder. Det siste kan tenkes at har skjedd i Bollestads tilfelle. Kortene hennes ble ikke styrket av generelt dårlige meningsmålinger helt siden katastrofevalget i 2021 da partiet havnet under sperregrensen. Mye tyder på at sentrale stemmer i partiet hadde mistet troen på at Bollestad var rett person til å snu trenden inn mot valget til neste år.

 

Partipolitikkens atomknapp

På mange måter minner prosessen vi har sett den siste uken i KrF om prosessen som ledet fram til at president Joe Biden ga stafettpinnen videre til Kamala Harris som Demokratenes presidentkandidat. Det hadde han neppe gjort uten et solid press fra partifeller. Makt kan være et sløvende opium som det er lett å bli avhengig av, og det kan være vanskelig å se klart hvordan en selv står i veien for partiets sjanser på lengre sikt.

Maktkamper trenger ikke være brutale.

Det beste er naturligvis å la slike prosesser gå sin gang gjennom demokratiske kanaler, men noen ganger har man ikke tid til slikt. Da kommer den rå maktpolitikken fram ved at man trykker på atomknappen. Det er sjelden pent å se på, og det bygger sjelden broer mellom fløyer – snarere tvert imot. Derfor er det et middel som kun bør brukes i de virkelige nødstilfellene.

For KrFs skyld håper jeg at det var så prekært å kaste Bollestad nå.

 

Kan definere politiske prosjekter

Maktkamper trenger ikke være brutale og ende i det som framstår som bakholdsangrep på den sittende lederen. I ordnede former og innenfor demokratiske rammer, kan faktisk maktkamper være bra for et parti. Det tvinger kandidatene som kjemper om makten til å definere et prosjekt, og så lenge den tapende parten aksepterer utfallet, sitter partiet igjen med et spisset budskap som kan selges inn for velgerne.

Per nå er det helt åpent spørsmål.

At Jonas Gahr Støre ble båret fram til Ap-tronen da han overtok partiet i 2014, kan være et eksempel på resultatet av ingen maktkamp: En vanlig kritikk mot Støre er at det er vanskelig å skjønne hva som er hans politiske prosjekt.

Nå gjenstår det å se om Kristelig Folkeparti vil komme styrket ut av nok en runde med maktkamp med et klarere politisk prosjekt, eller om partiet går inn i en atomvinter.

Per nå er det helt åpent spørsmål.