En blindsone i ulikhetstallene

Denne uka feiret vi den internasjonale statistikkdagen med berettigede festtaler om at bred og god tilgang til objektiv fakta neppe har vært viktigere enn i dag. God statistikk gir et bedre faglig grunnlag for å utforme politikk som svarer på reelle utfordringer og behov.

At det lages offisiell statistikk medfører også at vi har en felles forståelse av hvordan samfunnet vårt faktisk ser ut og fungerer. Det er avgjørende for å få en opplyst politisk diskusjon. I tillegg er det lettere bli enige om forlik, eller å forhandle om for eksempel lønn, når man er enige om hva slags fakta som ligger til grunn for diskusjonene.

Hvor vanlig er det egentlig å ha høy formue, men ingen inntekt?

Slik den britiske statsministeren Benjamin Disraelii påpekte da han snakket om tre typer løgn, nemlig løgn, fordømt løgn og statistikk, må vi imidlertid holde tunga rett i munnen i vår omgang med tall – også når de kommer fra offisielle kilder. Statistikken er i disse tilfellene sjelden feil, men det er ikke alltid den gir et fullgodt bilde av situasjonen.

 

De stakkars formuende

La meg ta utgangspunkt i en fersk rapport fra SSB som ble behørig omtalt i midten av oktober. Rapporten slår fast at inntektsforskjellene har økt som følge av endringer i skatte- og avgiftssystemet under Solberg-regjeringen. Rapporten er selvsagt interessant, og viser at regjeringens skattekutt har bidratt til økt ulikhet i fordelingen av skattbare inntekter på personlig hånd (etter skatt) pluss offentlige overføringer. Dette inntektsbegrepet gir imidlertid begrenset informasjon om inntektsulikheten i Norge, samt om hvordan skattesystemet har påvirket ulikheten de siste 20 årene. La meg forklare hvorfor.

Selv om SSB-rapporten viser at Solberg-regjeringens skattepolitikk har bidratt til økte forskjeller, er økningen betraktelig mindre enn forskerne selv hadde ventet seg. En av årsakene til dette er at mange av de formuende i den offisielle statistikken står oppført med null i inntekt. Dermed ser det ut som om mange av landets fattigste, altså de som ifølge offisiell statistikk ikke har inntekt, har fått mest glede av kuttene i formuesskatten – noe som isolert sett jo bidrar til reduserte inntektsforskjeller.

I statistikken over landets fattigste dukker navn som Kjell Inge Røkke opp.

Her skurrer det imidlertid litt. For hvor vanlig er det egentlig å ha høy formue, men ingen inntekt? Og hva skyldes det egentlig at noen havner i denne kategorien?

Rapportforfatterne peker selv på en viktig forklaring: Blant dem med lavinntekt og formue finnes det en del som har lavinntekt på grunn av et svakt år i aksjemarkedet eller fordi næringsvirksomheten de eier har gått dårlig. Samtidig er de i formuesskatteposisjon, og har dermed fått fordel av lettelsene i formuesskatten i den perioden vi her snakker om.

 

Null i skattbar inntekt

Nettopp dette mønsteret er nærmere diskutert i en annen studie som også viser at byrden av formuesskatten for folk med svært lave inntekter og høye formuer i stor grad forsvinner når vi ser på inntektene til personene det gjelder over en lengre tidsperiode. For mange er altså de lave inntektene kun midlertidige.

For noen er imidlertid de lave inntektene et varig fenomen – uten at det er spesielt sannsynlig at noen tenker på dem det gjelder som fattige av den grunn. I statistikken over landets fattigste dukker nemlig navn som Kjell Inge Røkke opp.

For noen overstiger denne «skattefrie reserven» faktisk en milliard kroner.

Røkke har i flere år stått oppført med null i skattbar inntekt. Samtidig er han blant de mest formuende mennene i Norge. En riktigere betegnelse på en del av dem som ifølge offisiell statistikk befinner seg i nedre del av inntektsfordelingen burde kanskje derfor heller vært «rike/formuende uten skattbar inntekt»?

Grunnen til det er følgende: Utviklingen i inntektsulikhet målt ved Gini-koeffisienten de siste 20 årene viser ifølge offisiell statistikk store svingninger. Den reelle inntektsulikheten har imidlertid ikke svingt voldsomt. Derimot har det vært flere omlegginger av skattesystemet i perioden. Tilpasninger til disse reformene kan se ut til å ha «blåst opp» statistikken i enkeltår, mens den i påfølgende år blir holdt kunstig nede.

 

Skattefrie milliardreserver

Både i 2001, 2006 og i 2015 ble skattesystemet endret, og spesielt viktig ble innføringen av – og senere økningen av – utbytteskatten. Dette ga sterke insentiver til å ta ut ekstra utbytte årene før endringen trådte i kraft. Mange valgte å skyte inn sine utbytter (som kunne tas ut skattefritt eller til en lavere skattesats enn etter omleggingene) som aksjekapital og lån til selskapene sine. Dermed kan de i dag ta ut utbyttene skattefritt.

For noen overstiger denne «skattefrie reserven», slik NHH-professor Terje Rein Hansen har pekt på, faktisk en milliard kroner. De det gjelder kan med andre ord i all overskuelig framtid ta ut nok skattefrie midler til å dekke bo- og levekostnader, og i tillegg ha råd til litt ekstra i helgene, for å si det slik.

 

 

I etterkant har imidlertid eierne latt overskuddet forbli i bedriftene – i selskapssfæren. Slik kapitalflytting har ingen reell effekt på inntektsulikheten, men har bidratt til at ulikheten i enkeltår ser større ut enn den er, og senere lavere.

Disse tilpasningene gjør den offisielle inntektsstatistikken uegnet som målestokk for utviklingen i inntektsulikhet og derfor er det heller ikke lett å tolke endringer i fordelingseffekten av skatteendringer.

Grunnen er selvsagt at store deler av inntektene til bedriftseierne ikke inngår i beregningsgrunnlaget i de årene en har hatt skatt på aksjeutbytte. Skal man fange opp den reelle utviklingen, bør man derfor ta hensyn til både utbetalt og tilbakeholdt utbytte når man beregner inntektsulikheten, noe regjeringen selv fastslår i sin ulikhetsmelding, som ble publisert tidligere i år.

 

---

Les også Kristoffer Berg: Er ekstremt rike folk skadelig for demokratiet?

---

 

Rikere enn statistikkene viser

Det er gjort flere studier som viser at ulikheten målt på denne måten er langt høyere enn den skatterapporterte. Slik regjeringen viser til i ulikhetsmeldingen, pågår det nå et SSB-arbeid som omfatter hele perioden fra tusenårsskiftet og fram til i dag. De foreløpige resultatene viser at Gini-koeffisenten ligger hele sju prosentpoeng over de skatterapporterte tallene de siste 10 årene.  Med andre ord: Norske eiere er blitt rikere uten at det synes i statistikken.

Hvorfor er dette så viktig å forstå? Jo, fordi det selvsagt har enorm betydning for analysene våre av hvor stor ulikheten i landet faktisk er – og ikke minst for bildet vi danner oss av hvem som betaler hva i skatt.

Den viktigste årsaken til økningen i inntektsulikhet de siste 30 årene er at de rikeste i landet får en stadig større del av verdiene som skapes.

Det en slik utfyllende analyser av SSB-rapporten viser oss, er altså at store deler av de rikes inntekter i dag ikke blir beskattet. Når vi skal avgjøre hva slags skattepolitikk som trengs, har nettopp denne typen tilleggsinformasjonen selvsagt stor betydning.

Det betyr ikke at SSB-rapporten er uten verdi. Den viser blant annet tydelig at inntektsulikheten – også ifølge offisiell statistikk, altså – øker både jevnt og trutt og over tid, og at dagens skattesystem ikke er innrettet på en slik måte at det klarer å snu utviklingen.

Imidlertid burde den også inkludert en kritisk diskusjon av det inntektsbegrepet som benyttes og svakhetene ved den offisielle statistikken. Det er viktig at funnene avdekket i studien kombineres med den andre innsikten vi har, som altså kom tydelig fram i regjeringens egne ulikhetsmelding: Den viktigste årsaken til økningen i inntektsulikhet de siste 30 årene er at de rikeste i landet får en stadig større del av verdiene som skapes. Dette smitter igjen over i økt formue hos noen få, som igjen smitter over på høyere inntekter.

 

Behov for et nytt skatteregime

Til sammen viser dette tydelig at vi trenger en omlegging av skattesystemet vårt i en mer rettferdig retning.

Skatt er ikke det eneste saliggjørende i kampen mot økte forskjeller. Vår koordinerte lønnsdannelse og omfordelende velferdsstat har for eksempel også vært viktig. Når den viktigste årsaken til økt inntektsulikhet har vært at de med de største markedsinntektene har dratt fra resten, kreves det imidlertid politiske grep som påvirker denne siden ved inntektsfordelingen.

Bare slik kan man reelt oppfylle ønskene man har om å redusere ulikhetene i inntekt og formue, og nettopp her er skattesystemet av avgjørende betydning.

Tankesmien Agenda har mange ganger pekt på behovet for en reformert formuesskatt og en omfordelende eiendomsskatt.

Vi bør dermed la oss inspirere av den spennende nytenkingen rundt behovet for et mer omfordelende skattesystem vi nå ser internasjonalt. Demokratenes presidentkandidat Elizabeth Warren har for eksempel fått bred støtte for en ny formuesskatt.

I sin nye bok lar også den verdenskjente økonomen Thomas Piketty seg inspirere av ulikhetsnestoren Tony Atkinson i det han foreslår radikale endringer av eiendomsretten, samt utdeling av en universell arv til alle.

 

Både effektivt og rettferdig

Også Tankesmien Agenda har mange ganger pekt på behovet for en reformert formuesskatt og en omfordelende eiendomsskatt. Det gir både et mer effektivt og et mer rettferdig skattesystem.

Det er nemlig mulig å sikre et både effektivt og rettferdig skattesystem. Flere studier viser nemlig at omfordeling ikke skader veksten, men bidrar til den. Selv om alle faglige råd peker mot en omlegging i denne retningen, skattlegger Norge i dag personlig eiendom (arv, eiendom og formue), med om lag halvparten av gjennomsnittet i OECD-landene. Det er altså ikke slik at rikdom skattes i hjel i Norge.

Vi må sørge for at konsentrasjonen av rikdom og makt ikke bidrar til å undergrave demokratiske idealer.

Det skal dessuten være lov til å være rik her i landet – og det er det også. Studier viser at Norge har langt flere dollarmilliardærer per innbygger enn for eksempel USA. Norge skårer i tillegg høyt på internasjonale kåringer av hvor det er godt å drive næringsvirksomhet.

En viktig årsak til dette er vår fellesfinansierte velferdsstat som skaper gode rammer for å lykkes. Da må vi også kunne kreve at de rikeste bidrar til å opprettholde det systemet som gjør dette mulig.

Dessuten må vi sørge for at konsentrasjonen av rikdom og makt ikke bidrar til å undergrave demokratiske idealer. Det er nemlig et gode – også for de rikeste.