En borgerlig drøm

Fremdeles er det er litt vanskelig å si hva den nye regjeringen egentlig er, og enda vanskeligere å spå hva den vil bli. Til det er den sammensatt av for mange ulike partier og programmer. Torbjørn Røe Isaksen har naturlig nok behov for å vise at en borgerlig flertallsregjering er noe mer enn å bære sprikende staur. Det «Må være noe mer», som han sier i Aftenposten 23. januar.

Han starter med å slå fast at den nye regjeringen iallfall ikke er sosialistisk. De er uenige om mye, men dette kan de samles om: regjeringen er ikke-sosialistisk. Og det er jo riktig. Problemet er hvordan han definerer sosialisme. Han setter «betoningen av borgeren og det sivile samfunn» opp mot «sosialismens ensidige vektlegging av staten og det offentlige».

Dermed gjør han begrepet «sosialisme» til den perfekte ytre fiende og kontrast til det idéfellesskapet han ønsker å skape for de fire regjeringspartiene.

Idéfellesskapet til disse partiene har opphav i de brede folkebevegelsene, i arbeiderbevegelsen, sosialdemokratiet, og bondebevegelsen.

Men Røe Isaksen drømmer seg bort. Den sosialismen han vil markere avstand til er et ytterst marginalt fenomen i Norge.  Så for å forstå den naturlige motparten til den nye regjeringen vil det gi mer mening å ta en titt på verdigrunnlaget til det som vil være et realistisk regjeringsalternativ: En rødgrønn regjering med SV og Senterpartiet der Arbeiderpartiet er det desidert største partiet.

Idéfellesskapet til disse partiene har opphav i de brede folkebevegelsene, i arbeiderbevegelsen, sosialdemokratiet, og bondebevegelsen.

Den sosialismen Arbeiderpartiet har tuftet sin politikk på er en demokratisk sosialisme. Og i all mulig praktisk politikk har de rødgrønne partiene i sentrum-venstre vist at de legger vekt på statlig styring og gode kollektive ordninger, men også en velfungerende markedsøkonomi, et sterkt sivilsamfunn og betydningen av at folk selv får valg og tar ansvar.

Det som nok vil skille politikken til et sentrum-venstre alternativ fra Røe-Isaksens ikke-sosialistiske regjering vil være en større tro på at «vi», fellesskapet, kan ta tilbake makt og kontroll ved å korrigere markedet, skape trygghet på arbeidsplassen, omfordele inntekt og lage rammer og ta styring. Ikke minst gjelder dette forholdet til ny teknologi.

I det norske sosialdemokratiet er det en sterk tradisjon for å si at ny teknologi også trenger ny politikk. Einar Gerhardsens nyttårstale fra 1963 er et godt eksempel. Kjernebudskapet er at vi må ha en klar mening om hvor vi vil og lage en politikk som tar oss dit. Teknologien kommer, men teknologien skal ikke styre oss. Gode liv og gode samfunn får vi når vi styrer teknologien i riktig retning. En nasjonal strategi for kunstig intelligens vil være et eksempel på en viktig sak for en ny rødgrønn regjering.

Setter vi den ikke-sosialistiske regjeringen opp mot det realistiske alternativet – en rødgrønn regjering – blir Torbjørn Røe Isaksens beskrivelse av konfliktlinjene upresis.

Det er knapt politisk uenighet om at vi må sikre at velferdsstaten vår klarer forpliktelsene sine og fortsatt kan gi befolkningen gode tjenester. Uenighetene dreier seg om hva en velferdsstat skal være, og hvem den skal være til for. En rødgrønn regjering vil bevare universelle, trygge velferdsordninger for hele befolkningen, og motsette seg smålige og usosiale kutt som vil øke forskjellene og gjør det enda vanskeligere for de som fra før av er dårligst stilt.

Røe Isaksen gjør det litt for lett for seg selv når han skal definerer hva den nye regjeringen er og ikke er.

Det vil antagelig heller ikke være stor uenighet mellom partiene på Stortinget om behovet for at det tenkes nytt om offentlig-privat samarbeid for å utvikle velferdstjenestene. Det er gode og lange tradisjoner også i sentrum-venstre for å bygge samfunnet nedenfra. Samvirkelagene, boligsamvirke, og landbrukssamvirke er gode eksempler på at folk har tatt tak i lokale behov og løst dem, ofte i et samarbeid med myndighetene.

Flere kommuner prøver nå også ut nye typer samarbeid og partnerskap mellom private og offentlige. Men det har kommet berettigede krav fra de rødgrønne partiene om at det må settes begrensninger på bruk av anbud, og stilles tydelige betingelser til private kommersielle foretak som leverer tjenester til det offentlige.

Arbeidslinjen ble innført som begrep av Gro Harlem Brundtland i 1992. Den går kort ut på at det skal lønne seg å jobbe. Det er en utfordring å skulle redusere barnefattigdom eller løfte utsatte grupper uten å komme i konflikt med arbeidslinjen. Dette reiser vanskelige spørsmål, der partiene både på venstre og høyresiden sliter med å finne gode løsninger. Men arbeid er en helt sentral del av det å være menneske, og for en regjering utgått av Arbeiderpartiet vil arbeid til alle også være utgangspunktet for ny politikk for barnefamiliene.

Røe Isaksen gjør det litt for lett for seg selv når han skal definerer hva den nye regjeringen er og ikke er. Men ballen ligger nå først og fremst hos opposisjonen.

Et arbeidsliv i stor endring som krever ny politikk for å sikre rettigheter og hindre utbytting.

Stemmer på venstresiden har hevdet at det er behov for skarpere fronter og tydeligere standpunkt, og ønsker mer venstrepopulisme velkommen. Men et vitalt sentrum-venstre må ikke la seg friste til å bytte ut det ideologisk fundamentet med taktikk og retorikk.

I tiden fram mot neste valg blir det opposisjonens viktigeste oppgave å vise fram det gode, ansvarlige og styringsdyktige alternativet til dagens regjering. Fundamentet for det vil være enkeltmenneskets frihet. For partiene i sentrum-venstre betyr det den enkeltes mulighet til å leve frie liv og ikke måtte stå med «lua i hånda». Frihetskampene er ikke vanskelig å få øye på:

Et arbeidsliv i stor endring som krever ny politikk for å sikre rettigheter og hindre utbytting. Økende ulikhet som stenger for muligheter og gir økt makt til de med mest ressurser fra før. Makt og ressurser som har flyttet seg fra politisk valgte organer til store selskaper og rike enkeltpersoner. Det mangler ikke på oppgaver, det er enda en stund til 2021, men den jobben må starte nå.

(En kortere versjon ble først publisert i Aftenpostens papirutgave 31/1-2019)