Et samfunn der folk holder sammen

Det er veldig, veldig interessant å lese den siste velgerundersøkelsen fra Aftenposten. Avisen har fortjenestefullt dokumentert hva velgerne er mest opptatt av: Sosiale forskjeller. At ulikhetene ikke blir for store i Norge. Det samme resultatet fikk avisen i 2021, da i sin store valgundersøkelse.

Vi kan slå fast: Dette er ikke en døgnflue. Det er en grunnleggende realitet i norsk politikk. Folk flest vil ha et samfunn der vi holder sammen.

Hvorfor? Fordi vi har vært gjennom dyrtid. Mat, strøm og boliglån har slukt budsjetter. Mange har opplevd at ferien ryker, eller at ungene må kutte i aktiviteter.

Parallelt med økte forskjeller har vi fått et helt nytt fenomen i landet vårt: Milliardærdrevne kampanjeorganisasjoner.

Vi har som land kommet greit gjennom en tøff periode. Men jeg skulle ønske jeg kunne si at vi har mer samlet enn før. At vi hadde styrket solidariteten mellom de ulike lagene i samfunnet.

Det har vi ikke. Ikke bare har Norges rikeste fått mer, rett og slett fordi det lønner seg å drive butikk. De har også fått mer selvtillit og høyere stemmevolum.

For parallelt med økte forskjeller har vi fått et helt nytt fenomen i landet vårt: Milliardærdrevne kampanjeorganisasjoner. Ikke én. Ikke to. Men tre. Alle med samme oppdrag: Å sikre lavere skatter for dem som har mest fra før.

Alle med titalls millioner til rådighet. Listen over navn er hele tiden i avisspaltene. De kaller det engasjement. Men i realiteten er det en investering i mer privat rikdom.

Mens en liten rikmannsbevegelse mobiliserer for seg selv, har velgerne fått nok.

Dette er ikke norsk folkelig tradisjon. Det er copy-paste fra amerikansk politikk, der de med penger har gjort politikken til en auksjon der den som byr høyest får mest makt. Og vi ser konsekvensene: Mer polarisering, mer mistillit.

Paradokset er likevel dette: Mens en liten rikmannsbevegelse mobiliserer for seg selv, har velgerne fått nok. Aftenpostens undersøkelse er tydelig: Sosiale forskjeller er saken som samler flest. Folk flest skjønner instinktivt at ulikhet er gift. Ikke bare fordi det føles urettferdig – men fordi det ødelegger det som gjør Norge sterkt: at vi stoler på hverandre.

Vi står derfor ved et veiskille.

Politikken kan la seg styre av tre kampanjegrupper med millioner i budsjett. Eller den kan la seg styre av det som folket ber om: mindre forskjeller, mer fellesskap.

Dette valget handler nesten ikke om venstre eller høyre i klassisk forstand. Det handler om hvorvidt vi skal opprettholde samfunnsmodellen som har gitt oss tillit, velferd og små forskjeller – eller om vi skal gå i retning av et lite mindretall med mye makt over fellesskapet.