Trumps UNESCO‑exit er et feilgrep

President Donald Trump har varslet at USA på nytt vil trekke seg ut av UNESCO. Hans begrunnelse er at FN-organet er blitt «woke», viser anti‑israelske slagsider og slipper Kina for tett innpå. Disse argumentene spiller inn i hjemlig amerikansk kulturkamp og i bredere geostrategisk rivalisering, men er i realiteten grunnløse.

Kina er én av flere stormakter som prøver å sette spor i UNESCO, men alt går gjennom 194 medlemsland og et regionsfordelt styre på 58 land; USAs fravær vil bare øke Kinas relative innflytelse. Når det gjelder «woke» og Israel: Under generaldirektør Audrey Azoulay har UNESCO lagt vekt på Holocaust‑undervisning, bekjempelse av antisemittisme og å dempe konfliktnivået i avstemninger om kulturarvspolitikk. Flere av de mest polariserende formuleringene er over tid blitt justert gjennom diplomatiske forhandlinger – slik det ofte skjer i FN‑systemet.

Det er ikke UNESCO som har endret karakter, men snarere USA som – gjennom sin America First-politikk – har inntatt en mer fiendtlig holdning til multilaterale institusjoner og internasjonalt samarbeid.

Som medlem av Norges UNESCO-kommisjon deltok jeg i besøket til UNESCOs hovedkvarter i Paris i mai 2025 og opplevde stemningen som anspent. Det er ikke bare UNESCO; hele FN‑systemet står under press – verdimessig så vel som økonomisk – ikke minst på grunn av USAs tilbaketrekking. Bekymringen for at USA nok en gang ville trekke seg helt ut av UNESCO lå som et tungt bakteppe over samtalene. Da Trump‑administrasjonen meldte USA ut i 2017, var en påstått «anti‑israelsk» slagside blant begrunnelsene. Joe Biden brakte USA tilbake i 2023, blant annet for å hindre at Kina skulle få definere globale standarder alene. Nå står vi igjen overfor en amerikansk exit.

Hva betyr dette for Norge – og hva bør vi gjøre?

Selv om dette ikke kom helt uventet, er det like fullt nedslående at USA vender ryggen til så viktige internasjonale institusjoner. UNESCO ble opprettet rett etter andre verdenskrig for å fremme fred og sikkerhet gjennom internasjonalt samarbeid innen utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon.

Når en stormakt som USA forlater en FN-organisasjon, innebærer det at organisasjonen svekkes – politisk, økonomisk og faglig.

USA har tradisjonelt vært en nøkkelbidragsyter til UNESCO og har i perioder stått for om lag 22 prosent av organisasjonens ordinære budsjett, i tillegg til betydelige frivillige tilskudd. Med USAs tilbaketrekning forsvinner imidlertid ikke bare midler, men også verdifull kompetanse: amerikanske forskningsmiljøer har vært sentrale i internasjonalt samarbeid om havforskning og i utvikling og drift av globale observasjons- og varslingssystemer – blant annet for tsunamivarsling.

Det mest alvorlige på sikt er at USA – under Trumps ledelse – bidrar til å svekke globale møteplasser og institusjoner som legger grunnlag for dialog og tillit internasjonalt. Tenk hvor brobyggende UNESCO er når organisasjonen løfter fram nasjoners kulturarv og samtidig anerkjenner den som del av vår felles, universelle menneskelige arv.

UNESCOs grunnidé etter andre verdenskrig var enkel og radikal: Krig oppstår ikke først i våpnene, men i menneskers sinn – derfor må også fred bygges der. Å trekke seg ut fordi man ikke liker alle formuleringer på møtereferatene, er å gi fra seg påvirkningskraft – og å overlate arenaen til andre stormakter som gjerne setter premissene i USAs fravær.

Norge har ikke råd til å stå på sidelinjen.

Hva betyr dette for Norge – og hva bør vi gjøre? Som liten stat har vi alt å vinne på å være en trofast støttespiller for FN‑systemet, folkeretten og verdiene UNESCO forvalter. Som havnasjon og forkjemper for ytringsfrihet og likestilling har vi dessuten en klar egeninteresse i at UNESCO forblir en effektiv, faglig sterk arena. Norge stiller til valg til organisasjonens eksekutivstyre for perioden 2025–2029, og kontakten er trappet opp på høyt nivå denne våren; blant annet markerte HKH kronprins Haakon Verdens havdag under FNs havkonferanse i Nice 8. juni 2025 i samarbeid med UNESCOs havkommisjon.

I situasjonen vi nå står i må Norge klare å ha to tanker i hodet samtidig: Vi må stå opp for det multilaterale systemet, men samtidig også være en pådriver for nødvendige reformer i FN – for å styrke organisasjonens effektivitet, relevans og legitimitet. I UNESCO kan det bety tydeligere prioriteringer, forutsigbare (gjerne flerårige) bidrag, og aktiv koalisjonsbygging. Sammen med de nordiske landene og andre likesinnede bør vi bidra til å verne UNESCOs kjerneverdier – og samtidig hindre at organisasjonen reduseres til en symbolsk slagmark.

Det blir også viktig å holde amerikansk fagkompetanse inne i det brede samarbeidet, selv om et føderalt medlemskap glipper. UNESCO kan invitere delstater, universiteter, museer og forskningsinstitusjoner i USA inn i prosjekter, nettverk og programmer der tilknyttede partnere ikke behøver å være stater.

Norge har ikke råd til å stå på sidelinjen. Dette er tiden for å stille opp for UNESCO – politisk, faglig og økonomisk. Det gjelder ikke bare UNESCO, men hele FN-systemet og den liberale verdensordenen – i en tid der verden trenger mer, ikke mindre, diplomati og internasjonalt samarbeid.