Vi trenger grønne fellesskapsløsninger

En regnfull sommermorgen i fjor setter en gruppe klimaaktivister i Trondheim seg ned i veibanen for å stoppe flyten i morgenrushet. For det som etter hvert blir en lang kø av bilister, skal veien til jobb vise seg å bli ekstra lang denne morgenen.

Aktivistene er først og fremst unge studenter fra Stopp oljeletinga, en nyoppstartet aksjonsgruppe som gjennom sivil ulydighet ønsker å tvinge offentlighetens oppmerksomhet mot konsekvensene av norsk oljepolitikk. Denne morgenen har aksjonistene forberedt bannere som oppsummerer budskapet deres, og telefonsamtaler er tatt for å sikre at media er på plass. Blant dem er Morgenbladet, som i reportasjen “Ett døgn med Norges mest irriterende klimaaktivister” rapporterer om sterk misnøye blant trafikantene på stedet:

“Det fremste kjøretøyet i køen ut av sentrum er en tankbil fra Circle K. Det vil ta seg bra ut på bildene. Sjåføren vil ikke ha navnet sitt på trykk i avisen, men sier at han synes aksjonen er forkastelig. – De kan komme seg i arbeid i stedet! […] En syklist med dreads stopper opp og roper noe som vi må gjengi på dialekt. – Æ e for den samme skiten, men dåkker e føkkings stupid!”

Aksjonen pågår bare i tjue minutter før politiet setter foten ned. Likevel vurderer aktivistene dagens aksjon som en suksess: “VG, NRK, vi er overalt! Wohoo!”. Vebjørn Bjelland Berg fra Stopp Oljeletinga uttalte tidligere i år til Klassekampen at negative reaksjoner er en pris det er verdt å betale, all den tid aksjonene gjør at det “i feeden til folk vil stå ‘Stopp Oljeletinga’ overalt. Resultatet er at det kommer høyere opp i den kollektive bevisstheten”.

Bompengeopprøret illustrerer hvorfor vi trenger grønne fellesskapsløsninger.

Veiblokkaden i Trondheim inngår i en fornyelse av det klimapolitiske aksjonsrepertoaret. Vi har den siste tiden sett kasting av suppe og maling på kjente kunstverk, aktivister som limer seg selv fast i Stortingssalen og obstruksjon av skirenn. VG omtaler den stadig hyppigere forekomsten av slike aksjoner, hvis formål er å gripe inn i folks hverdagsliv for å banke inn bevissthet om klimakrisens akutte karakter, som den nye klimakampen.

Målet som ligger til grunn for disse aksjonene er altså å skape bevissthet om klima- og miljøkrisas akutte karakter. Men bør egentlig hovedtyngden i klimakampen legges på strategier for bevisstgjøring, eller trenger vi andre typer virkemidler for å få folk med på laget?

Klimabevissthet som historiens drivkraft?

Tendensene vi ser i den norske klimabevegelsen finner vi utkrystallisert i den internasjonale degrowth-tradisjonen (heretter nedvekst), som ofte fremholdes som et systemkritisk alternativ til teknokratisk og markedsorientert klimapolitikk. Som filosofen Jørgen Pedersen skriver i en fersk artikkel om nedvekst i Nytt norsk tidsskrift, er grunnsteinen i nedvekst-tradisjonen en anerkjennelse av at dagens vekstavhengige økonomiske system er på kollisjonskurs med jordens tåleevne. Følgelig trengs det “en grunnleggende endring av verdier og en ny måte å organisere økonomien på”.^[1]

En rekke nedvekstere har tatt til orde for det Giorgos Kallis, en sentral tenker i tradisjonen, kaller “revolusjonær innstrammingspolitikk”. Kallis oppfordrer til “privat edruelighet”, og spør: “Hva er mer revolusjonært enn Gandhis formaning om å ‘leve simpelt slik at andre simpelthen kan leve’?”.^[2] Andre, som Troy Vettese, tok i fjor til orde for en “egalitær øko-innstramingspolitikk” bestående av statlig pålagt veganisme, en tilbakeføring av halvparten av jordklodens overflate til sin opprinnelige ville tilstand, og global energirasjonering.^[3]

Reduksjonspolitikken er med andre ord klasseblind.

Denne typen formuleringer har møtt motstand fra mer tradisjonelt sosialistisk orientert hold. Samfunnsgeografen Matt Huber har gått kraftig ut mot nedveksttradisjonen, som han mener ikke tar hensyn til de materielle livsvilkårene størstedelen av befolkningen lever under. Moralistiske formaninger om å leve enklere liv vil for den som sliter med å betale husleia og strømregninga fort fremstå som virkelighetsfjernt svermeri.

Som Huber påpeker, er det nok ikke tilfeldig at nedvekstlitteraturen i overveiende grad er utviklet av og for den øvre middelklassen, som med utgangspunkt i skyldfølelse over egne privilegier tar til orde for en “politics of less” (heretter reduksjonspolitikk).^[4] Det er et paradoks at denne reduksjonspolitikken har blitt den radikale venstresidens svar på klimakrisa i en tid der arbeiderklassens vilkår i store deler av verden har blitt kraftig forverret.

Med nyliberalismen har vi siden 1980-tallet sett en systematisk nedbygging av velferdsordninger, eksploderende boligpriser, økt prekarisering av arbeidslivet og en synkende organiseringsgrad. Nedveksternes formaning om at vi alle må forbruke mindre for å få planeten i ekvilibrium, kan med det fremstå som mistenkelig lik nyliberal innstrammingspolitikk som pålegger arbeiderklassen å stramme inn livreima for å hindre økonomisk ustabilitet.

Reduksjonspolitikken er med andre ord klasseblind. Den øvre middelklassens relative materielle sikkerhet og fleksibilitet til å handle ut fra egen klimabevissthet projiseres over på resten av samfunnet. Vi kunne se tilløp til dette i et portrettintervju med Natur og ungdoms nye leder, Gina Gylver, hvor hun uttrykte bekymring for at folk kjøper for mye ting og flyr for mye. Selv tar Gylver toget når hun reiser i Europa, for, som hun sier, “Ja, det tar mer tid, og det er dyrt å reise med tog. Men som en privilegert og heldig norsk statsborger, tar jeg gjerne de ekstra timene reisevei”.

Proletær økologi

Huber viser historisk hvordan økologisk destruktive forbruksvaner ikke vokser ut av folks mer eller mindre bevisste valg, men er materielt forankret i infrastrukturen rundt oss.^[5] I USA ble folks forbruksvaner tidlig formet av det offentlige investeringsprogrammet New Deal som ble utviklet på 30-tallet for å bøte på den krise som da herjet økonomien.

Sentralt i denne krisepolitikken var å sette folk i arbeid for å stimulere kjøpekraften i befolkningen, noe som ble gjort gjennom offentlige investeringer i blant annet infrastruktur. Gjennom bygging av eneboliger, legging av motorveier og utbredelsen av privatbilismen, skapte New Deal det materielle grunnlaget for en ny, privatisert og karbonintensiv levemåte. Offentlige investeringer i infrastruktur skapte the American way of life, definert av enebolig utenfor byen og V12-truck i garasjen. Slik ble byers geografi transformert på en måte som gjorde millioner av mennesker avhengig av karbonintensive løsninger.

Hubers historiske studie av de økologiske motsetningene ved etterkrigstidens offentlige investeringsprogram munner ut i idéen om en “proletær økologi”: Folks bevissthet er fortsatt først og fremst betinges av måten økonomien organiseres på. Når tilgangen på varer og tjenester organiseres gjennom markedet, vil prisen og tilgjengeligheten på livsnødvendige varer som bolig, strøm og matvarer føles mer presserende i folks hverdag enn klimakrisas begynnende effekter.

En kan argumentere for at utbyggingen av de norske drabantbyene, med et utstrakt nett av kollektivtransport og større innslag av kollektive løsninger, har skapt en langt mindre utslippsintensitvt infrastruktur i Norge. Likevel fikk vi et godt eksempel på hvor grunnleggende avhengigheten av karbonintensiv infrastruktur er – og hvilke politiske utslag dette kan få – da Folkeaksjonen mot bompenger plutselig mobiliserte massiv folkelig støtte i 2019. Oppstandelsen skyldtes ikke at folk utenfor ring 3 har sovet gjennom naturfagstimene, men at bomringen ville gjøre hverdagen vanskeligere i en geografi bygget for privatbilismen.

Økologisk klassepolitikk

Skal klimapolitikken lykkes i å få oppslutning, må det tas hensyn til bekymringene og opplevelsene som definerer vanlige folks levde liv. Som samfunnsgeografen Ståle Holgersen skriver i sin ferske bok Krisernas tid, må vi “konfrontere veksten, men vi kan ikke begynne med å stoppe den”.

Vi tror at den mest effektive måten å gjøre det på finnes i langsiktige sosialistiske programmer som gradvis underlegger økonomien demokratisk kontroll. Der det i dagens markedsorienterte økonomi er den enkelte kapitalists utsikter for avkastning (bytteverdi) som avgjør hva som produseres og hvordan, kan en ved å sosialisere økonomien legge til rette for demokratisk planlegging basert på sosiale og økologiske hensyn (bruksverdi). Slik vi ser det, må en slik strategi ha minst to hovedmomenter.

Vi trenger å mobilisere støtte for klimakampen gjennom å bygge ut subsidiert kollektivtransport

For det første må vi ta samfunnsmessig kontroll over produksjonen. Økonomien må planmessig omstilles i retning av å produsere bruksverdiene som behøves for å ta oss bort fra et karbonbasert levesett. I Norge er det offentlige eierskapet allerede stort i forhold til i mange andre land, men siden 90-tallet har de offentlig eide selskapene blitt fristilt fra politisk styring og underlagt markedsmekanismer.

Samtidig har staten satt høyest mulig avkastning over tid som det sentrale målet for sin eierskapsstrategi. Offentlige selskaper styres nå som om de var eid av privatkapitalister. Et eksempel på de økologiske konsekvensene av dette, er hvordan Equinor saumfarer planeten for profitable investeringsmuligheter, og ender opp i kontroversielle fracking-prosjekter i blant annet Argentina.

Markedsrettingen av det offentlige eierskapet må reverseres. I rapporten Den grønne kjempen: En ny industristrategi for Norge, foreslår Manifest analyse ett steg i den retningen: å ta Equinor av børs og underlegge selskapet sektorspesifikke mål som kan gjøre det til et “redskap for målrettet klima- og industripolitikk”. Slik kan vi på planmessig vis bygge oss inn i fremtiden på en måte som demokratiserer og forgrønner produksjonen, samtidig som vi sikrer en mer rettferdig omfordeling av verdiskapningen.

Men produksjon er ikke alt – parallelt med å ta styring over produksjonen må vi bygge ut en materiell og sosial infrastruktur som muliggjør økologisk bærekraftig forbruk. Vi mener venstresidens forbrukspolitikk bør ta form av politiske programmer som får vanlige folk til å sette likhetstegn mellom avkarbonisering og et bedre liv – det vi kaller grønne fellesskapsløsninger.

Bompengeopprøret illustrerer hvorfor vi trenger grønne fellesskapsløsninger. I en situasjon hvor store deler av befolkningen er avhengig av å ta bilen til jobb, er forsøk på å endre folks transportvaner gjennom å bruke bomring som pisk direkte farlig, da det risikerer å dytte bilfolket inn i armene på Frp. Vi trenger å mobilisere støtte for klimakampen gjennom å bygge ut subsidiert kollektivtransport som gjør det billig, miljøvennlig, effektivt og komfortabelt å komme seg fra A til B. Først når de grønne fellesskapsløsningene for transport er rullet ut, kan vi dra fram pisken for å redusere den gjenværende privatbilismen.

Det samme gjelder for regionaltransporten, som de siste årene med store sosiale og økologiske konsekvenser har blitt satt ut til markedet. Denne julen måtte alenereisende med tog mellom Bergen og Oslo ut med over 4000 kr for en enveisbillett, et utenkelig scenario før jernbanen ble konkurranseutsatt. Samtidig har et liberalisert flymarked tillatt private selskaper som Flyr å spekulere i andre selskapers konkurser – med det resultat at strekningen Oslo-Bergen i spekulasjonens rus ble pepret med avganger som stort sett fløy uten passasjerer. Også i regionaltransporten må grønne fellesskapsløsninger rulles ut gjennom å ta tilbake kontrollen over jernbanen, forbedre eksisterende togforbindelser, bygge ut nye (Nord-Norgebanen) og redusere billettprisene. Parallelt med dette må vi gå til offentlig ervervelse av flyselskapene for å gjennomføre en planmessig og koordinert nedbygging av flytrafikken.

Fremgangsmåten vi skisserer over kan oppsummeres i følgende steg: 1) Bygge ut og forbedre eksisterende former for kollektivt forbruk; 2) Strategisk ervervelse av konkurranseutsatt og privat infrastruktur og; 3) Planmessig nedbygging av privatiserte og karbonintensive former for forbruk.

Denne fremgangsmåten kan overføres til sektorer som energi, bolig, samt landbruks- og dagligvaresektoren. Fremfor å formane til livsstilsendringer må klimapolitikken rette seg inn mot å skape materielle betingelser som muliggjør endrede levemønstre.

^[1] Pedersen, J. 2022 Motvekst – en introduksjon. Nytt norsk tidsskrift. 39(4), 336.

^[2] I Huber, Climate Change as Class War. S. 166.

^[3] Pendergrass, D & Vettese, T. 2022. Half-Earth Socialism: A Plan to Save the Future from Extinction, Climate Change and Pandemics. New York: Verso.

^[4] Huber, M. 2022. Climate Change as Class War. s. 38

^[5] Huber, M. 2013. Lifeblood: Oil, Freedom, and the Forces of Capital. University of Minnesota Press.