Framtiden for utviklingsland ligger i tjenesteproduksjon

Her er fire strategier for å skape flest mulig jobber i utviklingsland.

Teksten er skrevet sammen med Rohan Sandhu.

BERLIN: Dette kan høres merkelig ut med tanke på at industrialisering har vært den tradisjonelle veien til vekst og velstand, en vei som alle dagens rike økonomier har fulgt.

Ny teknologi, som automatisering, roboter og 3D-printing, gjør at arbeidskraft blir erstattet direkte med fysisk kapital.

Det samme gjelder nyere suksesshistorier som Sør-Korea, Taiwan og Kina. Og industriproduksjonen virker enda viktigere nå med tanke på at næringspolitiske virkemidler for å gjenopplive industrien er på moten igjen i USA og Europa.

Men dagens industriproduksjon er annerledes. Innovasjon innen industrisektoren har tatt en hovedsakelig ferdighetsfavoriserende retning, noe som reduserer etterspørselen etter arbeidstakere med relativt lav utdanning. Ny teknologi, som automatisering, roboter og 3D-printing, gjør at arbeidskraft blir erstattet direkte med fysisk kapital.

Selv om bedrifter i utviklingsland har insentiver til å bruke mer arbeidsintensive produksjonsmåter, krever den globale konkurransen bruk av produksjonsmåter som ikke kan avvike vesentlig fra de som brukes i de ledende økonomiene, fordi produktivitetstapet ellers vil bli for stort.

Behovet for å produsere i henhold til de strenge kvalitetsstandardene som settes av globale verdikjeder, begrenser i hvor stor grad ufaglært arbeidskraft kan erstatte fysisk kapital og faglært arbeidskraft.

Problemet er at vi mangler kunnskap om hvordan vi kan øke produktiviteten i arbeidsabsorberende tjenester.

Den økende ferdighets- og kapitalintensiteten i produksjonsindustrien betyr i sin tur at den globalt konkurransedyktige industriproduksjonen i formell sektor i utviklingsland har mistet evnen til å absorbere betydelige mengder arbeidskraft. De har i realiteten blitt «enklavesektorer», ikke så ulikt fra gruvedrift, med begrenset vekstpotensial og få positive virkninger på tilbudssiden i resten av økonomien.

Dette betyr at å øke produktiviteten i tjenesteproduksjon som kan sysselsette mange mennesker – arbeidsabsorberende tjenester – har blitt en viktig prioritet, både av hensyn til vekst og rettferdighet. Siden hoveddelen av jobbene vil være i tjenestesektoren, må disse jobbene være produktive nok til å fremme inntektsvekst. Problemet er at vi mangler kunnskap om hvordan vi kan øke produktiviteten i arbeidsabsorberende tjenester.

Mens noen tjenester, som banktjenester, IT og outsourcing av forretningsprosesser (BPO), både er produktivt dynamiske og omsettelige, vil de ikke være arbeidsabsorberende – av samme grunn som produksjonsindustrien ikke er det. Selv under de beste omstendigheter vil ikke disse relativt ferdighetsintensive tjenestene gi svaret på utfordringen med å skape produktive jobber.

Utfordringen er å øke produktiviteten i arbeidsabsorberende tjenester som detaljhandel, omsorg og personlige og offentlige tjenester, hvor vi har hatt begrenset suksess, delvis fordi slike tjenester aldri har vært et eksplisitt mål for produktiv utviklingspolitikk.

Vi snakker her om mange ulike typer bedrifter, fra mikrovirksomheter og enkeltpersonforetak til mellomstore selskaper.

I en ny vitenskapelig artikkel beskriver vi fire strategier for å øke den produktive sysselsettingen i tjenestesektoren som kan skape flest mulig jobber i utviklingsland. Den første strategien vektlegger etablerte, store og relativt produktive eksisterende bedrifter, og innebærer å gi dem insentiver til å øke sysselsettingen, enten direkte eller gjennom deres lokale forsyningskjeder.

Disse bedriftene kan være store foretak som driver med detaljhandel, plattformer som kjøretjenester eller til og med eksportrettede industribedrifter (som kan skape oppstrøms forbindelser med tjenesteleverandører).

Den andre strategien vektlegger små bedrifter (som utgjør hoveddelen av bedriftene i utviklingsland) og har som mål å forbedre deres produktive kapasitet ved at de får tilgang på spesifikke offentlige ressurser. Dette kan dreie seg om lederopplæring, lån eller tilskudd, skreddersydde arbeidstakerferdigheter, spesifikk infrastruktur eller teknologisk assistanse.

Vi snakker her om mange ulike typer bedrifter, fra mikrovirksomheter og enkeltpersonforetak til mellomstore selskaper. Dette krever politikk med ulik tilnærming som svarer på disse bedriftenes ulike behov. Dessuten, gitt antallet bedrifter det er snakk om, kreves ofte også en mekanisme for å velge ut de mest lovende bedriftene, siden de fleste av bedriftene sannsynligvis ikke vil bli dynamiske og vellykkede.

Den fjerde strategien vektlegger også arbeidstakere med lavere utdanning.

Den tredje strategien vektlegger at man tilbyr digitale verktøy eller andre former for ny teknologi som har det som uttrykt formål å utfylle ufaglært arbeidskraft. Dette kan tilbys enten direkte til arbeidstakere eller til bedrifter. Målet her er å gjøre det mulig for arbeidstakere med lavere utdanning å utføre (noen av) de jobbene som tradisjonelt er forbeholdt mer kvalifiserte fagfolk og å øke omfanget av oppgaver de kan utføre.

Den fjerde strategien vektlegger også arbeidstakere med lavere utdanning og kombinerer yrkesopplæring med personlige støttetjenester – en rekke støtteprogrammer for jobbsøkere som gjør det lettere for dem å få jobb, beholde den og etter hvert bli forfremmet.

Inspirert av Project Quest, et initiativ basert i USA, og andre lignende sektorspesifikke arbeidskraftutviklingsprogrammer, foregår disse opplæringsprogrammene gjerne i tett samarbeid med arbeidsgivere, både for å forstå deres behov og for å omforme deres personalpraksis slik at man kan maksimere sysselsettingspotensialet.

Det finnes eksempler på denne typen initiativer rundt om i verden, hvorav mange har blitt grundig evaluert og som vi oppsummerer i vår artikkel. Det finnes allerede et fundament for denne type praksis som kan kalles «næringspolitikk for tjenester» og som framtidig innsats kan bygge videre på.

Ekte suksess vil kreve større ambisjoner.

Uavhengig av suksessen til individuelle programmer, er det viktig å ta i betraktning omfanget av utfordringen en tjenesteorientert utviklingsstrategi står overfor. Et randomisert politisk inngrep som øker inntektene til lavinntektsarbeidere med for eksempel 20 %, ville normalt ha blitt ansett som en stor suksess (forutsatt rimelige programkostnader).

Men selv om det ble vellykket skalert opp til hele økonomien, vil denne gevinsten ikke utgjøre mer enn 1 % av inntektsgapet som eksisterer mellom et land som Etiopia og USA. Ekte suksess vil kreve større ambisjoner, kontinuerlig eksperimentering og implementering av et svært bredt spekter av programmer.

Denne kommentaren bygger på forfatternes nylig publiserte artikkel «Servicing Development Productive Upgrading of Labor-Absorbing Services in Developing Countries».

Oversatt av Marius Gustavson

Rohan Sandhu er medstifter og meddirektør av Reimagining the Economy initiative ved Harvard Kennedy School.