FOTO: Liv Aarberg/Flickr cc

Høyre og Frps familiekrøll

Vi har aktivt valgt bort klan- og familiesamfunnet, da kan det ikke få snike seg inn i de aller mektigste fora vi har.

Aftenposten har kartlagt hvordan store deler av Høyre og Fremskrittspartiets politiske apparat består av folk med tette relasjoner – som ektefeller, samboere, barn, søsken og gode venner. Samtidig skriver Dagens Næringsliv om hvordan folk gir forlovere oppdrag i næringslivet og det avdekkes at kommunale ledere ansetter nær familie.

Det bemerkelsesverdige er ikke at dette skjer. Det underlige er egentlig at det skjer så sjelden at det blir sak av det, at det ikke skjer hele tiden. Det er fordi vi i vår kultur er avhengig av systemer som overstyrer impulsene som driver fram nepotisme og forfordeling.

Vi finner samarbeid også hos dyr med mindre ekstrem sosial organisering enn biene og maurene.

Det å ta vare på slektninger og nære venner er dypt nedfelt i oss. Det er en arv vi mennesker bærer med oss fra lenge før vi ble en egen art. Darwins store innsikt var at det naturlige utvalg handler om å skaffe seg avkom og spre sine gener. Biologer sier derfor ofte spøkefullt at vi er villige til å ofre oss selv for å redde «to brødre eller åtte søskenbarn», altså det antall slektninger som gjennomsnittlig sitter på de samme genene som en selv.

Det å hjelpe slektninger og nære forbundsfeller opp og fram i verden er dermed en helt naturlig, og svært vellykket, biologisk strategi. Vår evne og hang til å samarbeide og samhandle er en foredling av disse impulsene, slik det beskrives i boka Homo Solidaricus.

I naturen ser vi at mange arter følger denne tilnærmingen, se bare på de sosiale insektene: En arbeiderbie er en hunnbie som ikke kan reprodusere seg, men som likevel forsvarer kuben sin med dødsforakt mot alle trusler, slik at dronningbien kan fortsette å legge sine egg i fred.

Disse eggene blir igjen til nye brødre og søstre av arbeiderbien, med mange felles gener – deriblant det som får biene til å ofre livet for kuben sin. En bie som stikker, setter som kjent brodden og underkroppen igjen etter å ha stukket – og dør.

Det er nemlig ikke bare familiebånd som kan skape krøll.

Vi finner samarbeid også hos dyr med mindre ekstrem sosial organisering enn biene og maurene. For eksempel hender det at ekorn adopterer foreldreløse unger – men bare nære slektninger, slik at fostermorens gener i stort monn er til stede hos adoptivbarnet. I en løveflokk er alle hunnløvene mødre, døtre, tanter eller nieser, og samarbeider for å forsvare unger, territoriet og byttedyr mot inntrengere.

Fra vår egen ganske nære fortid forteller sagalitteraturen om hvordan ætten var det som ga trygghet og tilhørighet, men også tunge forpliktelser om å bistå slektninger som hadde behov for assistanse. Allianser mellom land og folkegrupper ble beseglet gjennom giftermål – helt opp i nyere tid.

Norge valgte monarkiet og den danske prins Carl fordi hans kone var barnebarn av den britiske Dronning Victoria, det ga oss slektskap og allianse med det britiske imperiet. Vi ser det i mange samfunn også i dag, der folk organiserer seg i klaner og slektsgrupper.

Når vi har bestemt oss for å lage samfunn som IKKE er organisert etter familiebånd, kreves det derfor lag på lag med kultur for å motvirke forskjellsbehandling og sikre like muligheter for alle.

Høyresiden later til å tro at markeder på et eller annet vis er vår naturlige måte å samhandle økonomisk på.

Det er nemlig ikke bare familiebånd som kan skape krøll. Det finnes også andre mekanismer. I arbeidet med boka «Homo Solidaricus» kom vi borti gjensidighet, eller resiprositet, som det heter på fint, i en rekke sammenhenger. Blant annet ser det ut til at en form for gjensidighet er den mest vellykka strategien når man modulerer evolusjonære prosesser.

Det å lønne svik med svik og samarbeid med samarbeid, er den beste måten å vinne fram på i kampen om overlevelse. Ikke det å være utelukkende kynisk eller hardhendt, men – som Fantomet – å være tøff mot de tøffe. Strekker noen ut en hånd, så tar du den, om du vil bli en evolusjonær suksess.

nyhetsbrevet

For å ta et eksempel som viser hvordan dette virker i praksis. To kompiser kommer inn på en kafé. Det første de gjør er å småkrangle gemyttlig om hvem sin tur det er til å kjøpe kaffe. Kompis nummer en vinner, og går til disken for å kjøpe to kopper kaffe.

Mens han står og venter på at baristaen skal lage kaffen ferdig, kommer barista nummer to bort til ham og spør om han ikke har lyst til å prøve den nye typen sjokoladetrøfler de nettopp har fått inn? Om han vil, skal han få med to, helt gratis, så både han og kameraten kan smake.

Vi kan se det som et gaveøkonomisk knep, for å lokke kompisene tilbake til baristaens lille flik av markedsøkonomien.

Høyresiden later til å tro at markeder på et eller annet vis er vår naturlige måte å samhandle økonomisk på. Det er mye bra å si om markeder, men igjen er det sånn at det trengs lag på lag med kultur for å få dem til fungere optimalt.

For å få oss til å opptre slik vi bør i en markedsøkonomi, må det sosialisering, lover (som tidvis må håndheves temmelig brutalt), og institusjoner til. Nå skal man være forsiktig med å antyde at det finnes noe sånt om en naturlig form for samhandling, men det kan virke som om den type økonomi som faller oss temmelig naturlig er gaveøkonomi.

Baristaen som tilbyr sjokolade, gjør nok sannsynligvis det i håp om at kunden skal komme tilbake og bruke mer penger. Det gjør han imidlertid ved å tilby ham noe som strengt tatt er en gave. Det kan jo være at kompisene kommer tilbake til samme kafé for å få en ny smak av de fantastiske trøflene, men det kan også være at de, et sted langt inne i seg, føler at de skylder å komme tilbake når de har fått noe.

Vi kan se det som et gaveøkonomisk knep, for å lokke kompisene tilbake til baristaens lille flik av markedsøkonomien.

Gaveøkonomien som fenomen er undervurdert. Det finnes beregninger på at den utgjør mye mer av vår økonomiske samhandling enn vi tror den gjør. Tor Nørretranders skriver i «Det generøse mennesket» (blant annet med henvisning til den nederlandske økonomen Wilfred Dolfsma) om hvordan markedsøkonomien er innleiret i en gaveøkonomi. Eksemplet med kompisene på kafé illustrerer det.

Blir det for mye gaveøkonomi på markedsplassen, heter det svart økonomi.

Kafeen er jo strengt tatt en markedsplass, et sted hvor man bytter penger mot varer, men for kompisene er det jo hvem som skal få lov til å gi den andre noe, som avgjør hvem av dem som bruker penger. Gaveøkonomiske avveininger og forhandlinger går forut for beslutningen om å bruke penger i markedsøkonomien.

Gaver er problematisk på markedsplassen. De bygger relasjoner. Ideelt sett skal den eneste relasjonen mellom mennesker på markedsplassen være byttet av penger for varer. Det er det som gjør markedsplassen effektiv og rettferdig. Blir det for mye gaver og gjensidighet, blir det korrupsjon.

Problemet er bare at menneskene som kommer til markedsplassen, er glade i gjensidighet og relasjoner. Hva mer er; de er glade i å fremstå som generøse og delende vesener, vesener med overskudd som både kan og vil gi ting. De er, for å parafrasere Nørretranders, homo reciprocans og homo generousus, mye mer enn de er homo economicus.

Dette må vi holde i sjakk med regler og lover og kontrakter for alt fra anskaffelser til ansettelser. Blir det for mye gaveøkonomi på markedsplassen, heter det svart økonomi.

Vi kan aldri helt regulere bort at foreldre vil hjelpe barna sine, eller at tette venner og slektninger dytter hverandre opp og frem.

Det er nettopp for å unngå problemer knyttet til slekt og venner, og mer eller mindre skjulte forpliktelser, at vi har bestemmelser for å unngå inhabilitet i offentlige organer. Det er detaljerte beskrivelser for hvordan ansettelser og anskaffelser skal foregå. På svært mange arenaer bruker vi regler som skal sikre upartiskhet, det er kvalitet og kvalifikasjoner som skal avgjøre, det er idealet.

Som disse og mange andre saker viser, er det imidlertid en evig kamp mot sterke impulser. Der slike regler ikke finnes eller ikke håndheves, vokser nepotismen og ulikebehandlingen i ulike former fram. Vi kan aldri helt regulere bort at foreldre vil hjelpe barna sine, eller at tette venner og slektninger dytter hverandre opp og frem.

Men vi kan være oppmerksomme på hvor sterke disse urkreftene er, og sørge for at de ikke får utfolde seg uten offentlighetens kritiske blikk. Vi har aktivt valgt bort klan- og familiesamfunnet, da kan det ikke få snike seg inn i de aller mektigste fora vi har.

(Deler av teksten er basert på Harsviks kommentar i Klassekampen 11/2-2019).

nyhetsbrevet