Fest og fight

Delegatene er reist hjem. Folkets hus er vasket. Hovedstadens mediefolk har vært på både to og tre sommerfester siden den 35. ordinære LO-kongressen. For de som er opptatt av landets ve og vel, kan det like fullt være verdt å dvele ved hvorfor den fikk såpass stor oppmerksomhet i år.

Det begynte med et smell og oppslag om at LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil ha SV inn i regjering. Mange i kommentariatet har hevdet at det var en dårlig ide, hovedsakelig siden forslaget ble avvist av Senterpartiet. Etter mitt syn overser de et par ting.

Problemet med ulikhet er at ingen tør å være åpent uenig lengre.

For det første at det var verdens minste nyhet som ble veldig stor.

At LO foretrekker en rød-grønn flertallsregjering, er jo omtrent like overraskende som at vi gleder oss til sommerferie. Likevel ble det mandagens store nyhet, og ga det andre som skjedde på kongressen oppmerksomhet også.

Viktigere, så blåste det liv i en viktig diskusjon for de rød-grønne partiene. Tre år er lysår i politikken. Problemet at vi trenger politisk endring i lysets hastighet for å løse gigasaker som ulikhet, klima og beredskap. Venstre gikk i regjering på å fjerne pelsdyr fra Norge. Kan ikke SV gå i regjering på en solid velferdsreform? Og kan ikke Sp godta det, hvis det øker sjansen for gjenvalg og kampen mot sentralisering, som er i kjernen av valgskredet de opplevde i 2021?

Deretter løftet LO ulikhet, helt i tråd med organisasjonens formål. Problemet med ulikhet er at ingen tør å være åpent uenig lengre. Interessekampen vinner man aldri for godt. Det å lytte til delegatene er en slags «norsk arbeidsliv minutt for minutt» og et tydelig eksempel på at norske arbeidstagere fremdeles må stå i små og store kamper.

Man kan neste lure på om de overhode har fått med seg hva som har skjedd den første uken i juni.

Med tanke på at vi har vist alt fra peis, saltstrømmen, hurtigruten og bergensbanen minutt for minutt, er det litt absurd at ikke kongressen ble vist direkte på en av de store kanalene. Bortsett fra den om bergensbanen da, som burde gå en gang i uken.

Nesten rituelt var det flere utspill mot det faglig-politiske samarbeidet, som jo får et slags flomlys på seg i kongressuken, men som ruller og går landet rundt og har gjort det siden arbeiderbevegelsens barndom. DNs politiske redaktør skrev prototypen på en slik analyse dagen etter kongressen var over.

«Et bredt sosialdemokratisk parti kan ikke la LO alene definere hva som er sentralt i politikken. Til det er LO for snevert og for maktarrogant» stod det i teksten til Frithjof Jacobsen, som ble delt av Civita-leder Kristin Clemet på Facebook med ordene «det nesten er trist å se hvordan Arbeiderpartiet og regjeringen lar seg hundse» og «forstår de hvor ekskluderende og lite respektfulle de virker». Frps tidligere nestleder, Ketil Solvik-Olsen, kastet seg på ved å omtale LO som en «radikal politisk organisasjon».

Kritikken av det faglige-politiske samarbeidet er like gammel som samarbeidet.

Man kan neste lure på om de overhode har fått med seg hva som har skjedd den første uken i juni. Etter lange dager med kraftfulle innlegg om alt fra psykisk helse i arbeidslivet, til å skape mer åpenhet mot dysleksi, til kampen mot høyreekstremisme og rasisme til pensjonsrettigheter for alt fra sersjanter til renholdere, ja listen er uendelig lang. Og den er verken radikal, ekskluderende eller maktarrogant. Den er tvert imot representativ, inkluderende og langt nærmere virkeligheten enn tolkningen fra DN, Civita og Frp.

Det blir ekstra absurd når vi så at til tross for mange advarsler i forkant om EØS-opprør, Norge ut av Acer, pensjonsopprør og strømopprør, så endte kongressen med progressive, men balanserte vedtak på sentrale områder som energipolitikk og pensjon.

Kritikken av det faglige-politiske samarbeidet er like gammel som samarbeidet, og er blitt brukt gang på gang for å forklare hvor dumt det er for LO og Ap å samarbeide. Begge blir visst mindre mektig av det. Så pussig da, at kritikken må gjentas gang på gang. Hvis den stemte, så ville de vel nettopp forsvunnet, ikke fortsatt å prege samfunnet?

«Nå er spørsmålet ikke lenger hvis, men når vi når millionen» sa Terje O. Olsson som har særskilt ansvaret for organisasjon og medlemsvekst i LO-ledelsen.

LO er en interesseorganisasjon. De har interesse av makt, innflytelse, gjennomslag og synlighet.

Rosinen i pølsen var de fire arbeidstagerorganisasjonene som nå før helgen hadde felles utspill i VG hvor de reagerte på Jonas Gahr Støres «ordbruk» da han snakket om behovet for «storrengjøring» i arbeidslivet, noe som visstnok «svertet» det norske arbeidslivet.

For en som er over middels interessert i ord, er det noe fortvilende med at de fire arbeidsgiver-organisasjonene bruker tid på å samles om «ordbruk» fremfor å ta tak i det som helt åpenbart har vært og fortsatt er en stor utfordring: sosial dumping og lavtlønnspress. Eller hva med å møtes for å løfte at mange hundre tusen er utenfor arbeidslivet, samtidig som mange bedrifter nå trenger arbeidskraft?

Om man skal oppsummere alt dette i ett ord er det: interessekamp.

LO er en interesseorganisasjon. De har interesse av makt, innflytelse, gjennomslag og synlighet. De som jobber for de motstridende interesser har interesse av noe annet.