Falske nyheters onde fetter

NRK-programmet «Folkeopplysningen» sitt fake news-eksperiment hvor målet var å manipulere et skolevalg på en videregående skole i Lillestrøm, viser at falske nyheter kan fremstå som sofistikerte og svært vanskelige å identifisere som det de egentlig er – nemlig løgner.

Tilsvarende lærte vi fra dansevideo-saken med Trond Giske i hovedrollen i vinter at saker som bygger på premisser som i beste fall er uklare kan få konkrete konsekvenser for politikeren som står i sentrum av stormen. Lenge før den mye omtalte VG-saken ble kritisk belyst av TV 2, hadde innstillingen til Trond Giske som nestleder i fylkeslaget til Trøndelag Arbeiderparti blitt omgjort, nettopp som en direkte konsekvens av VG sin mangelfulle dekning av saken.

Hva om noen med langt ondere hensikter brukte de samme metodene som «Folkeopplysningen» til å skandalisere enkeltpolitikere eller partier i helt reelle valgkamper?

Omvendte rettsprosesser

Det ligger i skandalenes natur at de som medieføljetonger i praksis fungerer som omvendte rettsprosesser. Skandalene begynner med en dom, og deretter følger etterforskningen i full offentlighet. Om frifinnelsen en gang skulle komme, er det stort sett alltid for sent. Skaden er skjedd og omdømmet har fått seg et kraftig ripe i lakken. Det er opp til den kollektive hukommelsen å avgjøre hvorvidt frifinnelsen faktisk blir realisert. Dette gjør skandaler, uansett om det er i politikk, næringsliv eller i avgrensede grupper eller organisasjoner, til svært effektive og skadelige våpen dersom man ønsker å sverte noen.

En av årsakene til at vi sannsynligvis vil se stadig flere falske skandaler i fremtiden, kalles for deep fake.

Selv om det vi i ettertid kan kalle “VG-skandalen” koker ned til bruken av anonyme kilder og sitatpraksis i norsk presse og ikke bygger på en konkret villet handling om å sverte Giske, er den i et skandaleperspektiv et mulig forvarsel på hvilke type politiske skandaler vi vil se mer av i fremtiden – nemlig falske skandaler.

En aktuell parallell til den pågående valgkampen er en manipulert Facebook-post av Sylvi Listhaug hvor hun og Jon Helgheim tilsynelatende gjør en nazi-hilsen i Stortingets vandrehall med teksten «I Norge håndhilser vi på hverandre – Lik og del». Grafikken er laget med Fremskrittspartiets vanlige layout i sosiale medier og partiet sin logo er med.

Med andre ord kan det ved første øyekast se ut som om at det har rablet fullstendig for Sylvi Listhaug og at hun stempler seg selv som nazist i et innlegg på Facebook. Posten ser ut til å ha blitt spredd både på Facebook og på Twitter, og er et av mange eksempler på manipulerte innlegg i sosiale medier som får lov til å yngle en god stund før de blir tatt ned av distributørene – og da er som regel skaden allerede skjedd.

 

Fake news sin onde fetter

En av årsakene til at vi sannsynligvis vil se stadig flere falske skandaler i fremtiden, kalles for deep fake. Mens 2016-valgkampen i USA ble preget av falske nyheter, deriblant nyheten om at partipamper i Det demokratiske partiet styrte en pedoring fra pizzasjappen Comet Ping Pong i Washington D.C., stålsetter nå amerikanske myndigheter seg for at 2020-valgkampen kan bli dominert av deep fake – fake news sin onde fetter med anabole steroider i medisinskapet.

Kort fortalt og grovt forenklet er deep fake et slags Photoshop for lyd og bilde, hvor man kan ta stemmen til en medieeksponert person og få den til å si omtrent hva du skulle føle for ved å bruke et program. Teknologien ble i utgangspunktet utviklet for å gjøre det lettere å manipulere skuespillernes hoder på kroppene til stuntpersoner i filmproduksjon på en realistisk måte. Men akkurat som en kniv både kan brukes til å skjære brød og til å ta livet av noen, har også denne teknologien fått et noe utilsiktet bruksområde.

Styrken til deep fake ligger i kraften til videomediet.

I fjor lagde det amerikanske nettstedet BuzzFeed deep fake-videoen «You Won’t Believe What Obama Says in This Video», hvor eks-presidenten ser helt rolig inn i kamera og slår fast at president Trump er en «totally dip shit». Helt perfekt er ikke videoen, men gi teknologien noen år til, og det vil være langt vanskeligere å skille en ekte video fra en falsk. Faktisk har utviklingen de siste årene vært så rivende at kunstig intelligens har problemer med å skille ekte videoklipp fra klipp som er laget med hjelp av deep fake.

Se videoen her: 

 

Utnytter kraften i videomediet

Styrken til deep fake ligger i kraften til videomediet. Mens «vanlig» fake news stort sett bare er artikler man leser på nettet, appellerer deep fake til flere sanseinntrykk, noe som gjør at deep fake rent kognitivt oppleves som mer realistisk. Vi mennesker er programmert til å ta informasjon som vi både ser og hører alvorlig, og hvis det er lite eller ingenting ved det vi ser eller hører som indikerer at dette er falsk informasjon, er det ekstremt vanskelig å forsvare seg mot inntrykkene.

Kombinerer du dette med sosiale medier som distribusjonskanal, har du en kraftig cocktail som kan gjøre sitt for å destabilisere, skandalisere og forvirre.

Norske medier kan ikke gjøre annet enn å i det minste skille mellom skitt og kanel i sin dekning.

Den amerikanske kongressen kalte nylig Facebook, Twitter og Google inn på teppet for å diskutere hvordan en kan bekjempe deep fake i den kommende valgkampen. Spørsmålet er om de tre gigantene evner og er interesserte i å sette ressurser på å få stoppet deep fake før det utarter seg.

En gave til alternative medier

Deep fake vil bli klamt omfavnet av nettsteder og miljøer som lever i skyggen av «mainstream media», og her kan skadepotensialet være stort. Se bare for deg hva falske videoer hvor etablerte politikere snakker ned bompengemotstandere eller innvandringskritikere i nedsettende ordelag, kan generere av sinne blant de som føler seg truffet. I ekkokamrene vil slikt gå rett hjem, og bare gjøre avgrunnen mellom det etablerte og det alternative enda større – og kanskje bidra til mer polarisering i det norske samfunnet.

Annonse

Norske medier kan ikke gjøre annet enn å i det minste skille mellom skitt og kanel i sin dekning. Det er imidlertid ikke lenger slik at så lenge de tradisjonelle mediene ikke omtaler noe, er det ingen som får det med seg. Det så vi da Resett i fjor vinter publiserte den første artikkelen som omtalte Venstre-leder Trine Skei Grande sine eskapader i en åker under et bryllup. Saken var blant de mest delte i sosiale medier i flere dager, og da Aftenposten publiserte et intervju med hovedpersonen en uke senere, visste «alle» allerede om saken.

Da snakker vi om et demokratisk problem – med stor D.

Hva om saken Resett publiserte var tatt helt ut av løse luften? Da står politikeren foran et nesten umulig dilemma: Enten utløse «Streisand-effekten» ved å omtale den falske saken og dementere den, eller bare la være å kommentere den – og i realiteten la trollene vinne ved å danne utgangspunktet for en evig konspirasjon. Hva den første strategien gjelder, kan man jo gjerne ta en rundspørring og høre hvorvidt folk trodde på Trond Giske da han dementerte dansevideo-saken etter at VG hadde publisert den første artikkelen hvor de nå berømte ordene «det ble litt mye» sto på trykk.

Potensielt demokratisk problem

Det er lett å si at nøkkelen til å løse problemet ligger hos Facebook, Twitter og Google, men sannsynligvis vil det å sette inn regulering bare kurere symptomet, men ikke sykdommen. På den annen side vil det gjøre falske nyheter mindre tilgjengelig for folk flest. Men også det vil nok være å skyve problemene under teppet.

Uansett vil nok hverdagen til fremtidens politikere i større grad gå med til å måtte håndtere falske videoer, lydklipp og bilder med dem i hovedrollen – også her i Norge. Det er nok ikke snakk om hvis, men heller når, en politisk karriere blir alvorlig skadet av en falsk skandale. Det er synd, spesielt dersom det på sikt påvirker rekrutteringen inn i politiske partier.

Da snakker vi om et demokratisk problem – med stor D.