Norges tøffeste er en fisker fra Bodø

«Jeg representerer ingen idrett. Jeg representerer arbeiderklassen».

Ordene tilhører Isak Dreyer (26), fisker fra Bodø og kjent fra NRK-suksessen «Norges tøffeste». Gjennom 10 episoder konkurrerte en håndfull unge jenter og gutter om tittelen som tøffest i Norge. Deltakerne kom fra ulike idretter med hard fysisk fostring som fellesnevner. Isak Dreyer var den eneste uten sportslige meritter. Og vant. Det kan kunne skilte med var imidlertid årevis med praktisk arbeidserfaring.

Problemet er bare at vi ikke legger særlig godt til rette for at flere skal bli som Isak.

Isak ble raskt en yndling. I konkurranse etter konkurranse slo den nordnorske fiskeren medkonkurrentene ut. Da han til slutt sto igjen som vinner, mente programleder og Norges mest kjente treningsinfluencer, Jørgine «Funkygine» Massa Vasstrand, at seieren viste at variert arbeidserfaring og verdifull kompetanse kan få deg langt. Hun håpet også at den ville bidra til å løfte praktiske yrker. «Jeg synes han er et utrolig bra forbilde for alle de unge som har fulgt med på Norge tøffeste».

Akkurat det håper vi vel alle. Høy arbeidsmoral, lite sutring, kreativitet i oppgaveløsning. Alt er verdier vi heier på. Dessuten trenger vi flere fagarbeidere som Isak. Over flere år har vi en tydelig og økende mangel på fagarbeidere i norsk arbeidsliv.

Problemet er bare at vi ikke legger særlig godt til rette for at flere skal bli som Isak. For hvordan blir gutter som ham egentlig møtt av samfunnet?

«Det er min forbannelse, sier mamma, at jeg er kjempegod på det jeg liker. Men det er også det eneste jeg er god til», forteller Norges tøffeste i et intervju med NRK. Dessverre var verken lesing, stillesitting eller konsentrasjon blant tingene han likte. Isak Dreyer beskriver hvordan systemet rundt ham har forholdt seg til en gutt som slet med å henge med innenfor rammen skolen satt for ham; det har vært en evig jakt etter diagnoser. De fant ingen.

Mangel på læreplasser er et utbredt problem.

Han kom seg til slutt gjennom skoleløpet og skaffet seg et fagbrev som tømrer. Mange kommer ikke så langt. Uten videregående yrkesopplæring eller utdanning utover grunnskole går du inn i resten av livet med et solid handikap: det er vanskelig å få jobb. For mange skyldes utfordringer i skolen forhold utenfor skolen: strukturelle utfordringer tilknyttet fattigdom, helse og ulikhet krever strukturelle svar.

Men noe kan også løses i skolen for å gjøre det til et bedre sted å være for flere. For eksempel med en mer praktisk tilnærming til læring. Det kan de fleste norske skolebarn ha god nytte av, ikke bare dem som sliter med konsentrasjonen.

Alle norske ungdommer bør gjennom videregående opplæring. I dag er vi langt unna. Mange av dem bør definitivt også bli fagarbeidere, slik Isak Dreyer til slutt ble. SSB anslår at vi om 10 år vil mangle 150.000 fagarbeidere. Målet om å sørge for at flere fullfører og flere tar fagbrev, er en politisk prioritering de fleste norske politikere snakker om på inn- og utpust. Problemet er at vi ikke følger opp i praksis. Vi vet at ungdommer i yrkesveiledning oppfordres til å velge studiespesialisering og at yrkesfag snakkes ned. Det samme skjer i en del norske hjem. Yrkesfag er ikke bra nok for deres barn. Flere får høre de er for smarte. Det er trist, men det er også ganske forståelig.

Han går konstant rundt med betennelse i armen.

For hva venter dem som satser på en fagutdanning? For det første er det sannsynlig at den høye frafallsprosenten på yrkesfag har sammenheng med at det faktisk for mange er umulig å fullføre utdanningen sin, selv om de vil. Mangel på læreplasser er et utbredt problem. Det er ganske utrolig at vi tar ungdom opp til studier uten å gi dem mulighet til å fullføre med helt nødvendig læretid. Som SSB viser, er sannsynligheten for å få en jobb i andre enden naturlig nok også større for de som har fått læreplass enn de som ikke har det.

Arbeidshverdagen for mange fagarbeidere er heller ingen spøk. Dreyer beskriver en arbeidshverdag som fisker som gjerne begynner i tretiden og varer til skipperen bestemmer at dagen er over. På en grunn som alltid beveger seg, gjerne i stiv kuling, med sjøsprøyten i fleisen, og store deler av tiden i mørket, skal flere tusen fisk bløgges og kastes i lasterommet. Noen veier flere titalls kilo. Han går konstant rundt med betennelse i armen.

Noen tjener periodevis gode penger, men for andre er belønningen for strevet lite å trakte etter. Slik Fiskeribladet har påpekt avsløres det stadig oftere sosial dumping i fiskerinæringen og det blir fortalt «historier om underbetalte fiskere og arbeidsforhold i industrien som ikke tåler dagens lys», der arbeidstakere må jobbe lenger enn det som er lovlig, får lønn langt under tariff og bor i kummerlige forhold.

Skal flere velge og fullføre yrkesfag, trengs en styrket lærlingordning.

Det samme er konklusjonen i en forskningsrapport fra Nofima. Mulig trygdesvindel, manglende overtidsbetaling og tilfeller med ulovligheter i flåten står på lista over saker. Dagbladets artikkelserie om arbeidsforholdene tilnyttet snøkrabbefiske i nord har også vært rystende lesning. Dette er altså en av Norges viktigste næringer.

Ulovligheter og elendige arbeidsvilkår er ikke unikt for fiskeribransjen. Som regjeringen selv har påpekt, ser vi en utvikling mot et «arbeidsliv der utsatte grupper har ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold». De trekker spesielt frem renholds-, overnattings- og serveringsbransjen, samt transportbransjen, som deler av arbeidslivet mest preget av useriøse virksomheter, dårlige arbeidsforhold og høy arbeidsmiljøbelastning. Disse bransjene preges også ofte av midlertidighet og høy andel deltid.

Mange grep må til for å sørge for en forbedring. Skal flere velge og fullføre yrkesfag, trengs en styrket lærlingordning. Forslag om fullføringsrett og rett til læreplass eller likeverdig tilbud, er et skritt i riktig retning. Å etablere et overordnet nasjonalt kompetansesenter for yrkesfagene som kan drive systematisk forskning og utviklingsarbeid, er også et godt forslag, som Arbeiderpartiet gikk inn for på landsmøtet.

En kvote koster i dag flere millioner kroner.

Det bør dessuten i langt større grad stilles krav i offentlige innkjøp om både arbeidsvilkår, faste ansettelser, fagarbeidere, lærlinger, ryddige lønns- og arbeidsvilkår og maksimalt antall kontraktsledd, slik flere norske kommuner nå gjør, herunder hovedstaden. En sterk fagbevegelse er også avgjørende. Mange av disse yrkene har til felles at organisasjonsgraden er lav og sikkerhetsnettet dårlig. Da er regjeringens medisin, kutt i fagforeningsgradrag og en aktiv anerkjennelse av det uorganiserte arbeidslivet, hårreisende og helt feil medisin.

Skjeve maktforhold og utnyttelse i arbeidslivet kan også løses på annet vis. Dreyer er for eksempel bekymret for utviklingen innen egen bransje der kvotene går til dem som har størst betalingsevne.

Han har støtte fra Riksrevisjonen, som har slaktet norsk fiskeriforvaltning på mange områder. På tross av et mål om at eierskapet ikke skal konsentreres på for få hender og at fiskeflåten i hovedsak skal eies av fiskere, skjer det motsatte: en massiv overføring av rikdom og ressurser til store selskaper. Dette samtidig som små lokale fiskemottak blir stadig færre og unge kan glemme drømmen om å eie egen arbeidsplass. En kvote koster i dag flere millioner kroner.

Vi trenger ny politikk som sørger for en variert fiskeflåte, lokalt eierskap og gir unge folk med en drøm om eierskap til egen arbeidsplass en sjans mot pengesterke interesser. Det er både lurt og rettferdig, og heldigvis noe flere av opposisjonspartiene har løftet fram.

Isak Dreyer er Norges tøffeste og alle vil ha flere som ham. Da må politikken følge etter.