Gratis utdanning er en av juvelene i den norske velferdsstaten

Det er oppstart i grunnskoler, videregående skoler og på universiteter og høyskoler over hele landet.

Det snakkes mye om første skoledag for 6-åringer, mobilforbud i grunnskolen og om det er iPad eller skolebøker på papir som gir best læring.

Det snakkes mye mindre om alle universiteter og høyskoler rundt om i landet.

Det er dumt, for norske utdanningssteder hevder seg godt på internasjonale målinger, og de er ikke minst et av de viktigste verktøyene for utjevning mellom ulike grupper.

Fostervoll leverte på oppdraget, og 6. juni 1947 ble Statens lånekasse etablert.

Begrepet «klassereise» har historisk ofte vært knyttet til at ungdommer fra lavinntektsfamilier har kunnet ta høyere utdanning og sikre seg en bedre inntekt enn foreldrene hadde.

Historien om gratis utdanning går helt tilbake til 1947. Landet skulle bygges etter krigen, og for arbeiderbevegelsen var prinsippet om gratis utdanning utrolig viktig. Fram til da hadde høyere utdanning i stor grad vært forbeholdt noen ganske få, og skulle landet bygges, måtte ungdommen ha mer og bedre kunnskaper med seg inn i arbeidslivet.

Dette skjønte Gerhardsen-regjeringen, og i forlengelsen av flere velferdsordninger for studenter ga statsministeren Kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll oppgaven med å etablere Lånekassen. Fostervoll var pedagog, og hadde før krigen blitt landets yngste rektor, da han ledet Firda landsgymnas på Sandane.

Fostervoll leverte på oppdraget, og 6. juni 1947 ble Statens lånekasse etablert. Lånekassens formål er å støtte videregående og høyere utdanning for å sikre lik adgang for alle studiesøkere, og for å sikre samfunnet tilgang på utdannet arbeidskraft.

De frykter at dette var første steg i retning av økt egenbetaling for studier også for norske studenter.

I tillegg til å sikre at det blir utdannet nødvendig arbeidskraft, så skal Lånekassen altså sikre at alle norske statsborgere kan få støtte til å utdanne seg. Du skulle ikke lenger trenge velstående foreldre for å kunne ta en utdannelse.

Dette var en enormt viktig seier for arbeiderbevegelsen, og et av de viktigste grepene som er tatt for å skape et samfunn med små forskjeller og muligheter for alle.

Det er fortsatt gratis utdanning i de fleste land i Europa, men det er under et visst press.

I Norge ble det i 2023 innført studentavgift for studenter som kommer fra land utenfor EØS-området. Selv om det er blitt vanlig i de fleste land med en slik avgift, så var studentorganisasjonene kritiske.

Fra studiestart nå i august har studentene derfor fått merkbart økte inntekter gjennom Lånekassen.

De mener at dette var det første store bruddet med prinsippet om at utdanning skal være gratis. De frykter at dette var første steg i retning av økt egenbetaling for studier også for norske studenter.

I dag er over 1,2 millioner nordmenn kunder i Lånekassen. Titalls milliarder kroner er utbetalt fra staten som lån og stipend. Men selv om det er gratis å studere, så er det de færreste studentene som har god råd.

Studentene merker økte leiepriser, høyere strømpriser og dyrere mat. I de største byene kan husleia fort spise mer enn halvparten av studiestøtten hver måned.

Fra studiestart nå i august har studentene derfor fått merkbart økte inntekter gjennom Lånekassen. Etter budsjettforliket mellom SV og Støre-regjeringen for 2024 ble det enighet om at studiestøtten fra og med nå, skal økes med 1254 kroner i måneden – eller altså nærmere 15.000 kroner mer i året.

Prisen for ett år på universitet kan variere mellom 25.000 og 90.000 dollar.

For kommende studieår er studiestøtten dermed oppe i 151.690 kroner, fordelt på elleve måneder.

Dette utgjør drøyt 1,2 ganger grunnbeløpet. LO skriver i sitt forslag til handlingsprogram for perioden 2025–2029 at de skal jobbe for at studiestøtten bedres gjennom å knytte den til grunnbeløpet i folketrygden og øke den til 2G – i 2024 ville det ha vært drøyt 248.000 kroner.

Om vi ser utenfor Europa er det mange land der det ikke er gratis å utdanne seg. I USA, som ikke har noen lånekasse, har kostnadene for studier skutt i været de siste årene.

Det finnes mange stipendordninger i USA, men det er ingen stipendordninger som kan måle seg med Lånekassen.

Prisen for ett år på universitet kan variere mellom 25.000 og 90.000 dollar, og prisen for en 4-årig bachelor-grad kan altså beløpe seg til opp mot 3–4 millioner kroner.

Det sies at mange amerikanske foreldre sparer hele livet for at barna deres skal kunne gå på universitet, men i et land der snittlønna for fulltidsarbeidende er rett over 50.000 dollar i året, så sier det seg selv at det for veldig mange amerikanere er tilnærmet umulig å spare opp noe som er i nærheten av det som trengs for et studieløp.

Det finnes mange stipendordninger i USA, men det er ingen stipendordninger som kan måle seg med Lånekassen. Den sikrer at norske statsborgere kan studere med støtte fra skattebetalerne, og på den måten få en utdanning som vi trenger i et arbeidsliv i stadig endring og utvikling.

(Teksten ble først publisert på frifagbevegelse.no)