En smak av verdier

Jeg må begynne med en innrømmelse: Da jeg kom til Norge fra Tyskland for ti år siden, var jeg ganske snobbete mot norsk politikk. Ikke visste jeg så mye om den heller.

Jeg tenkte: Uenighetene begrenser seg vel til varierende meninger om hvordan de ønsker å bruke oljefondet sitt. Norsk utenrikspolitikk hadde jeg ingen anelse om. De vil jo ikke være med i EU engang, tenkte jeg, så da er det vel heller ikke så mye å bry seg om.

Jeg er litt som en forsker i et laboratorium som glor på innholdet i en petriskål.

Men så kom terroren den 22.juli 2011, og jeg oppdaget et samfunn som nok var langt mer komplisert enn jeg først trodde. Ikke minst ble det tydelig i de politiske svarene på det som hadde skjedd.

 

I petriskålen

Det er ti år siden jeg først kom hit. Men jeg får ikke lov til å stemme i Norge. Dermed er det en interessant og merkelig opplevelse å observere valgkampen 2017: Jeg er litt som en forsker i et laboratorium som glor på innholdet i en petriskål.

På en måte handler norsk politikk fortsatt om hva man bør bruke oljefondet til. Men i løpet av sommeren fikk det hele et slags motto: ”Norske verdier”.

Hvordan har folk det egentlig her til lands? Og i hvilken retning ønsker de at landet skal bevege seg?

Til å begynne med tenkte jeg at dette kunne bli spennende. Å høre nordmenn snakke om norske verdier er spesielt interessant for oss innvandrere. Vi får oppleve på nært hold hvordan det nye hjemlandet vårt tenker om seg selv, og det kan gi en fin anledning til å ta en reality check: Hvordan har folk det egentlig her til lands?

Og i hvilken retning ønsker de at landet skal bevege seg?

 

Blinkende varsellamper

Samtidig begynte varsellampene å blinke. Dette hadde jeg nemlig sett før, i Tyskland. Første gang var rundt tusenårsskiftet. Friedrich Merz, den daværende partilederen i CDU og den tidligere rivalen til Angela Merkel, påtvang landet en debatt om den tyske ”Leitkultur” (en kultur som har en normativt ledende rolle).

Ved å diskutere hva som utgjør tyske kulturelle verdier, kunne han gå åpent ut mot multikulturell pluralisme og rettferdiggjøre en betydelig innstramming i innvandringslovene.

Også denne gangen ble det debatt. Den var for det meste pinlig og den var mer splittende enn den var konstruktiv.

I år skjedde det igjen, da innenriksminister Thomas de Maizière forslo en liste med 10 ledende tyske verdier (bak betalingsmur) i tabloidavisen Bild am Sonntag. de Maizière hevdet blant annet at i Tyskland ”sier vi navnet vårt, vi håndhilser… vi viser ansiktet vårt. Vi er ikke burka!”.

Også denne gangen ble det debatt. Den var for det meste pinlig og den var mer splittende enn den var konstruktiv.

Kanskje filosofen Jürgen Habermas sa det best i sin kommentar til ordskiftet: “I et land med en demokratisk grunnlov får heller ikke flertallet bestemme minoritetenes kulturelle livsform – selv om den skulle avvike fra den felles politiske kulturen i landet.“

Smak litt på den.

 

Brunost og skillingsboller

Apropos smak: Samtalen om norske verdier under årets valgkamp sporet av nærmest umiddelbart. Den handlet plutselig om mat. Spesielt om brunost. Den handlet om Erna med skillingsboller og en bildestrid om hvorvidt Jonas spiser Grandiosa på en tilstrekkelig folkelig måte.

Det finnes mye god mat i Norge, men den er ikke nødvendigvis norsk.

Jeg grøsset litt da Trygve Slagsvold Vedum i den første partilederdebatten på NRK begynte å rope med skjelvende stemme at ”vi må være stolt av norsk mat”. På tide med en liten reality check der også: Det finnes mye god mat i Norge, men den er ikke nødvendigvis norsk.

Ellers besto ”verdidebatten” for det meste av utspill fra Sylvi Listhaug og debatt om Erna Solbergs forsøk på å late som om hun ikke hadde noe med det å gjøre.

 

Rørende småpartier

Det er både rørende og litt urovekkende at det først og fremst er de små støttepartiene som gir Listhaug tydelig motstand. Under partilederduellen i Tromsø i forrige uke turte Jonas heldigvis å konfrontere Erna med retorikken hennes egen statsråd har brukt. Det hjalp kanskje med litt nordnorsk ulydighetsstemning i salen?

I Tyskland ville nok flere beskrevet statsrådens retorikk som rasistisk (og ikke ’streng’, som mange politikkere på tvers av partiene og mediene ofte velger å kalle den her i Norge). I Tyskland er det nemlig vanligere å påpeke rasisme. Det er en tydelig forskjell mellom norsk og tysk politisk diskurs i denne valgkampsesongen.

Man havner egentlig bare i alvorlig trøbbel som politikker i Norge når det er noe fusk med arbeid ved hytta.

Da Alexander Gauland fra høyreekstreme AfD nylig sa at han ville frakte den tysk-tyrkiske SPD-politikeren Aydan Özeguz tilbake til Anatolia, kalte for eksempel politikere på tvers av partiene – ja, selv Angela Merkel – dette for rasistisk.

Spør man Bjørnar Moxnes om hans politikk er sosialistisk eller kommunistisk, svarer han gjerne ”kall det hva du vil!”. Hvorfor ikke tenke på samme måten overfor Frp her i Norge?

Ellers lærte jeg at Venstre er best i test, at Rødt er det nye hipster-partiet og at man egentlig bare havner i alvorlig trøbbel som politikker i Norge når det er noe fusk med arbeid ved hytta.

 

Ingen Angela

Siden Erna ikke er Angela Merkel, var jeg egentlig ganske sikker på at Jonas skulle bli Norges neste statsminister. Men så kom det en rekke knusende meningsmålinger rett før valgkampinnspurten. Det er litt som da Daenerys mistet en av dragene sine i Game of Thrones: Nå blir det spennende.

Og jeg føler at jeg har blitt litt snobbete igjen.

Men etter denne valgkampen – og denne ”debatten” om ”verdier” – så sitter jeg igjen med en følelse av at du, kjære Norge, egentlig kan bedre.

Til lykke med valget.