Hva har du gjort for landet ditt i det siste?

«Jeg var 14 år da jeg hørte John F. Kennedy oppfordre oss til å ikke spørre hva Amerika kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for Amerika. Sju år senere begynte jeg som sommervikar for Robert F. Kennedys sekretariat i Senatet. Det var ingen glamorøs jobb, for å si det mildt. Jeg følte meg heldig når jeg ble spurt om å kjøre signaturmaskinen hans. Men jeg sa til meg selv at på en veldig liten måte gjorde jeg noe som var for landets beste. Dette er et halvt århundre siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at Amerika er et bedre sted i dag enn det var da».

Slik innleder professor Robert Reich sin siste bok «Our Common Good». Det er kanskje ikke så overraskende at Reichs konklusjon er at Amerika ikke er blitt et bedre sted enn det var på 1960-tallet.

Riktignok er livene våre blitt enklere. Vi har smarttelefoner og minibanker og datamaskiner. Som mennesker er vi dessuten snille og generøse og jobber som frivillige og donerer penger. Vi er på mange måter blitt et mer inkluderende samfunn: innvandrere, kvinner og homofile har rettigheter de ikke hadde for et halvt århundre siden. Men det er – ifølge Reich – likevel ikke bedre enn det var.

Så, hva var det som skjedde?

Årsaken? Vi har mistet kontakten med hverandre og med våre idealer. Derfor har vårt fellesskap eller arbeid for et felles gode (Commod Good) – forsvunnet.

Reich, som tidligere blant annet har vært arbeidsminister under Bill Clinton, definerer dette felles gode som en samling av «delte verdier om hva vi skylder hverandre som borgere som er bundet til hverandre i det samme samfunnet – normene vi frivillig følger, og idealene vi søker å oppnå». Å bry seg om vårt felles beste er en moralsk holdning: Den anerkjenner at vi er «in it together». Dersom det ikke finnes noe felles beste, finnes det heller ikke noe samfunn.

Et system som ikke virker flertallet

De siste femti årene viser en økende mistillit til grunnleggende institusjonene i samfunnet.

I 1963 stolte over 60 prosent av amerikanerne på at myndighetene gjør det rette. I dag gjelder dette bare 16 prosent. I 1964 trodde mer enn 60 prosent at myndighetene representerte og opererte på vegne av alle, mens 29 prosent mente det motsatte.

I dag er bildet snudd på hodet. Bare 19 prosent av amerikanere mener myndighetene representerer alle, mens 76 prosent mener de kun tilgodeser og opererer på vegne av få, store interesser som passer på seg selv. Også tilliten til banker, media, selskaper, frivillige organisasjoner, religiøse institusjoner og utdanningssystemet har falt drastisk, viser Reich i boka.

Systemet som fostret velstand og optimisme etter andre verdenskrig, har sluttet å virke for flertallet. Isteden er de blitt verktøy for elitens vei til makt og rikdom. Reich mener dette er et resultat av at mange opplever at systemet som helhet ikke fungerer som det skal.

En økende andel amerikanere føler seg forsømt og maktesløse, stressede og stemmeløse. Vi diskuterer ikke lenger hva vi skylder hverandre som medlemmer av det samme samfunnet. Vårt «sivile» liv – som borgere i demokratiet, deltakere i økonomien, sjefer og ansatte i selskaper og medlemmer eller ledere i organisasjoner – er kraftig forandret.

Fra oss til meg

Så, hva var det som skjedde? Den amerikanske forfatteren viser til at USA i etterkrigstiden levde i tråd med idealet om et felles gode. Landet hadde gjennomgått depresjon og krig. Framgangen i tiden som fulgte, medførte blant annet finansiering av mange typer felles goder – skoler og universiteter, et nasjonalt veinett og helsetjenester for eldre og fattige.

Reich minner om at den amerikanske grunnloven tross alt var designet for «oss, folket».

Så begynte man etter hvert å snakke mindre om fellesskap. Han kaller denne endringen det fremste kjennetegnet på vår tid. Fra «Greatest Generation» til Generation Me». Fra «We´re in it together» til «You´re on your own». Gordon Gekko illustrerer det nye etos-et i filmen «Wall Street», kronet med signaturlinja: «Grådighet er godt».

Som i de fleste andre aktuelle bøker om det amerikanske samfunnet, blir valget av president Donald Trump drøftet som det klareste symbolet på at noe er råttent. Forfatteren understreker imidlertid at Trump ikke er årsaken, men konsekvensen – et logisk utfall på en langvarig utvikling, drevet av bred angst og mistillit mot det politiske og økonomiske systemet.

Håpet er at Trumps splittende retorikk og politikk også fører til en konstruktiv debatt om hva som forener oss og hva vi har til felles.

Reich minner om at den amerikanske grunnloven tross alt var designet for «oss, folket» som søker å «promotere velferd for alle», og ikke for «meg, den selvsentrerte dusten som søker så mye rikdom og makt som mulig».

Et knust vindu blir fort flere

Den tidligere politikeren trekker fram flere eksempler på det han mener er et fellesskap i oppløsning: Bedriftseiere som lurer kundene sine, plyndrer selskapene sine og forræder investorer, atleter som doper seg, leger som foreskriver unødvendige prosedyrer for å øke inntektene sine, advokater og regnskapsførere som ser en annen vei eller til og med samarbeider med klienter som bryter loven, filmprodusenter og redaktører som ikke sier fra når en mektig filmmogul trakasserer unge kvinner, politikere som lar seg bestikke, og en nyvalgte amerikansk president som nekter å vise fram selvangivelsen sin og bidrar til å øke konflikter knyttet til rase og etnisitet.

Han har samlet lignende eksempler i tre hovedkategorier: «What it takes to win-politics», som har satt til side uskrevne regler om god styring og like politiske rettigheter. «What it takes to maximise profits», som har overkjørt uskrevne regler om bedrifters ansvar, blant annet for aksjonærer og eiere. «What it takes to rig the economy», som har satt til side den uskrevne regelen om at «det frie marked» skal virke for alle.

Han mener tanken om et fritt marked som skal eksistere uten innblanding fra politikken, er feilslått.

Reich har samlet en imponerende liste over eksempler på feiltrinn som har formet USA negativt: Watergate i 1974 – der president Nixon ulovlig stod bak avlytting av Demokratene. Sparelånskandalen i 1986, som krevde at skattebetalerne tok regningen for å kjøpe ut bankenes gjeld. Clinton-skandalen i 1998, der han lyver for åpen rett. Røde-kors skandalen i 2001, der donasjoner i kjølvannet av terrorangrepene ikke ble brukt til de etterlatte, slik løftet var.

Irak-krigen i 2003, der George W. Bush gikk til krig på bakgrunn av påstander om masseødeleggelsesvåpen – våpen som aldri ble funnet. Finanskrisen i 2008, der millioner av huseiere mistet hjemmene og jobbene sine – der ikke en eneste banksjef ble tiltalt, men isteden mottok massive bonuser. Politiskandalen i Baltimore i 2017, der justisdepartementet konkluderte med at politiet systematisk har misbrukt makt overfor afroamerikanske borgere. Lista er lang.

Ikke alt er ulovlig, men alle er eksempler på at mennesker søker personlig vinning på bekostning av fellesskapet. Alle har bidratt til økt kynisme og mistillit. Hvert og et eksempel kunne vært et isolert feilsteg som minnet oss på hvilken kurs som egentlig er rett. Isteden ble de til en stor sum som endret samfunnet til det verre.

Professoren viser til statsviteren James Q. Wilsons «vindubilde» som en illustrasjon. Dersom et vindu knuses i et fattig område og ikke blir fikset, sendes et signal om at ingen bryr seg. Fordi ingen bryr seg blir det knuste vinduet en salgs invitasjon til å kaste mer stein og knuse flere vinduer. Når flere vinduer knuses, begynner etter hvert også andre deler av samfunnet å rakne. Normen blir: Gjør som du vil fordi alle andre gjør det.

Hvorfor Ayn Rand tar feil

Reichs bok er også et oppgjør med dem som mener målet om et felles gode ikke alltid er det beste. Han tar for eksempel for seg forfattere som Ayn Rand, som har pekt på at et slikt ideal er sårbart for kapring fra diktatorer og demagoger som bruker det for å rettferdiggjøre tyranni og kvele individuell frihet. Å henvise til et høyere felles gode kan virke som en blankofullmakt for dem som prøver å utnytte det.

Reich mener imidlertid det er helt feil å skylde på naturens gang.

Rand har også vist til at et felles gode, når det er sett på som noe utenfor og forskjellig fra medlemmenes individuelle goder, innebærer at noens gode får forrang over andres. Harvard-filosofen Robert Nozick fortsatte denne måten å tenke på utover 1970-tallet. Reich gjør et poeng ut av hvem som i dag hyller Rands tankegods: president Donald Trump, hans statssekretær Rex Tillerson og hans CIA-sjef Mike Pompeo.

Ikke overraskende mener Reich at Rand, Nozick, og lignende tenkere tar feil. Han mener tanken om et fritt marked som skal eksistere uten innblanding fra politikken, er feilslått. Markedet er selv en menneskelig oppfinnelse – et sett av lover og regler som bestemmer hva som kan eies og handles med – og hvordan. Styresmakter blander seg ikke inn i det «frie marked». De skaper det.

Uten noen normer for et felles gode, ville de som styrer markedet ikke ha noen måte å basere beslutninger om lover og regler på, utover sine egne interesser – og det er den situasjonen vi i dag står i, mener Reich. Som et resultat har nøkkelinstitusjoner, både innen politikk og økonomi, forlatt sine forpliktelser til fellesskapet.

Reich setter dette i direkte sammenheng med en del særtrekk ved det amerikanske samfunnet i dag: Ulikheten har økt, både i inntekt og i formue, middelklassen krymper, flertallet av amerikanere jobber lengre dager nå enn før, tar mindre ferie, har lavere sykefravær, og arbeidstakerrettigheter er drastisk svekket, flere bruker dop og dødeligheten for de minst ressurssterke har økt.

For på lang sikt er ofte det beste for samfunnet også det beste for den enkelte.

Den amerikanske professoren tar et kraftig oppgjør med standardforklaringen på dette: Globalisering og teknologi har gjort at flere har måttet akseptere lavere lønninger og mindre sikkerhet. Reich mener imidlertid det er helt feil å skylde på naturens gang. I stedet handler det om at folk i økende grad setter seg selv foran fellesskapet.

Det innebærer mange tapte muligheter. Bare tenk på hva slags samfunn vi kunne hatt dersom de rike hadde brukt makten til å kjempe for bedre skoler for alle, kompetansebygging, lønnssikkerhet, bedre kollektivtrafikk, og bedre sosial sikkerhet? De kunne betalt for alt sammen ved å foreslå høyere skatter for seg selv. De kunne forsterket fagforeninger framfor å fortrenge dem, og slåss for at arbeidstakere skal ha flere rettigheter, ikke færre. I stedet har de gjort det motsatte. Det hadde faktisk vært i deres egen interesse også. For på lang sikt er ofte det beste for samfunnet også det beste for den enkelte.

Lønnsomme fellesskap

Fellesskap er fint. Men det er ikke bare derfor det er viktig. Historien har vist at jo mer forpliktet vi er til fellesskapet, jo mer villige er vi til å akseptere endringer forårsaket av teknologi, handel og innvandring, slik også Daniel Rodrik har pekt på. Årsaken er at vi stoler på at eventuelle ulemper skal fordeles, og at det samme gjelder fordelene. Det skapes med andre ord en positiv sirkel. Men sirkelen kan fort snu.

Så igjen da, til titusenkronersspørsmået: Hvordan fikser vi det?

Når tilliten forsvinner, kan store endringer skape sinne og frykt. Hvis de som føler seg forbigått opplever at systemet har skylda, kan de presse åpne samfunn mot å bli mer lukkede. Når følelsen av fellesskap forsvinner, er det også enklere for demagoger å bruke sinne og frykt til å snu folk mot hverandre istedenfor å tilnærme seg problemene som gjorde dem sinte til å begynne med. Legger man kartet over hvor Trump fikk mest stemmer over kartet som viser hvilke steder flest har mistet jobber i USA, er det skremmende likt.

Reich trekker også fram tillit. Tillit til lovsystemer, men også til tanken og intensjonen bak dem. Han peker på at hvis vi ikke hadde kunnet stole på at folk følger loven uten å først beregne hvor mye de ville kunne tjene på å bryte den, da ville vi brukt mesteparten av tiden vår på å beskytte oss selv fra hverandre. Vi måtte kontrollert mer. Det ville krevd strengere straffer og mer politi.

Håp og løsning

Han mener det fortsatt finnes et «felles gode» som binder landet sammen. Det er ikke hudfarge, religion eller at man er født i USA. Det er idealene og prinsippene som deles, og den gjensidige forpliktelsen disse prinsippene medfører. Dette felles gode motiverte hvite og svarte til å sloss for like rettigheter på 1960-tallet. Det har inspirert USA til å skape det største og mest omfattende systemet for offentlig utdanning. Det inspirerte også mange til å stå opp mot urett i Vietnam-krigen.

Vi tar ikke til orde mot dem som har utnyttet fellesskapet for personlig vinning.

«Vi har aldri vært en perfekt union. Men våre fineste øyeblikk har vi hatt når vi har søkt å bli mer perfekte enn vi har vært», skriver Reich. Han mener det fortsatt er håp til at flere finner tilbake til fellesskapet.

Så igjen da, til titusenkronersspørsmået: Hvordan fikser vi det?

Hele 75 sider, en tredjedel av boka, bruker Reich til dette. Vi har nemlig ikke noe annet valg enn å prøve å rydde opp – ved å gjenskape en forpliktelse til fellesskapet.

Det finnes selvsagt ikke én løsning på de dype utfordringene Reich skildrer i boka. Han har delt oppryddingsarbeidet inn i fire: lederskap, «blaming and shaming», gjenoppliving av sannheten – og en ny forpliktelse til utdanning og opplæring.

Flere veier til målet

For det første må ledere ta ansvar for å gjenoppbygge tilliten til institusjonene de styrer. Vi trenger færre Donald Trump-er, som mobber og skaper mistro og nører opp under fordommer. Vi trenger flere John McCain-er, som midt under sin kreftbehandling hjemme i Arizona returnerte til Washington bare for å fordømme «whatever-it-takes»-politikken som ble ført Washington, da Sentatet skulle gi sin endelige stemme til «The affordable Care Act» i juli 2017.

Der minnet han sine kolleger om tidligere politikeres rolle i historien – politikere som hadde kjempet for fellesskapet framfor å vinne en personlig seier i spørsmålet om et lovforslag. McCain har også irettesatt republikanske kolleger offentlig når de har kommet med useriøse angrep på tidligere president Barack Obama.

For det andre må vi bruke tid og plass på å løfte fram dem som jobber for et felles gode, og ta til orde mot dem som ikke gjør det. Reich mener vi i dag gjør det motsatte: Vi hedrer dem som ikke har jobbet for fellesskapet, men for seg selv og dermed har oppnådd rikdom eller kjendisstatus. Vi tar ikke til orde mot dem som har utnyttet fellesskapet for personlig vinning, men isteden mot dem som ikke passer inn i våre rådende ideer om hva som er passende.

Vi må skille rett mellom offentlig og privat moral. Mens vi gjerne blander oss inn i privatsfæren, og vil styre hvordan og med hvem folk har sex, spørsmål om prevensjon og abort og til og med hvilket toalett transpersoner bruker, er vi ofte fraværende i spørsmål rundt hvordan folk opptrer når de sitter i viktige maktposisjoner i samfunnet.

Derfor må barn lære å se seg selv som ansvarlige borgere i et fellesskap og ikke bare som individer som søker selvrealisering.

Det tredje skrittet på veien mot målet om styrke fellesskapet, er å «gjenopplive sannheten». Uten en felles sannhet, er demokratisk diskusjon umulig, mener Reich. Når ugunstige sannheter for dem med makt undertrykkes, mens løgner som er fordelaktige for dem tilbys som sannhet – da er vi ille ute. Reich reflekterer tankevekkede rundt hvordan han lenge håpet sosiale medier ville gjøre nyhetene mer demokratiske, ved å øke bredden i fortellinger og perspektiver.

Isteden er vi blitt tyrannisert av algoritmer som tilbyr oss de nyhetene som støtter det verdensbildet vi allerede har. Det krever et eget ansvar å bryte ut av de selvgenererte boblene. Men det er også et offentlig ansvar å hjelpe oss på vei. For det første må journalister, forskere og akademikere ta sitt ansvar for å informere folk. Så må vi andre beskytte dem slik at de gjør det uten frykt for represalier.

Men det innebærer også at folk flest har nok utdanning til å skille sannhet fra løgn, og evnen til å tolke informasjon med et kritisk blikk. Det kan se mørkt ut. I 2016 trodde en av 4 amerikanere at sola roterte rundt jorda, en tredjedel trodde ikke på evolusjonen eller global oppvarming.

Obligatorisk forpliktelse til fellesskapet

Det bringer Reich over i sitt siste råd: En ny forpliktelse til utdanning – både gjennom det formelle skolesystemet og i den kontinuerlige utdanningen av oss selv.

Felleskapets kollaps skyldes ikke onde mennesker, mener Reich. Tvert imot er de fleste mennesker både snille og greie. Problemet er at de ikke føler noe ansvar for annet enn sin egne drivende ambisjon. De gjør det som skal til for å vinne – sin egen seier. Vi bowler alene, slik Robert Putnam har sagt.

Derfor må barn lære å se seg selv som ansvarlige borgere i et fellesskap og ikke bare som individer som søker selvrealisering. Unge mennesker må ta ansvar i nærmiljøet sitt – jobbe for hjemløse, trene fotballag eller hjelpe eldre. De må flytte seg ut av egne klasse- og rasebobler og delta i aktiviteter der folk ser annerledes ut enn de selv. Så må de lære å kommunisere med dem, og hvordan de kan lære av andre med et annet perspektiv enn dem selv.

Derfor er det avgjørende at de som har mest også bidrar.

Her blir Reich virkelig interessant. Han mener nemlig at en slik opplæring i andre perspektiver, kulturer og levesett bør være obligatorisk, i en periode på to år. Da kan unge mennesker lære borgeransvar ved direkte å tjene fellesskapet, slik tanken tidligere var bak militærtjenesten – som i dag er basert på profesjonelle styrker og ikke vernepliktige. En slags variant av den tidligere norske siviltjenesten, som var et alternativ for dem som ikke ønsket seg inn i militæret.

Reich mener ordningen kunne administreres gjennom organisasjoner som Fredskorpset, «Teach for America og «Social works for America». Kompensasjonen burde være et stipend som dekker levekostnader og utgifter til renter på studielån. At forslag om slike ordninger tidligere har fått kraftig motbør, lar ikke Reich seg affisere av: «Vi krever at ungdom går på skolen i 16 år for å lære seg grunnleggende ferdigheter. Hvorfor skal vi ikke kunne kreve at de arbeider år i offentlig tjeneste for å lære seg de grunnleggende elementene ved borgerskap?»

Et annerledesland, men ikke for alltid

Det er lett å trekke på skuldrene når man leser Reichs bok her hjemme. Eller hvilken som helst annen bilde over ting som går feil i det amerikanske samfunnet. Fra den blå trikken fra Grefsen til Oslo S, er det langt til USA. Det er det også fra toget over Dovre, eller fra havgapet på Skrova.

Norge er et annerledesland, når det gjelder en rekke forhold. Vi har klart å skape høy økonomisk vekst uten at fordelingen er blitt like skjev som i andre land. Vi har kombinert høy produktivitet med et høyere lønnsnivå enn mange andre land. Så er jammen meg kåret til verdens beste land å bo i også. Flere ganger.

Så hvorfor bør Reichs bok vekke oppmerksomhet også her hjemme?

For det første fordi han viser hvordan det kan bli, dersom vi ikke jobber for å passe på det vi har. I Norge har vi høy tillit, både til hverandre og til grunnleggende institusjoner i samfunnet. Dette er verdifullt, både målt i gode liv og i kroner og øre. Land med høy tillit har også høyest produksjon per innbygger.

Slik blant annet professor Aleksander Cappelen ved NHH har pekt på, er tilliten mellom folk en viktigere ressurs for norsk økonomi enn oljen – fordi vi sparer enorme ressurser til kontrolltiltak og byråkrati. Men ingenting kommer av seg selv. En svært viktig dimensjon ved tillit er at den er grunnlaget for det spleiselaget samfunnet vårt er bygget på. Får vi et system der hardtarbeidende folk med gjennomsnittlige eller lave lønninger hver måned bidrar til spleiselaget, mens noen av de rikeste får slippe, vil det gå på bekostning av denne tilliten og misnøye vil oppstå. Derfor er det avgjørende at de som har mest også bidrar.

Store feiltrinn er ofte bare summen av mange små, som kan være vanskelige å merke.

For det andre fordi vi, på tross av at vi skiller oss ut i positiv retning fra mange andre land, heller ikke her alltid kan klappe oss på skulderen. Det er flere eksempler også her hjemme på at dagens system ikke virker for flertallet, og på politiske ledere som setter tilliten til myndighetene på prøve.

En studie fra Senter for lønnsdannelse viser for eksempel at de lavest lønte har fått en stadig mindre del av kaka de siste 20 årene. I noen bransjer har lønnsutviklingen stått stille siden 2008. Samtidig er andelen av den totale inntekten i samfunnet som går til den rikeste én-prosenten i samfunnet, nesten doblet mellom 1989 og 2010.

Før valget i 2017 opplevde vi tendenser til et distriktsopprør. Flere klagde på at beslutninger flyttes vekk fra dem selv. Mange pekte på at de følte seg umyndiggjorte, og lite lyttet til. Resultatet var sinne og frustrasjon.

Nylig trakk endelig stortingspresident Olemic Thommessen seg, etter at det ble klart at fornyelsen av Stortinget ville koste hele 2,3 milliarder mer enn planlagt.

En av filmene som har gjort sterkest inntrykk på meg i livet, er Coppolas filmer om den italienske mafiaen, basert på Mario Puzos mesterverk: Gudfaren. Grunnen til det er skildringen av Michael Corleones skjebnesvangre valg. Han ville nemlig annerledes. Planen var ikke å ta over familiens ære som mafiaboss. Så kommer det første dårlige valget. Så kommer det neste. Plutselig er det ingen vei tilbake. Store feiltrinn er ofte bare summen av mange små, som kan være vanskelige å merke. Før det er for seint.

Slik er også Reichs fortelling om et land som ved å ikke evne å ta et oppgjør med enkelte feilgrep langs veien, i dag lider under summen av alle sammen.

Vi har ennå sjansen til å ta en annen vei.