FOTO: AP/NTB Scanpix

Hevnerne fra stedene som ikke betyr noe

Brexit, Trump, gule vester – og Trygve Slagsvold Vedum. Kan de forklares gjennom økonomisk geografi?

Stedet der dere bor, livene dere lever – det er ikke lenger noe verdt. Det var budskapet som møtte folk da de en oktoberdag i 2008 satt foran en professor i en fullsatt katedral i Liverpool. Budskapet fra professoren var enkelt: Skal dere finne dere en bedre framtid, må dere flytte sørover.

Med denne historien åpnet en annen professor, Andrés Rodriguez-Pose, nylig Eilert Sund-forelesningen ved Universitetet i Oslo. Historien handler om en av de største utfordringene i vår tid: Vi har et politisk system som er bygd opp siden 1945, og som plutselig kollapser. Og vi vet ikke hva som kommer isteden, sa Pose.

For folk fra Liverpool, og fra glemte steder verden over, har tatt hevn. «The revenge of the places that don’t matter (and what to do about it)» heter artikkelen som har gitt Rodriguez-Poses forskning stort gjennomslag det siste året. Kanskje kan Rodriguez-Poses forskning forklare hvorfor folk tar på seg gule vester, stemmer på Donald Trump og for Brexit. Kanskje kan den også forklare Trygve Slagsvold Vedum.

De siste årene har vi fått mange forklaringer på populismens oppsving: Thomas Pikettys teser om økonomisk ulikhet, begrepsparet «somewheres» og «anywheres», analyser av sinte hvite menn og endeløse debatter om identitetspolitikk.

For Rodriguez-Pose ligger svaret i økonomisk geografi.

 

Tidsånden er urban

Professoren som sto i katedralen i Liverpool, heter Tim Leunig, og er kollega av Rodriguez-Pose ved London School of Economics (LSE). Folkemøtet kom til etter at Leunig hadde levert en rapport om at den britiske politikken for å utvikle distrikter med økonomisk nedgang var feilslått. Det nyttet ikke å sende offentlige penger nordover, ulikhetene fortsatte likevel å øke.

Svaret til Leunig var heller å få folk til å flytte sørover. Han så for seg massive utbyggingsplaner rundt London og Oxford, med til sammen 1,6 millioner nye hus. Det mest fornuftige og lønnsomme, er å samle folk de stedene der økonomien går bra og det er muligheter for jobb og utvikling.

Når noen blir rikere og lykkeligere, er det også noen som blir relativt fattigere og mer ulykkelige.

Dette har vært den dominerende ideologien blant mange av dem som driver økonomisk planlegging i stor skala verden over, hevder Rodriguez-Pose. Tim Leunig, som nå er rådgiver for den britiske finansministeren, er bare ett eksempel. Rodriguez-Pose siterer også Verdensbanken, og World Economic Forum, som for noen år tilbake erklærte det 21. århundre som «byenes århundre». Samt Harvard-professor Edward Glaesers innflytelsesrike bok Triumph of the City fra 2011. Undertittelen oppsummerer tidsånden perfekt, mener Rodriguez-Pose: «Hvordan vår største oppfinnelse gjør oss rikere, smartere, grønnere, sunnere og lykkeligere.»

Tankegangen har gjennomslag her hjemme også. Sentralisering er en del av løsningen, ikke problemet, skrev for eksempel økonomiprofessor Erling Røed Larsen i et innlegg i Aftenposten sist uke. For dem som er i tvil, anbefaler han å lese Edward Glaesers bok.

 

Stedene som ble glemt

Når noen blir rikere og lykkeligere, er det også noen som blir relativt sett fattigere og mer ulykkelige. Protestvalgene vi har sett i land etter land de siste årene, er ifølge Rodriguez-Pose hevnen fra «stedene som ikke betyr noe».

Han bruker data for økonomisk utvikling på regionalt nivå for å tegne kartet over misnøyens geografi. Først har han samlet inn data for den økonomiske veksten siden 1990 (BNP-tall) i 64 000 regioner i hele Europa. Så er dette koblet med ulike valgresultat i samme tidsperiode, og oppslutningen til populistpartier. Disse er identifisert som partiene som er mest EU-skeptiske.

Det interessante med modellen, er hva som skjer når den tester ulike forklaringer på hvorfor folk protesterer.

Resultatene var «ekstremt robuste», ifølge Pose: Jo dårligere økonomisk utvikling i regionen sammenliknet med resten av landet, jo større oppslutning til populister.

Dette kan virke opplagt, nesten banalt. Det er ikke rart folk protesterer når de ikke har det bra. Det interessante med modellen, er hva som skjer når den tester ulike forklaringer på hvorfor folk protesterer.

 

Ta stedet, ikke mannen

Mange har forklart gule vester, Trump-støtte og Brexit-opprør individuelt: Det er de fattige, de marginaliserte, de gamle, de hvite, de lavt utdannede og så videre, som sier fra. Rodriguez-Pose hevder det individuelle forklarer mindre enn det geografiske: Det er for eksempel ikke først og fremst de fattigste som stemmer på Trump, men de litt mer velstående som bor i områder som gjør det dårlig økonomisk.

Den ene forklaringen som står igjen som viktigst for Pose er økonomisk nedgang.

Det samme gjelder alder: Kontrollerer man for hvor de bor, er de eldste i mindre grad potensielle populistvelgere. Og innvandring: I regionene som har flest innvandrere, er det lavere oppslutning om populister. Arbeidsløshet og lav utdanning har litt å si, ifølge Rodriguez-Pose. Men aller viktigst er hvor du bor.

Det betyr ikke at dette er en ren by-land-akse: Avstand til hovedstaden slår ikke ut i modellen. Heller ikke hvor rural regionen er – om den er tynt bebygget eller landbruksavhengig. Den ene forklaringen som står igjen som viktigst, er økonomisk nedgang. Bor du et sted der industrien har blitt nedbygd, arbeidsplasser har forsvunnet og framtidsutsiktene er dystre, er det mer sannsynlig at du stemmer systemkritisk – selv om du kanskje har både utdanning og jobb selv.

 

Kartet som forklarer Europa

Hvilke steder er det snakk om? Veldig mange. Bare se på dette kartet (hentet fra en annen av Rodriguez-Poses artikler):

 

De mørkegrønne områdene er regioner som gjør det bedre økonomisk enn snittet i landet, de lysegrønne gjør det dårligere. Over hele Europa er mønsteret det samme: Hovedstadsområdene, og noen få storbyområder, gjør det best. Resten av landet sakker akterut økonomisk. I Italia og Østerrike skjer veksten i nord, i Storbritannia ser man tydelig skillet Tim Leunig snakket om i katedralen i Liverpool i 2008.

Kartet viser en «enorm konsentrasjon av ressurser og økonomisk aktivitet», sa Rodriguez-Pose i sitt foredrag. Aller tydeligst er skillet mellom hovedstadene og resten i Norden. I Finland, Danmark og Sverige er det bare hovedstadsområdene som overpresterer. Rodriguez-Pose sa under foredraget at han hadde sjekket tallene for Norge, og funnet samme mønster her.

Hillary Clinton fikk flertall i alle byer med over en million innbyggere.

Kartet passer valgterrenget. I USA vant Donald Trump valget gjennom å vippe noen få industristater i Midtvesten som lenge har hatt økonomisk nedgang. Økenavnene sier sitt: Rustbeltet, eller «flyover country». Hillary Clinton fikk flertall i alle byer med over én million innbyggere.

I Storbritannia var det flertall for å forbli i EU i de fleste store byene. Men ikke i byer som Birmingham, Hull, Sheffield og Sunderland, som alle er gamle industribyer med langvarig økonomisk nedgang. Mens i Frankrike hentet Marine Le Pen de aller fleste av stemmene sine i det franske rustbeltet i nord og nordøst.

 

Hvor ble det av Distriktenes utbyggingsfond?

Det er som om «alle de nedadgående rustbeltene og landbruksområdene i verden har fått nok av å bli sett ned på og har sagt, rettmessig eller ikke, at nok er nok: hvis vi blir fortalt at vi ikke betyr noe lenger og at vi går ned, så skal hele skuta synke med oss», skriver Rodriguez-Pose i sin forskningsartikkel.

Så hva kan gjøres med dette? Her høres forskeren mer ut som en konsulent fra Distriktenes utbyggingsfond, som Innovasjon Norge het for ikke mange år siden. Eller Trygve Slagsvold Vedum. Det holder ikke å gjøre kaka større ved bare å satse på regionene som allerede vokser. Dere kan ikke forvente at vekst i Oslo vil hjelpe resten av landet, sa han i foredraget. Det trengs investeringer: I sosialpolitikk, infrastruktur og innovasjon.

Portugal har de beste motorveiene i verden, men skoler som ikke holder mål.

Men er det ikke det alle Europas regjeringer – og EU-systemet – har drevet med i flere tiår? ble det innvendt fra salen. Jo, men det har vært feil type investeringer, svarte Rodriguez-Pose, og fortalte om jernbanenettet i Spania, som visstnok er verdens beste på høyhastighetstog, men hvor ingen ruter er lønnsomme. Og Portugal, som har de beste motorveiene i verden, men skoler som ikke holder mål.

Utfordringen er stor, løsningen er komplisert. Men det holder neppe med fergefri E39.