Politikerne har ansvar for forskningsjuks

Regjeringen la nylig frem et forslag til ny lov om organisering av forskningsetisk arbeid.[1] Forslaget har flere gode og gjennomtenkte sider ved seg, men det inneholder også en ansvarsfraskrivelse fra politikernes side.

Forskningsjuks og uetisk forskning er et problem som kan få alvorlige konsekvenser. Det undergraver tilliten til vitenskapene, folk kan dø av det og det har store personlige konsekvenser for de som blir tatt for juks.

Slike uetiske praksiser må forebygges.

I de groveste tilfellene går forskerne så langt at de krenker forsøkspersoners autonomi og sikkerhet, stjeler andre forskeres arbeid og fabrikkerer forskningsresultater, noe som i ett tilfelle førte til at minst 38 000 personer døde tidligere enn de ellers ville ha gjort.[2] Slike uetiske praksiser må forebygges.

Det er derfor positivt at regjeringen nå ønsker å pusse opp forskningsetikkloven, som til neste år blir ti år gammel. Kjernen i den nye loven er at ansvaret for forskningsjuks legges til forsknings- og utdanningsinstitusjonene, og at enkeltforskerens aktsomhetsplikt lovfestes.

De fleste tar det nok som en selvfølge at de som driver uetisk eller uredelig forskning selv gis ansvar for dette. Det er heller ikke vanskelig å forstå at man vil gi institusjonene etisk ansvar. Institusjonene kjenner sine fagmiljø best, og vet hvor skoen trykker. Dette gjør de egnet til selv å iverksette tiltak, og til selv å definere hva som utgjør gode og dårlige forskningspraksiser.

Forskningen er levende, og dens metoder og selvforståelse er i stadig utvikling. Det lar seg derfor ikke gjøre å bestemme hva som utgjør god, dårlig og uredelig forskning på politisk nivå. Her har man tenkt godt og riktig om hvor ansvaret burde ligge. Det regjeringen dessverre ikke gjør, er å ta ansvar for de mekanismene som fremmer fusk og dårlig forskning, som de og Stortinget alene har kontroll over.

Denne kraften kan være fullstendig overveldende.

Forskningsjuks kan studeres på forskjellige organisatoriske nivå, fra EU til enkeltforskeren, men gjennomgående i litteraturen om forskningsjuks, er det press på forskerne til å prestere, som er den viktigste forklaringen.[3] Dette anerkjennes i lovforslaget. Her kan man lese at: «Mange peker på økt konkurranse om forskningsmidler, publiseringspress og korte tidshorisonter som grunner til å skjerpe oppmerksomheten om forskningsetikken. En lengre og hardere konkurransefase fram mot stillinger ved de mest attraktive institusjonene kan bidra til at ønsket om å publisere mye og raskt setter de etiske vurderingene under press hos enkelte».[4]

Selv om dette presset finner sted ved institusjonene og i de miljøene forskerne befinner seg i, er det politikerne som har ansvar for at dette presset finner sted. Ved å måle institusjonene på forskjellige resultatkrav, og ved å fordele penger deretter, tvinger staten institusjonen til å legge press på enkeltforskerne.

Slikt press har en stor betydning for vår adferd. Ifølge psykologen Philip Zimbardo produserer system, som for eksempel en forskningsinstitusjon, situasjoner som presser mennesker til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort.[5] Denne kraften kan være fullstendig overveldende, og dette kan understøttes av en rekke psykologiske eksperimenter, der mennesker presses til å gjøre umoralske ting de de aldri ville ha gjort ellers.

Dessverre er forskere neppe mer etiske enn andre mennesker.

Er det grunn til å tro at forskere er i en spesiell klasse i slike sammenhenger? Forskere er intelligente og reflekterte mennesker, og da har man vel grunn til å tro at de klarer å etterleve forskningsetiske prinsipp, selv når de utsettes for press?

Dessverre er forskere neppe mer etiske enn andre mennesker. Filosofen Eric Schwitzgebel har gjort en rekke empiriske undersøkelser av profesjonelle etikere, folk som meg selv, som bruker hver arbeidsdag på å reflektere over og forske på etiske spørsmål. Har vår etiske refleksjon en positiv effekt på vår adferd? Det har ikke Schwitzgebel klart å påvise.

Resultatene er like komiske som de er deprimerende. Obskure etikkbøker, som bare etikere leser, stjeles 50 prosent oftere fra biblioteket enn andre bøker[6], og etikere er ikke bedre til å etterleve sine overbevisninger enn sammenlignbare grupper[7].

Hvis ikke en gang de forskerne som dedikerer sine liv til å reflektere rundt etiske spørsmål handler mer etisk enn andre, er det liten grunn til å tro at forskere er spesielt gode til å motstå det presset de blir underlagt. I lovforslaget ønsker man å lovfeste etisk opplæring av forskere. Dette vil kunne hindre uforsettlig uredelighet, der kunnskapsmangel er årsaken til uredeligheten, men det vil være naivt å tro at økt kunnskap vil sette forskerne i stand til å motstå det presset de utsettes for[8].

 

Selv om press anerkjennes som en kilde til juks i lovforslaget, ser det ikke ut til at Kunnskapsdepartementet er særlig villig til å ta på seg ansvaret for konsekvensene av dette presset. Det ønskes lovfestet at enkeltforskerne og institusjonene har ansvar for forskningsjukset som forekommer, og departementet foreslår ikke at noe ansvar skal legges til dem selv.

I den grad de er imot press, vil både venstre- og høyresiden skylde på hverandre.

Juridisk er dette holdbart. Stortinget kan vedta at de og regjeringen ikke skal ha noe juridisk ansvar for forskningsjuks, men dette befrir ikke politikerne fra det moralske ansvaret som ligger i det presset som legges på institusjonene og enkeltforskerne, med de konsekvensene dette har.

Her kan man nok diskutere hvem som har skyld for presset. Og i den grad de er imot press, vil både venstre- og høyresiden skylde på hverandre. I antologien Konservativisme[9] gir for eksempel Henrik Syse og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen selv venstresiden og 68-ernes nedbrytning av universitetstradisjonene, skylden for å ha forårsaket markedstenkning i universitets- og høyskolesektoren.

De skriver: «Studentene ønsket seg noe helt annet, men da de gamle barrierene som hadde holdt universitetsidealene ved like, forsvant, ble også forsvarsverket mot kommersialisering vasket bort»[10]. Kommersialisering av høyere utdanning og forskning, og presset som følger av dette, er altså ikke nødvendigvis et produkt av høyresiden, selv om venstresiden er raske med å gi neoliberal tenkning skylden for presset som legges på forskerne.

Å legge ansvaret på enkeltforskerne og institusjonene, kan bli en hvilepute.

Presset er nok et tverrpolitisk prosjekt. Utviklingen av publiseringspress har vedvart med regjeringer fra begge sidene av det politiske spekteret. Grunnene til dette, er nok at press på forskere ikke bare er negativt.

Verden har et enormt kunnskapsbehov, og det er rimelig av skattebetalerne, de som finansierer forskningen, å kreve at pengene brukes effektivt. Ifølge produktivitetskommisjonens første rapport[11], økte effektiviteten i UH-sektoren med 20-25  prosent etter at resultatbasert finansiering ble innført.

Problemet er at Staten ikke tar sin del av ansvaret for den uetiske og uredelige forskningen som kan følge av resultatkravene. Å legge ansvaret på enkeltforskerne og institusjonene, kan bli en hvilepute. Og når man i lovforslaget ikke undersøker om det er mulig å ta tak i de underliggende årsakene til at forskere jukser og er uredelige, er det liten grunn til å tro at loven vil ha en sterk preventiv effekt på dårlige forskningspraksiser.

Kilder:

[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-158-l-20152016/id2511345/ – Lastet ned 18.10.16

[2] I den såkalte Vioxx-skandalen unnlot legemiddelfirmaet Merck å rapportere om dødsfall i de kliniske studiene av medisinen som ga navnet til skandalen. Medisinen ble populær, men økte risikoen for hjerteinfarkt. Innen det ble besluttet å trekke Vioxx fra markedet hadde medisinen forårsaket anslagsvis mellom 80 000 og 140 000 hjerteinfarkt https://www.newscientist.com/article/dn6918-up-to-140000-heart-attacks-linked-to-vioxx – lastet ned 19.10.2016

[3] Se for eksempel Kalleberg, R. (2003). “Håndtering og forebygging av vitenskapelig uredelighet.” i Knut Ruyter red.: Forskningsetikk. Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

[4] Side 14

[5] Zimbardo, P. (2007). The Lucifer effect: Understanding how good people turn evil, Random House LLC.

[6] Schwitzgebel, E. (2009). “Do ethicists steal more books?” Philosophical Psychology 22(6): 711-725.

[7] Schwitzgebel, E. og J. Rust (2014). “The moral behavior of ethics professors: Relationships among self-reported behavior, expressed normative attitude, and directly observed behavior.” Philosophical Psychology 27(3): 293-327.

[8] Empirisk forskning på trening og opplæring som forebyggende når det gjelder forskningsjuks viser at dette i beste fall kun har en moderat effekt, og at det ofte ikke har noen effekt. Se for eksempel: Antes, A. L., et al. (2009). “A meta-analysis of ethics instruction effectiveness in the sciences.” Ethics & Behavior 19(5): 379-402.

[9] Syse, H., og Isaksen, T. R. red. (2011). Konservatisme. Oslo: Universitetsforlaget

[10] Side 16

[11] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-1/id2395258/?ch=1&q=&_t_dtq=true – lastet ned 18.10.16