De siste åtte årene er ikke historien om Høyres ferd mot sentrum, med Frp på slep, men et pragmatisk Høyre som har søkt utover mot høyrepopulister for å få gjennomført tradisjonell høyrepolitikk.
Media var forrige uke dominert av analyser etter Siv Jensens avgang, og en forventet vegg-til-vegg dekning av Erna Solbergs runde dag. Det er særlig to ting som gjør det interessant å se de to tingene i sammenheng. Det ene er analysen i flere medier om at Siv Jensen på et vis skal ha forandret Fremskrittspartiet for å gå inn i regjering.
Det andre er partileder Solbergs uttalelse til Dagbladet i et av de bredt anlagte bursdagsintervjuene der hun «tror hun vil bli husket for å ha bragt Høyre nærmere sentrum i norsk politikk».
For å ta det siste først. Høyre har på Solbergs vakt tatt Fremskrittspartiet inn i regjering. De gjorde Per-Willy Amundsen, med sin korstogsretorikk, til øverste ansvarlige for statens voldsmonopol og ga Sylvi Listhaug oppgaven med å sikre bedre integrering.
Fremskrittspartiets ferd inn i regjering og den uttalte rollen som stadig garantist for fortsatt Høyre-styre, skyldes i liten grad at partiet endret politikk eller retorikk i Siv Jensens lederperiode.
De har massivt kuttet skattene til de aller rikeste, strammet skruen og ytelsene for folk som er avhengige av bistand fra fellesskapet, aktivt anerkjent det uorganiserte arbeidslivet, svekket arbeidsmiljøloven, privatisert og sentralisert – det hele tatt drevet en så klassisk høyrepolitikk som det har vært mulig å få til.
Det tidligere sentrumspartiet KrF patruljerer sperregrensen, etter at mange i de reelt sentrumsnære delene av partiet enten har funnet seg andre steder å drive politikk fra, eller har trukket seg ut.
Kampen om KrFs sjel ble i realiteten vunnet av at Solberg og Høyre var villige til å legge abortloven i potten for å få med seg det som viste seg å være et knapt høyreorientert flertall i KrF. Å omtale dette som å «flytte Høyre nærmere sentrum», er å ikke bare å la være å «bruke akkurat de ordene» – det er å tømme det politiske språket for mening.
Litt i samme gate finner vi de mange analysene av at Siv Jensen «klarte å gjøre Fremskrittspartiet stuerent», som kommentator Kjetil Bragli Alstadheim skrev i Aftenposten. Sannheten er imidlertid at det ikke er Fremskrittspartiet som har forandret seg. Det er heller slik den borgerlige avisa Dagens Næringsliv skriver på lederplass 7. februar: «Uten Frp finnes det ikke noe reelt borgerlig alternativ». Avisa konstaterer videre at «For dem som mener landet er best tjent med en borgerlig regjering, er det avgjørende at Frp fortsetter å være en del av den borgerlige blokken (…)».
Fremskrittspartiets ferd inn i regjering og den uttalte rollen som stadig garantist for fortsatt Høyre-styre, skyldes i liten grad at partiet endret politikk eller retorikk i Siv Jensens lederperiode. Men at de øvrige høyrepartiene erkjente at de er avhengige av Fremskrittspartiet.
Tradisjonelle høyrepartier lener seg tungt på høyrepopulister, dersom det er nødvendig for å få makt.
Det var Jensen som dro i gang kampen mot «snikislamisering», daværende statsråd Listhaug som lanserte «imamsleiking» og kamp for svinekjøtt. Det som har skjedd i Solbergs lederperiode er det samme som har foregått over hele den vestlige verden de siste årene. Tradisjonelle høyrepartier lener seg tungt på høyrepopulister, dersom det er nødvendig for å få makt.
Slik gikk Høyre i Norge fra å mene at Frp står for «en forstenet kynisk liberalisme – uten menneskelig ansikt», slik det stod i Høyres politiske håndbøker tidligere, og at selve «menneskesynet» var til hinder for å sitte sammen med dem i regjering, til å gjøre nettopp det.
De siste åtte årene, der Solberg har ledet Høyre i regjering, i tett samarbeid med Frp under Siv Jensen, er slett ikke historien om Høyres ferd mot sentrum, med Fremskrittspartiet på slep. Men et pragmatisk Høyre som har søkt utover mot høyrepopulister for å få gjennomført tradisjonell høyrepolitikk.
Kommentarer