Historiens lange elv

Da er det nye året her. Tjuetjuefire. Det høres ganske friskt ut. Tjuetjuefire.

Det er noe vakkert med årstallene. At de er blitt telt hvert år på den tiden da solen har snudd.

Steinalder-byggverket Stonehenge i England er basert på solen og sånn sett en forløper til vår egen, gregorianske kalender, som ble innført på 1500-tallet, for å fikse unøyaktighetene fra den forrige, oppkalt etter Julius Cæsar.

Der er vi passert 5000 år.

I Kina bruker de lunisolarkalender. Den er basert på både solen og månens omløp. Der er vi fremdeles i harens år, frem til februar. Og da entrer vi det 4722 året. Det høres kanskje mye ut. Men i Etiopia bruker de den egyptiske kalenderen. Der er vi passert 5000 år.

Vi talte altså ned, 10, 9, 8, 7, ja, du vet, til et nytt år i går, fordi vi har fortellingen om en sønn av en snekker født for totusen og tjuefire år siden, ifølge et system organisert av en romersk diktator, senere forandret av en pave i renessansen.

Det minner oss om at historiens lange elv er formet av oss mennesker. Noen har vært her før. Noen kommer etter. Det vi gjør nå, kommer til å bety noe i fremtiden.

Like før jul ble jeg bedt, sammen med flere andre, om å gi noen sitater til en nyhetssak om hva som var bra med 2023. Det var ikke lett.

Og den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu sier at krigen skal fortsette.

Krigen i Ukraina gikk fra blodig invasjonskrig til langvarig skyttergravskrig. Den er nå inne i sin tredje vinter, frontene er størknet, og Russland håper Donald Trump skal bli president i november.

Palestina er forandret for alltid. Gaza kan aldri bli det samme etter den vanvittige krigføringen vi har sett de siste månedene. 90 prosent av menneskene er på flukt. All infrastruktur og alle hus er skadet. Men det er ingenting, sett opp mot det ufattelige faktum at nesten ti tusen barn er drept.

På julaften, mens jeg lyttet trygt til Sondre Bratlands plate Rosa fra Betlehem, spilt inn i fødselskirken i den palestinske landsbyen, ble flyktningeleiren Maghazi på Gaza angrepet, og over hundre mennesker mistet livet.

Det nye året er ikke helt blanke ark.

Og den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu sier at krigen skal fortsette.

Det er bra at flere nordmenn enn noensinne har tatt til gatene for å markere støtte for Palestina og krever stopp i krigsforbrytelsene. Men myndighetene i vestens land bærer et stort ansvar. Som Espen Barth Eide har påpekt, vi opererer med en dobbel standard når det gjelder Palestina og Ukraina. Her og nå er det en tragedie for mennesker på Gaza, som i motsetning til Ukraina ikke har noe sted å flykte. På lang sikt svekkes vår evne til å påvirke verden i positiv retning.

Så nei, det var ikke lett å gi sitater om hva som kan bli bedre. Vi vet ikke hvor året ender, men det er naivt å ikke tro at mange mennesker kommer til å dø på grunn av meningsløs krig også i år. Det nye året er ikke helt blanke ark.

Naturen derimot, har livsviktige lover.

Men flere som ble intervjuet takk frem saker som er positive på ekte. Valget i Polen var en seier for demokrati, sivilsamfunn, fri presse, og rettstat. Mange unge stemte, og vi fikk bevist at den høyrepopulistiske bølgen i Europa ikke er noen naturlov. Politikk er aldri det.

Naturen derimot, har livsviktige lover. Som at uten natur blir jorden ubeboelig. Naturavtalen ble vedtatt helt på tampen av 2022, skal stanse tap av natur, og gi oss mer natur innen 2030. Den gir alt som lever på jorden noe av samme oppmerksomhet som klima. Og apropos klima, så gikk COP 28 i Dubai bedre enn forventet.

Alle verdens land ble enig om å omstille energisystemene våre fra fossilt til fornybar. Det går for sakte, men i riktig retning. Som jeg har skrevet om før, er det en gyllen anledning for Norge til å påvirke på det eneste området hvor vi virkelig slår langt over vår vektklasse, nemlig ved å la oljefondet bli en pådriver for grønne investeringer.

Hvor lenge skal verden fortsette å preges av disse mannebarna som ledere?

Selv trakk jeg frem at årets habilitetsaker, og kanskje spesielt aksjekjøp-skandalen, kan svekke tilliten på kort sikt, men er egentlig et tegn på et system som fungerer. Vi har en kritisk presse, og et Storting som følger opp. Demokratiet fungerer.

I 2024 går store deler av verden til valg. India, USA, Indonesia, Storbritannia, ja, syv av de ti største landene i verden velger nye ledere. Også i Russland er det er slags valg, selv om resultatet er gitt på forhånd.

Hvor lenge skal verden fortsette å preges av disse mannebarna som ledere? Ledere som er villig til å la krig skape sår det vil ta generasjoner å gro. Sår som aldri egentlig kan repareres. Ledere som virker som traumatiserte barn, fanget i en «makt er rett-logikk» og en «oss mot dem»-logikk det burde være lett å gjennomskue, i en tid hvor alle store spørsmål angår oss som felleskap, over hele kloden.

Så la oss fortsette å demonstrere for fred.

Jeg ser inn i 2024, og håper at vi vil se land og ledere som klarer å stå imot galskapen, slik vi i alle fall langt på vei har gjort i Ukraina.

Det er tid for oss alle å ta ledelse, på de områdene hvor vi kan. I våre nære relasjoner og på jobben. I lokalsamfunnet. Ved å engasjere oss, fordi vi kan. Det er i tider som dette det virkelig trengs. Det er uendelig mye bedre å gjøre en konkret positiv ting der du kan enn å la maktesløshetens fortvilelse stoppe deg fra handling.

Så la oss fortsette å demonstrere for fred. Fortsette å ta ansvar for det som er rundt oss. Og se våre medmennesker i øynene og ønske et godt nytt år, 2024. For vi som er her nå.

Og for de som kommer etter oss, i historiens lange elv.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)