Helsehistoriene

«Formen er bra − en fornøyelse å ha opplevd norsk helsevesen på innsiden. For en service & vidunderlige pleiere. Har nesten lyst til å komme tilbake … NB! Skatt betales med glede heretter».

Slik lød herrens ord på SMS etter en kreftoperasjon. Kameraten min hadde for første gang siden fødselen seint på 1960-tallet vært på innsiden av helsevesenet. Sitatet er for godt, for oppriktig og ektefølt til ikke å dele. Og for viktig.

Å bevege seg og sitt legeme inn i kolonnen for 50+, er risikosport. Faren for sykdom og død tiltar eksponentielt og man innser at muligheten for at man skal overleve livet er svært liten.

Det betyr også at venner man er glad i blir sjuke, og at foreldrene våre dør. Det betyr at man med ett er eldst og sist i ei uendelig rekke av mennesker. Aleine hjemme. Og som den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut en gang skrev:

«Ekte skrekk er å våkne opp en morgen og oppdage at de folka du gikk på videregående med styrer landet».

Det beste blir det godes problem.

Selv kjenner jeg verken skrekk eller frykt for det som ligger foran. Jeg føler tillit til systemet vårt og til mine samtidige i posisjoner, men jeg kjenner på en viss faglig fortvilelse over hvor sjelden vi blir fortalt om de mange pasientene og pårørende som er ydmyke og lykkelige − som min venn − over hjelpa de får i helsetjenesten. Og hvor ofte vi får sjokkhistoriene om de gangene det ikke går bra. Om svikt og mangler.

2,1 millioner pasienter ble behandlet på norske sjukehus i 2023. Det er altså uendelig mange historier om de som får hjelp når de trenger det som mest. Lindring, forlenget liv, håp. At man får hjelp og at det går bra, tas for gitt.

Det er selvsagt i systemkritikken journalistikken har sin berettigelse, ikke i gladsakene, men den har også en oppgave i å speile samfunnet, og en plikt til ikke å fortegne det. Dekninga av det såkalte barselopprøret hører med i den kategorien. Det etterlatte inntrykket er at norsk barselomsorg er i krise.

Det menes og ikke minst føles at nybakte mødre presses til å dra hjem før de vil – og helst innen 24 timer. Men gjennomsnittlig liggetid er nær tre døgn. Det er ned fra fire døgn for 25 år siden, men kommunenes kapasitet skal samtidig være bygd opp.

Mine anekdoter er selvsagt ingen fasit.

Det beste blir det godes problem. Det kan være grunn til å snakke om stigende forventningers misnøye. Kanskje er det et generasjonsspørsmål. Stigende forventninger om en kur for alt, om evig liv uten smerte. Tallene forteller oss at særlig folk under 30 blir stadig mindre fornøyd med livet. Vi tåler ikke motstand så godt lenger.

Det er nesten så man kan savne ydmykheten fra korona-årene, da vi jublet for helsepersonellet som trosset viruset og uselvisk og profesjonelt gikk på jobb. Med livet som innsats, slik det føltes den gangen.

Det var kanskje ikke her på berget vi sto på balkongene og applauderte, det var vel bilder fra sørligere sinne- og nabolag, men vi uttrykte vår takknemlighet og ydmykhet for at helsesystemet fortsatte å tikke.

Med til livet i 50+ hører begravelser. Så langt i år har jeg vært i tre. Senest denne uka. Det er en slags dyrekjøpt kompetanse, det også. Og det slo meg da jeg satt der på trebenken med den lille folderen i hånda hvor privilegerte vi er i dette landet som kan følge våre gamle til hvile, og tross smerte og tap som hovedregel kan takke for lange og gode liv, og ikke måtte si farvel til menn og kvinner i sin beste alder og med livet foran seg. Som i Ukraina. Eller måtte gravlegge våre barn og unge, som i Gaza.

Jeg blir å finne på balkongen utover.

En annen ting som slo meg nå sist, var de pårørendes takknemlighet. Ikke bitterhet over at det ikke ble gjort mer av systemet, over at livet ikke sto til å redde. Isteden brukte man sine siste ord i minnestunden − om og til et menneske − på å takke for den flotte hjelpen man som ektemann fikk av den kommunale hjemmesykepleien i den siste fasen. Vi forteller om det for sjelden.

Jeg kunne fortalt om egne, suverene erfaringer som pappa fra to fødsler, om mine egne folks kreft- og hjertesykdommer og mirakuløse helbredelser. Hjelp de for bare få år siden ikke hadde vært i nærheten av. Jeg kunne fortalt om en kamerat som trosset alle odds og levde med kreft i 20 år.

Jeg kunne også fortalt om sinne og frustrasjon og fortvilelse hos folk i livets skjøreste faser, men aller mest er de opptatt av å skryte av hjemmehjelper som kommer som klokker tre ganger om dagen, om leger som knekker koder og treffer planken med medisinene.

Mine anekdoter er selvsagt ingen fasit. De kunne vært vitnemål om flaks. Men statistikken støtter i stor grad min påstand om at vi egentlig er veldig fornøyd med helsevesenet vårt. Eller riktigere sagt, vi er ikke veldig misfornøyd.

Innbyggerundersøkelsen for 2024 forteller ikke om klappsalver fra balkongene, men om at nesten tre av fire nordmenn har positive opplevelser med fastlegen. Bare en av sju har dårlige erfaringer. En av fem har dårlig inntrykk etter møte med legevakt, bare 6 prosent har dårlige erfaringer med helsestasjonen. 17 prosent er misfornøyd med sykehjemmet, men 83 prosent er altså grader av fornøyd.

Lytt til helsehistoriene, til de fornøyde pasientene, de takknemlige pårørende

Det er ingen signifikant endring å spore i vår vurdering av helsetjenestene de siste ti årene.

Når det gjelder sykehusene våre og de 2,1 millioner pasientene (noen telles flere ganger på ulike nivåer) som behandles hvert år, sier 72 prosent at de er fornøyd. Særlig med helsepersonalet, ifølge Folkehelsas kvalitetsindikator. Men det vi får høre om, er at ventetida på sykehusbehandling stiger. Helsekøene tiltar.

Dyrker vi bare disse historiene, om de misfornøyde i kø eller der ting går galt, løper vi de kreftene som ønsker å undergrave vårt sterke og gratis offentlig helsetilbud for alle, sitt ærend. De som finner argumenter i de dårlige helsehistoriene til å mane fram et bilde som skal sikre private tilbydere av helsetjenester en sterkere posisjon.

Bare fra 2022 til 2023 − på ett år! − gikk antallet med privat helseforsikring opp med nesten 70.000 mennesker. 816.000 av oss har nå helseforsikring. I 2003 var det 34.000. Hva motiveres det av?

Lytt til helsehistoriene, til de fornøyde pasientene, de takknemlige pårørende. Og vit at folk i land med marked, konkurranse og privatisering er mindre fornøyd enn i Norge og andre steder der det offentlige står for helsevesenet.

Jeg blir å finne på balkongen utover.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)