Et lokalt lokalvalg

De siste tre lokalvalgene i Norge har vært preget av store, nasjonale saker.

I 2019 var bompengesaken nære ved å sende Solberg-regjeringen ut i regjeringskrise, og bidro til at Folkeaksjonen nei til bompenger (nå Folkets parti) gjorde et brakvalg i flere av de største byene i landet. I 2015 ble valgkampen dominert av den eskalerende flyktningkrisen som oppsto på grunn av den syriske borgerkrigen, mens i 2011 var nasjonen fremdeles sterkt preget av 22. juli-terroren.

Dette er et klassisk eksempel på hvordan rikspolitikere kan spenne bein på lokalpolitikeres ambisjoner om makt lokalt.

Felles for disse valgkampene var at mediedekningen ble dominert av rikspolitikere – statsråder, stortingsrepresentanter og partiledere – i tiden fram mot valgdagen. Fordelen for partiene sentralt er at det skaper en synlighet for partiene som helhet og bevissthet i befolkningen om at det faktisk er valgkamp.

Taperne er de som står på valg rundt om i kommuner og fylker, som da ender opp med å spille andrefiolin i en valgkamp som tross alt dypest sett handler om dem og hva de vil prioritere.

Årets valgkamp er så langt preget av en upopulær regjering som ikke akkurat gjorde seg mer populær i den nordligste delen av landet da den kickstartet valgkampen med å annonsere at regjeringen går inn for å elektrifisere Equinors gassanlegg på Melkøya, noe som drastisk vil øke energibehovet i Finnmark. Reaksjonene var så sterke at Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum ble erklært uønsket av partiets lokallag i Karasjok.

Dyrtid og inflasjon har heller ikke blitt en så stor sak som mange hadde trodd på forhånd.

Dette er et klassisk eksempel på hvordan rikspolitikere kan spenne bein på lokalpolitikeres ambisjoner om makt lokalt. I Stavanger driver Arbeiderpartiet en valgkamp der sittende ordfører Kari Nessa Nordtun er partiets store lokale profil og svært populær, mens partiet overordnet ikke er særlig populært blant velgerne. Partiets valgkampmateriell er preget av fullt personfokus på Nordtun og sistnevnte klarte heller ikke å gi noe godt svar da Dagens Næringslivs politiske redaktør spurte om hva hun tenkte om å få statsminister Jonas Gahr Støre på besøk under valgkampen.

Underforstått: Et besøk av partilederen anses ikke som et positivt bidrag i valgkampen.

Likevel er vi et stykke unna de sterkt nasjonalt vinklede valgkampene vi har sett det siste tiåret. Snaut to uker før valglokalene stenger, fremstår valgkampen som svært fragmentert. Regjeringens nevnte Melkøya-avgjørelse satte fyr på valgkampen lengst nord, mens debatten på nasjonalt plan ligner mest på et seminar om hvorvidt elektrifiseringen har reell påvirkning på de internasjonale klimautslippene.

Demokrati bygges nedenfra.

Dyrtid og inflasjon har heller ikke blitt en så stor sak som mange hadde trodd på forhånd – godt hjulpet av strømpriser langt under kronen for en kilowatt-time og en generell prisstigning som kan se ut til å ha flatet noe ut.

Samtidig ser vi rundt i kommuner at det diskuteres nedlegging av skoler, byggeprosjekter, eiendomsskatt, gratis skolefritidsordning, eldrepolitikk og sykkelfelt – politikk som kommuner og fylker faktisk har råderett over. Det bidrar til at lokalpolitikere får plass til å snakke om hjertesakene de selv mener kan bidra til at lokalsamfunnet deres skal bli litt bedre.

Med andre ord: Lokalpolitikk på sitt aller beste.

Tidligere i valgkampen publiserte Aftenposten en måling utført av Norstat som viser at velgernes viktigste saker i denne valgkampen er helsepolitikk, tett etterfulgt av skatte- og avgiftspolitikk og eldrepolitikk. Både helse- og eldrepolitikk er områder der kommunene har mer enn én hånd på rattet, og hvor prioriteringene lokalpartiene gjør har en reell påvirkning på hverdagen til svært mange av innbyggerne.

Få ting setter i gang et så stort engasjement som saker som berører en selv eller de man har nærmest.

Den nært forestående eldrebølgen kommer til å tvinge fram enda tydeligere forskjeller mellom partiene på lokalt plan i hvilke prioriteringer de må gjøre for å opprettholde et godt tilbud for innbyggerne sine. Parallelt med dette vil en stadig større andel av innbyggerne være i direkte kontakt med sykehjem eller hjemmesykepleie – enten som bruker eller pårørende.

Få ting setter i gang et så stort engasjement som saker som berører en selv eller de man har nærmest. Med andre ord tror jeg lokalpolitikken kommer til å engasjere langt flere i framtida – og forhåpentlig også bidra til økt rekruttering.

La oss håpe ikke rikspolitikerne faller for fristelsen til å flytte makt oppover i den politiske næringskjeden når de ser at dette blir et tema som spiller en stadig større rolle i folks liv. Demokrati bygges nedenfra, og dette valget ser ut til å vise positive takter for lokaldemokratiet.

Det bør skandaliserte rikspolitikere være glade for.