Det vil være alarmerende om vi må oppgi noen av disse tre målene

CAMBRIDGE: I 2000 skrev jeg en spekulativ artikkel om det jeg kalte «verdensøkonomiens politiske trilemma» (en situasjon hvor man er nødt til å velge mellom tre alternativer, red. anm).

Min påstand var at avanserte former for globalisering, nasjonalstaten og massepolitikk ikke kunne eksistere samtidig. Samfunn vil etter hvert bestemme seg for (høyst) to av de tre.

Jeg antydet at det ville være nasjonalstaten som måtte vike på lang sikt. Men ikke uten kamp. På kort sikt var det mer sannsynlig at ulike lands myndigheter ville søke å gjenopprette nasjonal suverenitet for å håndtere de fordelingsmessige og styringsmessige utfordringene som globaliseringen brakte med seg.

Med dagens politikk ser det ut til at enhver kombinasjon av to av disse målene går på bekostning av det tredje.

Til min overraskelse viste det seg at trilemmaet ville ha lang levetid. Med boken The Globalization Paradox, utgitt ca. ti år senere, utviklet jeg ideen videre. Trilemmaet har vært en nyttig måte å forstå flere avgjørende utviklingstrekk på, deriblant motreaksjonen mot hyperglobaliseringen, Storbritannias utmeldelse av EU (Brexit), framveksten av ytre høyre og demokratiets framtid i EU.

I det siste har et annet trilemma opptatt meg. Denne gangen er det den urovekkende muligheten for at det kan være umulig å bekjempe klimaendringene, styrke middelklassen i avanserte økonomier og redusere den globale fattigdommen samtidig. Med dagens politikk ser det ut til at enhver kombinasjon av to av disse målene går på bekostning av det tredje.

I de første tiårene etter andre verdenskrig vektla politikken, i både den utviklede og den utviklende delen av verden, økonomisk vekst og innenlandsk sosial stabilitet. De avanserte økonomiene bygde omfattende velferdsstater, men åpnet også gradvis markedene sine for fattigere lands eksport, så lenge de fordelingsmessige og sosiale konsekvensene var håndterbare. Resultatet var inkluderende vekst i de rike landene, samt betydelig fattigdomsreduksjon i de utviklingslandene som førte riktig politikk.

Denne strategien var relativt vellykket. På denne tiden tenkte man ikke på faren for klimaendringer. Over tid har det blitt stadig vanskeligere å se bort fra konsekvensene av økonomisk vekst som har vært drevet fram av fossilt drivstoff.

Denne vektleggingen av klima og middelklassen var høyst nødvendig (og burde ha skjedd for lenge siden).

Etterkrigstidens keynesianske og sosialdemokratiske «samfunnskontrakt» gikk også i oppløsning som følge av de indre motsetningene som er beskrevet i mitt opprinnelige trilemma. Etter hvert som hyperglobaliseringen erstattet den tidligere Bretton Woods-modellen, ble arbeidsmarkedene i de avanserte økonomiene preget av stadig større forstyrrelser, noe som undergravde middelklassen og selve demokratiet. Begge disse utviklingstrekkene krevde nye strategier.

I USA har president Joe Biden og hans administrasjon tatt tak i disse problemene. De har iverksatt banebrytende politikk ved å fremme betydelige investeringer i fornybar energi og grønn industri for å bekjempe klimaendringene. De har også til hensikt å styrke middelklassen ved å fremme arbeidstakeres forhandlingsmakt, bringe industriproduksjon tilbake til USA («reshoring») og skape arbeidsplasser i regioner som har blitt hardt rammet av import fra Kina.

Denne vektleggingen av klima og middelklassen var høyst nødvendig (og burde ha skjedd for lenge siden). For politiske beslutningstakere i USA og Europa blir dette sett på som et nødvendig svar på nyliberalismens feil og mangler. Men for fattige land ser det ut som et angrep på deres utviklingsmuligheter. Den nye næringspolitikken (og ulike reguleringer) er ofte diskriminerende, og en slik politikk kan føre til at industrivarer fra utviklingsland blir stengt ute.

I USA gir grønne subsidier insentiver til å bruke amerikanske, framfor importerte, innsatsvarer. Med EUs karbonprisingsmekanisme vil snart «ikke-grønne» eksportører fra utviklingsland måtte betale ekstra toll. Myndighetene i fattige land mener at slike tiltak vil sabotere deres forsøk på å kopiere de østasiatiske landenes eksportorienterte industrialisering.

Likeledes vil det være nærmest umulig å håndtere klimaendringene uten betydelig samarbeid med utviklingsland.

Vi kan forestille oss en alternativ kombinasjon av tiltak som vektlegger fattige land og klima. Dette vil innebære en stor overføring av ressurser – finansielle og teknologiske – fra landene i nord til landene i sør, for å sikre nødvendige klimarelaterte investeringer i sør (for å dempe virkningene av klimaendringene og for at disse landene skal kunne tilpasse seg dem).

Det vil også kreve langt større tilgang til markeder i nord for varer og tjenester – og for arbeidere fra de fattige landene i sør, for å forbedre disse arbeidernes økonomiske muligheter. Denne sammensetningen av tiltak er moralsk tiltalende; den vil effektivt anvende filosofen John Rawls’ prinsipper for rettferdighet på global skala.

Men også her dukker trilemmaet opp igjen. En slik tilnærming vil motarbeide det presserende behovet for å gjenoppbygge middelklassen i avanserte økonomier. Det vil skape langt større konkurranse for arbeidstakere uten høyere utdanning, noe som vil presse ned lønningene deres. Det vil også redusere de finanspolitiske ressursene som er tilgjengelige for investeringer i deres humankapital og i fysisk infrastruktur.

Heldigvis er noen av disse motsetningene mer tilsynelatende enn reelle. Spesielt må politikere, både i avanserte økonomier og i fattige land, forstå at det store flertallet av framtidens gode middelklasse-jobber må komme fra tjenester, ikke industriproduksjon. Og økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i utviklingsøkonomier vil hovedsakelig bli drevet fram av at det blir skapt mer produktive jobber i tjenestesektoren.

Et vellykket skifte, etter nyliberalismen, krever at vi utformer ny politikk som gjør at vi kan legge disse avveiningene bak oss.

Arbeidsintensive sektorer som omsorg, detaljhandel, utdanning og annen personlig tjenesteyting er for det meste ikke gjenstand for internasjonal handel. Tiltak for å fremme slike jobber skaper ikke handelskonflikter på samme måte som i industrisektoren. Dette betyr at motsetningene mellom middelklassens behov i rike økonomier og vekstbehovene i fattige land er mindre alvorlige enn det kan se ut som.

Likeledes vil det være nærmest umulig å håndtere klimaendringene uten betydelig samarbeid med utviklingsland. Mens utslippene fra USA og Europa har gått ned, øker fortsatt utslippene fra utviklingsland, i noen tilfeller raskt, og deres bidrag til globale utslipp (hvis vi ser bort fra Kina) vil snart overstige 50 %. Derfor er det i de rike landenes egeninteresse å fremme grønne omstillingstiltak som fattige land ser på som en del av deres egen vekststrategi, ikke bare som en ren kostnad.

Klimaendringene er en eksistensiell trussel. En stor og stabil middelklasse er selve fundamentet for liberale demokratier. Og å redusere global fattigdom er en moralsk nødvendighet. Det vil være alarmerende om vi må oppgi noen av disse tre målene. Likevel pålegger vårt nåværende politiske rammeverk oss implisitt, men kraftfullt, et trilemma som virker vanskelig å overvinne. Et vellykket skifte, etter nyliberalismen, krever at vi utformer ny politikk som gjør at vi kan legge disse avveiningene bak oss.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org