Halve historien om Labour

Feiringen var en halloumi-kebab og eplejuice med kullsyre da Jeremy Corbyn overrasket alle – antakelig inkludert seg selv – og gjorde et brakvalg med Labour i mai 2017. I en ny bok forsøker Richard Seymour å forklare hvordan det kunne skje. Corbyn – The Strange Rebirth of Radical Politics er den treffende tittelen på boken om hvordan i alle dager en selverklært sosialist kunne bli leder i et av de mest tradisjonsrike sosialdemokratiske partiene i Europa. Attpåtil i et parti som har flydd høyest på en svært så sentrumsorientert plattform – under Tony Blair.

Bokens sentrale argument er et som ligner mye på det som er å finne i den norske maktutredningen fra 2003. Makt har blitt flyttet til domstoler, til internasjonale organisasjoner, til markedet og til internasjonale oligopolselskaper. Oppå dette legges poengene fra statsviteren Peter Mair: Over hele Vest-Europa faller valgdeltakelsen, antallet partimedlemmer går ned, og de som er partimedlemmer er mindre aktive enn før. Folkevalgte politikere har fått mindre makt, og det har ført til at folk har mistet entusiasmen for partidemokratiet, er fortellingen. Dette beredte grunnen for Corbyn, mener Seymour.

Boken beskriver det politiske systemet i Storbritannia som et hvor de som bryter med strømmen møter stor motstand – et “kartellsystem”, i Mairs ordbruk. Labours politiske program under Corbyn hadde løfter om å renasjonalisere jernbanen og posten, gjøre energi- og vanntilførselen offentlig, å fjerne studieavgiften, å bygge sosialboliger, øke minimumslønna og styrke arbeidstakerrettighetene. Ikke fryktelig radikalt sett med skandinaviske øyne, men et tydelig brudd med den politikken som har vært ført av det konservative partiet – som har ført til økt fattigdom, mer kriminalitet, høyere spedbarnsdødelighet og flere hjemløse.

Beskjeden fra de fleste var at Corbyn var en uegnet kandidat, som ikke kunne vinne valg

Forskere har dokumentert at britiske medier hele veien har vært svært negativt innstilt til Corbyn. Som da Financial Times omtalte politikken som nasjonalsosialistisk – «one side waves the flag, the other demands a bigger state». Eller da det dagen etter terroraksjonen mot Ariana Grande-konserten i Manchester ble slått opp på forsiden av The Sun at Corbyn hadde «blod på hendene». Men forsiden hadde ingenting å gjøre med terroraksjonen, derimot var det en sak om at Corbyn skal ha møtt personer fra den irske terrororganisasjonen IRA på 80-tallet (hvilket er uklart om stemmer). Beskjeden fra de fleste var at Corbyn var en uegnet kandidat, som ikke kunne vinne valg.

Under ledervalget i 2015 regnet de fleste med at Andy Burnham eller Liz Kendall skulle vinne. Corbyn ble nominert nærmest på skøy: han skulle være en punchingball for de mer moderate kandidatene, for å skape debatt og engasjement i partiet. Men Corbyn vant altså både ledervalget og overrasket alle i 2017-valget. Hva var suksessfaktorene?

Seymour beskriver Corbyns tilnærming til politikk nærmest som gramsciansk, i at momentum for sosial endring kommer dersom man fører sammen bevegelser som har overlappende interesser, og bygger allianser. I Norge ligner dette en tilnærming til politikk SV har hatt. Mange i SV vil jo gjerne beskrive partiet som et parti med ett bein i arbeiderbevegelsen, ett bein i miljøbevegelsen, ett bein i fredsbevegelsen og ett bein i kvinnebevegelsen.

I brexit-valgkampen reiste han rundt i Storbritannia på pro-EU-folkemøter med en reiserute på 4500 kilometer – tilsvarende avstanden mellom Oslo og Iran

For Corbyn var det viktig å fremme policyforslag som kom fra ulike sosiale bevegelser, og å møte folk lokalt. Året Corbyn ble valgt til leder avholdt han mer enn 400 folkemøter. I brexit-valgkampen reiste han rundt i Storbritannia på pro-EU-folkemøter med en reiserute på 4500 kilometer – tilsvarende avstanden mellom Oslo og Iran. Denne tilnærmingen gav Corbyn engasjerte aktivister fra mange leire.

Corbyn fikk tidlig støtten fra de store fagforeningene Unite og Unison, fordi han var den eneste sentrale Labour-politikeren som tydelig tok avstand fra det Unite og Unison mente var fagforeningsfiendtlige forslag fra det konservative partiet i 2015. Gjennom gruppen Momentum, fikk han også en base på tusenvis av aktivister utenfor partiet, som agiterte for venstresidens politikk.

Bokens svakhet ligger i at den nok overspiller betydningen av det særegent «corbynske» for Labours suksess. For eksempel beskrives en av Corbyns viktigste styrker som å «si det som det er» og å være en «ekte» politiker. Hvordan Theresa May aldri kunne opptrådt med rapperen JME eller holdt tale på Glastonbury-festivalen uten å sprenge pinlighetsskalaen. Kanskje har Zuckerberg-virkeligheten fått oss dithen at partilederkarisma er en valuta man ikke kommer unna, men jeg har mine tvil. Tradisjonelt har forskningen ment at hvem som er leder for et parti har lite å si for partiets oppslutning, trass i at det er en vanlig oppfatning utenfor akademia at ledere har veldig mye å si.

At Corbyn skal ha noen særlig arbeiderklasseappell virker også overdrevet. Det gode forholdet til fagforeningene Unison og Unite er en bra plattform å bygge på for å få flere i den britiske arbeiderklassen til å stemme på Labour, men det er lite som tyder på at det har skjedd. Tvert imot, viser undersøkelser at forrige Labour-leder, Ed Miliband, var mer populær i arbeiderklassen enn Corbyn.

Seymour forsøker seg på et argument om at arbeiderklassen ser annerledes ut i dag enn tidligere, og at den tradisjonelle industriarbeideren ikke representerer arbeiderklassen av i dag. Det er et visst hold i at Labour vokste noe i de gruppene man kan kalle «den nye arbeiderklassen», som gjerne jobber i lavtlønnsyrker servicebransjen, bor i storbyene, og ofte har minoritetsbakgrunn. Dette speiler for eksempel utviklingen i Frankrike, hvor sosialisten Jean-Luc Melenchon gjorde det godt i områder i Paris med mange i disse yrkene. Men dette er, i motsetning til hva Seymour legger det fram som, antakelig ikke mer enn en interessant sidefortelling. De fleste forskere vil nok være enige i at Corbyns suksess først og fremst kan knyttes til unge, utdannede velgere med liberale verdier.

Brannslukkingstilnærmingen til Brexit hadde vært den rimelige for Labour uansett

Heller enn Corbyns karisma eller arbeiderklasseappell, burde man, hvis man skal forstå Labours suksess i 2017 vektlegge hvilken betydning brexit hadde. Storbritannias uttreden av EU var den altoverskyggende saken i 2017-valget. De store velgerbevegelsene i dette valget må i betydelig grad forstås som at mange velgere byttet parti til det partiet som hadde det partiet som hadde et syn på EU som lå dem nærmest. Det hadde nok vært tilfellet også uten Corbyn som leder. Brannslukkingstilnærmingen til Brexit hadde vært den rimelige for Labour uansett.

Aller helst hadde denne boken kommet i en trepakning, hvor Corbyn-boken får følge av Den definitive Brexit-boken og en bok om David Camerons skandaløse håndtering av vervene som statsminister og leder av det konservative partiet. Da hadde vi nærmet oss et bilde av de siste 10 årene i britisk politikk.