Høyre har funnet igjen klærne sine

For de av oss som er opptatt av politikk og hvordan den formidles har det vært interessant å følge Høyre de siste årene. Etter sviende valgnederlag i 2005 og 2009 la partiet om strategien, inspirert av svenske Moderaterna, og fremstilte seg selv i stor grad som et mer sentrumsorientert parti.

Etter sviende valgnederlag i 2005 og 2009 la partiet om strategien, inspirert av svenske Moderaterna,

Oppslaget som oppsummerte dette linjeskiftet mer enn noe, var Torbjørn Røe Isaksen – da omtalt som «Høyres egen «tenketank» og kronprins» – som før valget i 2013 presenterte ideen om Høyre som «det nye arbeidspartiet». Det hele illustrert av et bilde hvor den dresskledde Isaksen står på en sliten fylkesvei og følger en pil mot venstre. Den nye nettsiden «www.arbeidspartiet.no» skulle vise fram Høyres politikk. På samme måte som Jan P. Syse i sin tid beskyldte Arbeiderpartiet for å ha stjålet høyres klær, var det nå Høyre som hadde lest skriften på veggen, og var ute etter Arbeiderpartiets kjeledress.

Nå er Røe Isaksen på vei ut av politikken, og det merkes. Programutkastet ble presentert av to mer klassiske Høyrepolitikere, nemlig Linda Hofstad Helleland og Henrik Asheim. Fremfor å snakke om «det nye Høyre» er gjennomgangstonen en annen. Partiet framstår mer som det Høyre vi kjente fra 2001 og 2005, og tiden før.

Ideen om Høyre som «det nye arbeidspartiet»

«Jeg tror ikke det er noe farlig for Høyre at vi er gjenkjennelige for velgerne våre» sa Asheim. Det høres ikke veldig farlig ut. Men det er fundamentalt forskjellig fra endringsfortellingen som Røe Isaksen har vært pådriver for helt siden 2012. Programutkastet er, som Helleland oppsummerte det, «et gjenkjennelig Høyre-program». Det har hun rett i.

Skatte- og avgiftskuttene som foreslås utgjør mellom 10 og 15 milliarder kroner. Det er to til tre ganger så høye skattekutt som regjeringen har gitt i inneværende stortingsperiode. Et flertall i komiteen vil selge ut enda mer av arvesølvet i vårt største selskap Equinor. Og i programforslaget tas det til orde for å innføre privat skolevalg i alle fylker. Dette er tre ryddige politiske avklaringer. Det er tydelig Høyre-politikk. Og det vil være utgangspunkt for viktige debatter i året som kommer.

Det er fundamentalt forskjellig fra endringsfortellingen som Røe Isaksen har vært pådriver for

Det er redelig å si hva man faktisk har tenkt å gjøre. Høyre fortjener honnør for det. I 2012 lovet partiet en total omlegging av egen arbeidslivspolitikk i mer arbeidstakervennlig retning. Realiteten har vært frislipp av midlertidig ansettelser og svekkelser i arbeidsmiljøloven, og en alt for dårlig innsats mot sosial dumping og dårlige forhold for arbeidstakere. Det er bra at partiet nå er åpne på at de vil «vurdere» å ytterligere svekke arbeidsmiljøloven. Dette har alltid vært en klar skillesak mellom Høyre og partiene på venstresiden, og det bør det være åpenhet om.

Fagforeningsfradraget, som synker i realverdi hvert år, vil Høyre i 2020 ikke gjøre noe med. Foran valget i 2013 lovet de å bevare det på samme nivå som de rødgrønne. Et løfte som ble brutt – det har blitt dyrere å være fagorganisert hvert eneste år siden. Så sent som ved juletider i fjor uttalte Asheims at han «åpner for å diskutere fagforeningsfradraget», og representanter for Høyre har snakket om dette land og strand rundt i møte med organiserte arbeidstakere. Det er ikke er en diskusjon i programkomiteen i dag. Asheim har heller ikke tatt dissens på forslaget om å la fagforeningsfradraget være på dagens nivå. Dette er en viktig sak for LO og andre fagforeninger, fordi det er en åpenbar måte politikken kan bidra til at folk organiserer seg. Høyres linje vil nok bli lagt merke til blant Norges titusener av tillitsvalgte.

Denne uken kunne vi også høre en interessant debatt på politisk kvarter mellom helseminister Bent Høie og helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Ingvild Kjerkol. Det var svært tydelig at Høyre ønsker en utvikling med flere, sterkere kommersielle aktører i eldreomsorgen, mens Kjerkol stod på den klassiske sosialdemokratiske siden mot «bestemor på anbud». Min tenketankkollega Kristin Clemet fra Civita twitret begeistret etterpå at det «finnes fortsatt reelle konfliktlinjer i norsk politikk».

I Høyres program for 2021 er også interessepolitikken tydelig tilbake

I Høyres program for 2021 er også interessepolitikken tydelig tilbake. NHO vil kjenne igjen mange tiltak fra sin omstridte og nylig lanserte rapport Neste trekk.

Kombinasjonen av forslagene fra Høyre innen arbeidsliv, skattekutt og privatisering av fellesskapets oppgaver, tilsier altså at frontene kan bli tydeligere enn de har vært på lenge i året som kommer.

Jeg stusset derfor over at flere av de politiske kommentatorene møtte programfremleggelsen som om Høyre presenterte et gjesp. Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten spurte retorisk «hva skal Høyre med et nytt partiprogram», og Fridtjof Jakobsen i DN mente programmet bar preg at «det er grenser for hvor mye man vil endre i Norge når man har sittet med makten så lenge».

Der er kanskje ikke så rart at politiske kommentatorer, i borgerlige aviser, vil ha mer sprut og action i et programutkast. Men politikk handler ofte om ganske subtile vendinger og endringer. Og det er rart at man ikke legger merke til profilendringen. I innhold, som jo er det viktigste, men også i form.

Høyre bestreber seg ikke lengre etter å pakke seg selv inn som det nye Arbeiderpartiet, slik de gjorde i 2013

Høyre bestreber seg ikke lengre etter å pakke seg selv inn som det nye Arbeiderpartiet, slik de gjorde i 2013. Den gangen skulle den nye nettsiden «www.arbeidspartiet.no» vise fram Høyres politikk.

Hvorfor velger Høyre å gå for et «gjenkjennelig Høyre-program»? Sannsynligvis er det flere grunner. FrP er ute av regjering siden forrige stortingsvalg. Det gjør at Høyre må passe seg for å ikke minste for mange velgere til høyre for Høyre. At FrP framstår innbitt i sin opposisjon forsterker nok behovet. Statsminister Erna Solberg inviterte FrP med inn i regjering på nytt nylig. FrPs nestleder Sylvi Listhaug avslo imidlertid invitasjonen brutalt da hun svarte at hun «aldri i verden savner å gå tilbake til Venstre og KrF». Høyres svenske søsterparti har interessant nok også lagt bort sentrumsretorikken, og ønsker seg nå et samarbeid med Sverigedemokratene.

En annen grunn til at Høyre satser mer på sin klassiske, konservative profil, kan handle om selvsikkerhet. Én politisk kommentator har skilt seg ut i tolkningen av Høyres nye linje. Legg merke til at det er en med litt avstand til hovedstadens tette miljø av presse og politikere. Nordlys-kommentator Skjalg Fjellheim påpeker også en tydeligere dreining, og setter det i sammenheng med at partiet gjør det godt på meningsmålingene, mens Arbeiderpartiet har opplevd noen svake målinger.

Høyre må passe seg for å ikke minste for mange velgere til høyre for Høyre

Erna Solberg har sagt at hun stiller til valg igjen. Men alle skjønner at hennes tid som Høyre-leder går mot slutten, sannsynligvis i løpet av neste fire-årsperiode. Jeg tror vi ville sett et helt annet Høyre hvis Torbjørn Røe Isaksen skulle sloss om å bli arvtaker. Men slik blir det neppe. Mange vil nok savne Røe Isaksen. Det har vært noe fint med en statsråd fra Grenland, som også bruker tid på å skrive om Hegel i Morgenbladet, og som nok har utvidet folks oppfatning av Høyre.

På en annen side borger Høyres nye retning for tydeligere skillelinjer i året som kommer. Det er bra. Hvis motsetningene blir tydeligere, er det også enklere å ta stilling til viktige saker om velferdssamfunnets fremtid og hva slags arbeidsliv vi skal ha. Høyre er blitt et tydelig høyreparti igjen. Det er bra for norsk politisk debatt.

Hva skjedde forresten med nettsiden arbeidspartiet.no? I dag blir du sendt videre til Arbeiderpartiets hjemmeside når du klikker deg inn.