Full krangel om feil analyse

Se for deg at stadig flere unge falt utenfor arbeidslivet, uten at regjeringen lot til å engasjere seg noe særlig. Eller at næringslivet slet, bedrifter gikk konkurs og arbeidsplasser gikk tapt i hele landet, og politikerne ikke gjorde noe. Det kunne ikke skjedd i Norge i dag.

Enhver norsk regjering må ta politiske grep for å prøve å møte problemet.

Vi lever av hverandres arbeidsinnsats, som sammen med måten arbeidslivet fungerer på, utgjør selve maskinrommet i velferds- og velstands-Norge. «Rusk» i dette arbeidsmaskineriet er så viktig at det bør skape debatt i alle partier og i hele samfunnet. Enhver norsk regjering må ta politiske grep for å prøve å møte problemet.

Et alvorlig rusk som imidlertid kun møtes av skuldertrekning og ansvarsfraskrivelse fra regjeringen, er den fallende organisasjonsgraden.

Stortingspolitiker for Høyre, Henrik Asheim, uttalte seg hos NRK nylig under overskriften «Full krangel om fagorganiserte». Asheim legger skylda for utviklingen og ansvaret for å løse problemet på fagforeningene, og på LO spesielt.

Det er slik at en stadig mindre andel av arbeidstakerne i Norge er med i en fagforening. I 1992 var 57 prosent av norske arbeidstakere organisert, i 2016 var tallet 49 prosent. At mange er organisert i Norge, har bidratt til et lavt konfliktnivå mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, et av verdens mest produktive og omstillingsdyktige arbeidsliv og små økonomiske forskjeller.

Verdensledende økonomer ser til Norden for å kartlegge samfunnsmodellen som best vil tåle økende globalisering og digitalisering.

Samarbeidet mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakersiden og staten i Norge er kjernen i det vi kaller «den norske modellen». De store fordelene for både fellesskapet, arbeidstakerne og ikke minst bedriftene i denne samfunnsmodellen, er etter hvert viden kjent, også internasjonalt.

Verdensledende økonomer ser til Norden for å kartlegge samfunnsmodellen som best vil tåle økende globalisering og digitalisering, og i 2013 ba det anerkjente økonomiske magasinet «The Economist» politikere på venstre- og høyresiden i andre land om å hente inspirasjon fra oss.

Når det organiserte arbeidslivet presses, er det derfor et stort problem, ikke bare for fagforeningene, men for alle. Store endringer i samfunnsliv og økonomi, altså eksterne forhold utenfor fagbevegelsens direkte kontroll, forklarer nedgang i organisasjonsgrad i Norden. Hovedgrunnene er endringer i næringssammensetning, nye tilknytningsformer i arbeidslivet og økt arbeidsmobilitet mellom land, for å nevne noe.

Selv om forklaringene på at organisasjonsgraden synker er å finne utenfor fagforeningene, betyr ikke det at norske fagforeninger ikke har en jobb å gjøre for å flere medlemmer, og de er på banen. Tankesmien Agenda har jobbet med organisasjonsgrad i lengre tid, blant annet på oppdrag fra LO Stat.

Vi intervjuet medlemmer og tillitsvalgte, pluss eksperter på fagbevegelsen, som pekte på 10 utfordringer som fagbevegelsen selv må løse. Blant dem er at rekruttering ikke står høyt nok på dagsorden internt, og at forbudene ikke speiler dagens arbeidsliv godt nok.

La meg være klokkeklar: Vi mener det motsatte av Asheim.

Fagbevegelsen inviterer altså til selvkritisk diskusjon om egen betydning for organisasjonsgraden. Betyr det at regjeringen kan melde eget ansvar ut av saken? Nei. Tvert imot. Enhver norsk regjering burde vært like ivrige som fagbevegelsen på å utforske hva de selv kan gjøre for å styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet.

Istedenfor skyver de ansvaret over på fagbevegelsen, som da alene skal bære forutsetningene for den norske modellen på sine skuldre, når gevinstene så til de grader er et kollektivt gode.

Regjeringens tilnærming til problemet kommer tydelig til uttrykk i NRKs sak. Der sier Henrik Asheim at hovedforklaringen for den nedadgående organisasjonsgraden er LO selv, og ikke samfunnsendringer som absolutt all internasjonal og nasjonal forskning viser. Blant annet hevder han at fagbevegelsen kun peker på politikerne framfor å finne løsninger i egen organisasjon.

Som det ledende partiet i regjeringen, er det å sikre en sterk fagbevegelse i aller høyeste grad også deres jobb.

I saken, slik den opprinnelig ble publisert, ble det dessuten skapt inntrykk av at Agendas analyser støtter Asheims poenger. Saken er nå justert. I tilfelle det ikke kom tydelig nok fram i det jeg skriver over, la meg være klokkeklar: Vi mener det motsatte av Asheim.

Sett i lys av de fantastiske resultatene den norske modellen har gitt oss, er det rett og slett et stort paradoks at partiene på høyresiden og regjeringen ikke føler et større ansvar for å sikre selve forutsetningene for modellen: sterke fagforeninger og en høy organisasjonsgrad.

For hva gjør regjeringen egentlig? I høst gikk de fire hovedsammenslutningene i Norge, LO, Unio, YS og Akademikerne, sammen om å be regjeringen iverksette helt konkrete politiske tiltak som kan øke organisasjonsgraden, og styrke det organiserte arbeidslivet. Men regjeringen har ikke fulgt opp, og Asheim nevner ikke denne oppfordringen med et ord.

Jeg har en oppfordring til Høyre: ikke fraskriv dere ansvar, og feilinformer.

I begynnelsen av februar vedtok flertallet på Stortinget at regjeringen skal komme med forslag til politikk som kan øke organisasjonsgraden. Høyre, Frp og Venstre stemte imot.

Det organiserte arbeidslivet har kommet oss alle til gode. Den felles nytten kommer blant annet til syne ved at arbeidsgiverorganisasjonen NHO støtter sine motparter, LO og resten av fagbevegelsen, i deres forslag om å øke fagforeningsfradraget. Og partiene på venstresiden stiller seg også bak forslaget.

Men regjeringen støtter det ikke. De har heller ikke satt i verk andre gode tiltak for å øke organisasjonsgraden.

Jeg har en oppfordring til Høyre: ikke fraskriv dere ansvar, og feilinformer. Legg retorikk til side, og harde fakta til grunn. Som det ledende partiet i regjeringen, er det å sikre en sterk fagbevegelse i aller høyeste grad også deres jobb. Fordi det er til fellesskapets beste. Maskinrommet kaller.