Høyre – «for de rike»

Er Høyre «partiet for de rike»? Spørsmålet har i løpet av valgkampen blitt så presserende at partiet ser seg nødt til å gå kraftig til verks for å forsøke å avkrefte det.

Statsråd Henrik Aasheim har nå lagd film som spres på sosiale medier, med budskap om at det ikke er riktig at «Høyre er partiet for de rike» – det er fare for at noen vil se ironien i at denne filmen er finansiert nettopp av landets aller, aller rikeste. Nesten 8 av 10 kroner til Høyres valgkamp i år er faktisk gitt av milliardærer.

Inntrykket av at Høyre er partiet for de rike skyldes jo ikke retorikk fra venstresiden.

Lokale Høyre-kandidater skriver ivrig leserinnlegg på leserinnlegg i sine lokalaviser med den samme beskjeden (og mistenkelig identiske anekdoter). Men det spørs om det motvirker det inntrykket som har festet seg hos vanlige folk, etter at Dagens Næringsliv avslørt hvordan noen av Norges rikeste mennesker organiserer seg for å sikre fortsatt høyrestyre.

Inntrykket av at Høyre er partiet for de rike skyldes jo ikke retorikk fra venstresiden, heller at folk i løpet av åtte år har fulgt med på hva partiet driver med i regjering. Når Høyre også har et valgløfte om å kutte 7 milliarder i formuesskatten neste periode, hvor 6 av dem går til landets 1 % rikeste, er det ikke så vanskelig å skjønne hva som ligger bak.

Den romerske folketaleren, juristen og politikeren Cicero, er tilskrevet uttrykket «cui bono» – på norsk «hvem tjener på det». Det spørsmålet har i århundrene etterpå blitt regnet som et godt redskap for å identifisere bakenforliggende motiver og drivkrefter for politiske forslag og tiltak.

I et demokrati har så klart også de rikeste denne retten og muligheten.

Det er nemlig tre partier i Norge som først og fremst er interessepartier. Arbeiderpartiet er hovedsakelig et parti som ivaretar vanlige lønnsmottakere, Senterpartiet de brede landbruks- og distriktsinteressene, mens Høyre er partiet for interessene til arbeidsgiverne og de øvre lag.

«Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet.», skrev Høyre-mann og historiker Francis Sejersted i firebindsverket Høyres historie, som kom ut i forbindelse med partiets 100-årsjubileum i 1984.

Og det er ikke noe galt i at grupper i samfunnet organiserer seg politisk, og jobber systematisk og målbevisst for det som gagner dem. Det er bakgrunnen for at arbeidsfolk dannet både fagbevegelse og brede folkepartier på venstresiden over hele den vestlige verden. I et demokrati har så klart også de rikeste denne retten og muligheten. Men i samfunnsdebatten blir den egentlige uenigheten om hva slags samfunn man styrer mot, ofte tåkelagt av politikere.

Skattekutt til de rikeste er veldig dårlig egnet til å skape vekst og jobber i økonomien.

I virkeligheten handler dette om hvilke interesser man representerer – der man velger de løsningene som best tjener de man representerer. Så kles det gjerne med retorikk om vekst og velstand for hele samfunnet – men når talemåtene skrelles bort og resultatene vurderes for seg selv, blir det veldig tydelig. Forskjellen er at noen interessepartier jobber for store grupper av befolkningen, og at resultatene viser seg å gagne nesten alle i samfunnet, slik vi ser det i de nordiske velferdsstatene.

På motsatt side viser forskning og erfaringer fra hundre år med høyresidens politikk over hele verden et annet resultat. Skattekutt til de rikeste er veldig dårlig egnet til å skape vekst og jobber i økonomien. Utrygghet i arbeidsmarkedet gir heller ikke flere, gode arbeidsplasser og privatisering gir absolutt ikke bedre og billigere velferd for befolkningen.

Når høyrepartiene likevel fører en slik politikk, handler det om hvilke interesser de representerer. I Sverige gjelder det Moderaterna, i USA Republikanerne, i Storbritannia Toryene, og så videre. I Norge er det altså partiet Høyre som fra starten av har fylt rollen som interesseparti for dem som eier mye og tjener godt, kjempet for lave skatter til de rikeste, og jobbet for å begrense fellesskapets omfang og virkemåte.

Så svaret må nok bli «ja».

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 9/9-2021.)