For et rettferdig grønt skifte trenger vi en jobbgaranti

NEW YORK: Klimakrisen vil utradere millioner av arbeidsplasser lenge før de fryktede robotene gjør det. Ifølge beregninger vil overoppheting alene eliminere det som tilsvarer 80 millioner fulltidsjobber innen 2030. I tillegg kommer jobber som går tapt som følge av skogbrann, flom og annet ekstremvær. Disse tapte arbeidsplassene kommer i kjølvannet av det historisk høye antallet jobber — 255 millioner — som gikk tapt globalt i 2020. Utviklingen den siste tiden har overgått selv klimaforskernes spådommer (i henhold til klimamodellene de tar i bruk). Det virker derfor sannsynlig at vi har undervurdert omfanget av arbeidsplasser som vil gå tapt som følge av klimaendringene.

I sommer har været vært ekstrem, likevel har amerikanske økonomer vært mest bekymret for en overopphetet økonomi.

Det ekstreme været vi var vitne til i sommer burde gjøre det klart for oss at ingen steder, personer eller arbeidsplasser kan føle seg trygge; vi kan alle rammes av klimaendringenes herjinger. Likevel har amerikanske økonomer vært mest bekymret for en overopphetet økonomi og har diskutert seg i mellom om sentralbanken bør stramme inn i pengepolitikken.

Mange økonomer mener man må begrense sysselsettings- og inntektsveksten. Dette for å bekjempe økte priser som følge av flaskehalser i forsyningskjedene og andre forstyrrelser av økonomien under pandemien. Amerikanske arbeidstakere står derfor i fare for å bli rammet av ikke en, men to hetebølger: den fallitterklærte ortodokse ideen om at inflasjon må bekjempes gjennom arbeidsledighet, og den overhengende faren for tapte arbeidsplasser som følge av global oppvarming.

En jobbgaranti er et botemiddel for begge deler. Det er statlig sysselsettingspolitikk som sikrer en anstendig jobb man kan leve av, med godtgjørelser, til alle som trenger det. Og myndighetene gjør dette på en måte som demper inflasjonspresset i økonomien. Det er også det mest åpenbare svaret på den internasjonale enigheten, nedfelt i Parisavtalen fra 2015, om at alle klimatiltak må støtte opp om «nødvendigheten av å sikre et rettferdig skifte for arbeidsstyrken, og opprettelsen av anstendige og gode jobber i henhold til nasjonalt definerte utviklingsmål».

Da forslaget om en Green New Deal ble lagt fram for den amerikanske Kongressen, pekte derfor velinformerte kommentatorer ut ideen om en føderal jobbgaranti som det avgjørende elementet. Likeledes pekte Arbeidsdemokratiseringsmanifestet fra 2020, som sto på trykk i 43 aviser på 27 forskjellige språk rundt om i verden, på retten til arbeid som et sentralt krav og en kritisk komponent i arbeidet med å avkarbonisere økonomien.

Hvis anstendig arbeid for alle er målet, bør tilgang til arbeid man kan leve av være noe som er garantert for alle.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har også formelt anerkjent denne ideen som den beste måten å skape «en rettferdig, inkluderende og trygg framtid for arbeidstakere med full og produktiv sysselsetting samt fritt valg av jobb og anstendig arbeid for alle.»

Hvis anstendig arbeid for alle skal bli det man strever etter i arbeidsmarkedspolitikken, bør tilgang til arbeid man kan leve av være noe som er garantert for alle — ikke bare noe som er antydet i lovteksten til økonomiske stimuleringspakker og andre tiltak.

Den føderale jobbgarantien — nedfelt i Green New Deal — vil sørge for de manglende jobbene som konvensjonelle markedsmekanismer ikke kan gi oss. Samtidig vil man bane vei for prosjekter som kommer allmennheten til gode, deriblant prosjekter som sikter seg inn mot de mest presserende klimarelaterte utfordringene.

Jobbgaranti har alltid vært en «grønn» idé; målet er å ta vare på både folk og planeten.

Som jeg forklarer i min bok The Case for a Job Guarantee, kan det komme mye godt ut av et slikt program. Fra Franklin D. Roosevelts New Deal til dagens Green New Deal, har en jobbgaranti alltid vært en «grønn» idé; målet er å ta vare på både folk og planeten. Garantien sørger for at alle får tilbud om jobb under det grønne skiftet, også de som mister huset, bedriften og levebrødet som følge av flom eller brann.

Den vil være en overgang til anstendige jobber for de som i dag jobber med fossile drivstoff — etter at det grønne skiftet setter en stopper for «ekstraherende» næringer. Den vil også sørge for de arbeidsplassene som må til for å gjenoppbygge lokalsamfunn og reparere planeten. Og den staker ut den korteste kursen til en post-pandemisk gjenopprettelse av økonomien.

Utover å fungere som et sikkerhetsnett i arbeidsmarkedet, er jobbgarantien en viktig mekanisme for å dempe den økonomiske ustabiliteten, enten denne er et utslag av ordinære økonomiske nedganger eller kommer som følge av strukturelle endringer i form av globalisering og teknologiske endringer. Programmet vil øke i omfang når det trengs som mest — når priser, inntekter og antall arbeidsplasser i privat sektor er på vei ned. Men den vil også begrense seg selv ved at den blir mindre i omfang når andre deler av økonomien sørger for flere godt betalte jobber.

I likhet med andre automatiske stabilisatorer, som lenge har vært foretrukket framfor mer generelle stimuleringspakker, vil jobbgarantien svinge i takt med de økonomiske konjunkturene. Forskjellen er at i motsetning til andre stabilisatorer kan den potensielt bidra til å gjenskape økonomien på en ny måte.

En jobbgaranti får også støtte fra både demokratiske og republikanske velgere, i større grad enn mange andre politiske forslag.

Med en jobbgaranti på plass kan ikke økonomer lenger rettferdiggjøre arbeidsledighet som en «naturlig» kostnad i kampen mot inflasjon. Uten en slik garanti, vil «anstendig arbeid for alle» forbli et tomt slagord, og arbeidsledighet vil være en vedvarende trussel. Vi kan ikke oppriktig snakke om inkludering dersom mennesker med en annen hudfarge, omsorgspersoner, folk med nedsatt funksjonsevne og unge mennesker systematisk ekskluderes fra gode jobber.

Forslag til jobbgarantier er ekstremt populære, og ikke bare blant ledende klimaorganisasjoner som Sunrise Movement, som har organisert virksomheten rundt denne ideen. Kullgruve-kommuner i Vest-Virginia og Kentucky begynner å se endringspotensialet. Fra New England og Appalachene til California, ser vi en stadig større amerikansk koalisjon av enkeltindivider, organisasjoner og sivilsamfunnsledere som krever at man iverksetter dette tiltaket.

En jobbgaranti får også støtte fra både demokratiske og republikanske velgere, i større grad enn mange andre politiske forslag. I en amerikansk meningsmåling gjennomført i 2020, svarte 79 prosent av de spurte — på tvers av demografiske, partipolitiske og kjønnsmessige skillelinjer — at de støttet ideen. Det samme gjorde 72 prosent av de spurte i en britisk meningsmåling tatt omtrent på samme tid. 79 prosent av franske velgere sier de støtter en nasjonal jobbgaranti, og tiltaket har mottatt støtte fra ordførere i Paris og Lille. Nylig sa hele 93 prosent av amerikanske respondenter at de støtter et nasjonalt program for sysselsetting og jobbtrening som bidrar til nye betalte jobber for arbeidsledige som ledd i krisepolitikken under pandemien.

Koronakrisen har også vist at det ikke er mangel på penger.

Koronakrisen har også vist at det ikke er mangel på penger. Land etter land har vedtatt store budsjetter for å bekjempe pandemien. Det er ingen tilfeldighet at de største budsjettøkningene fant sted i land som utsteder og kontrollerer sin egen valuta (land med monetær suverenitet) og der statsfinansene sikres av sentralbanken og finansdepartementet. Størrelsen på den økonomiske stimuleringen i 2020 strekker seg fra 18,7 prosent av BNP i Canada til 21,8 prosent i Japan og 26,9 prosent i USA. Land som ikke har monetær suverenitet hadde et langt mindre finanspolitisk handlingsrom under pandemien — en utfordring som ganske sikkert også vil hemme disse landenes respons på klimakrisen.

Uansett om ulike lands myndigheter forstår det eller ikke, er kostnadene ved ikke å gjøre noe eller å gjøre noe i for sakte tempo i håndteringen av klimakrisen allerede innbakt i alle lands offentlige budsjetter. Vi kan ikke la feilaktig finanspolitisk «korrekthet» få lov til å hemme den djerve politiske agendaen som nå fremsettes. Som lederen av budsjettkomiteen i Representantenes hus (underhuset i den amerikanske Kongressen) John Yarmuth nylig påpekte, kan land med monetær suverenitet møte på problemer knyttet til begrensede ressurser og fare for inflasjon, men de kan ikke gå tom for penger.

Som de største forurenserne i verden, har disse landene en moralsk forpliktelse til å lansere en grønn global Marshallplan.

Planeten er ingen betalende kunde.

Planeten er ingen betalende kunde. Vi kan ikke ta oss tid til å utforme den «rette» markedsøkonomiske avkastningen på klimarelaterte investeringer, å dulte de rette private aktørene i riktig retning eller å skape de rette incentivene slik at markedet kan håndtere problemet. Med en så stor utfordring, som angår framtiden til hele planeten vår og som ikke gir noen åpenbar økonomisk avkastning, må nasjonale myndigheter handle djervt, direkte og i koordinert fellesskap for å finne fram til et rettferdig skifte for alle jordas innbyggere.

Klimaforskere har lenge advart mot at selv de mest sofistikerte modellene ikke fullt ut gjør rede for potensielle vippepunkter, tilbakekoblingsmekanismer og bortgjemte kilder til oppvarming. Det samme gjelder økonomiske modeller. Problemer som massearbeidsledighet, ekstrem ulikhet og mangelen på gode, stabile jobber skaper sin egen tilbakekoblingsdynamikk og sine egne vippepunkter. Historisk har disse inkludert framveksten av autoritære bevegelser, nasjonalisme, sjåvinisme, fremmedfrykt, fordommer, etniske motsetninger, demokratiske sammenbrudd og sosial, økonomisk og politisk ustabilitet.

Det vil fortsatt være stor uenighet om hva vi nøyaktig skal legge inn i begrepet klimarettferdighet. Noen vil fremsette moderate krav om gode jobber, mens andre er tilhengere av radikale visjoner for å gjøre slutt på «ekstraherende» kapitalisme og økonomisk imperialisme. Det er mange måter å ordne våre økonomier på. Jobbgarantien er det viktige fundamentet som vi bør bygge våre løsninger på og takle de økonomiske utfordringene vi har foran oss på.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org