Høyres adjektivlek

Partiet Høyre har hatt landsmøte, og har vedtatt nytt program. Da burde alle som er opptatt av for eksempel arbeidslivspolitikk, kunne gå inn, lese og finne ut hva det partiet som har styrt landet i åtte år vil gjøre med arbeidslivet om man får mulighet i enda en stortingsperiode.

Men nei. For det er ganske umulig å lese ut fra Høyres program hva partiet konkret har planlagt. Det virker som om Høyre har lekt den gamle adjektiv-leken som noen av oss husker fra barndommen. Partiet vil for eksempel ha et «trygt og fleksibelt» og «familievennlig» arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven skal være «sterk og moderne», men samtidig skal Høyre vurdere «moderate justeringer og oppmykinger av arbeidsmiljøloven for å sikre mer fleksibilitet».

Høyre kunne like gjerne ha gått til valg på «et trekantet og sprudlende arbeidsliv», informasjonsverdien hadde vært omtrent den samme.

Hva betyr det i praksis? Hva har man liggende i skuffen av svekkelser i arbeidsmiljøloven, klar til å drive igjennom dersom de fire høyrepartiene beholder flertallet? En grunnleggende forutsetning for et fungerende demokrati er at folk har alternativer å velge mellom. At politiske partier legger fram sin politikk, slik at de kan få folkets mandat til å gjennomføre politikken. Og slik at velgerne kan ta stilling til om løftene fra forrige valg er oppfylt, når man ber om folkets tillit på nytt.

Når et partiprogram på viktige områder bare blir en stabel ord uten meningsbærende innhold, blir denne muligheten borte. Høyre kunne like gjerne ha gått til valg på «et trekantet og sprudlende arbeidsliv», informasjonsverdien hadde vært omtrent den samme.

Vi har heldigvis en nær historie å gå tilbake til. Den kan fortelle oss det Høyre ikke vil si rett ut til velgerne. De samme blomstrende honnørordene har nemlig vært brukt før av høyreregjeringen. Da arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet rett før sommerferien 2014 presenterte regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, var det så visst ikke mangel på adjektiver. Sjelden har honnørordene vært stablet tettere.

Den åpenbare grunnen til at man skjuler seg bak dette «blomsterspråket», er at det ikke er noe rop etter Høyres politikk hos arbeidsfolk i Norge.

Overskriften på pressemeldingen var rett og slett «et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Forslagene ble videre beskrevet som «moderne», «tidsriktige», «trygge», og «moderate» og innebar bare en aldri så liten «oppmykning» av dagens bestemmelser.

Det var ingenting i statsrådens framstilling som ga inntrykk av at dette var særlig kontroversielle forslag, eller som pekte fram mot den massive motstanden forslagene ville møte. Om noen rent tilfeldig hadde ramlet inn på Erikssons direkteoverførte presentasjon på nettet, ville det framstått så smått ubegripelig at disse forslagene litt over et halvt år senere skulle føre til de største arbeidstakerprotestene og den største streiken i moderne norsk historie.

Vi vet altså at Høyres egne definisjoner av de vidløftige adjektivene er annerledes enn hos en samlet arbeidstakerside. Det blir derfor rett og slett uredelig når man ikke vil fortelle velgerne hva man vil gjøre. Og når LO og andre peker på hva som sannsynligvis er i vente av svekkelser og flytting av makt i arbeidslivet, da sitter beskyldingene om skremsler løst. Det er et godt prinsipp at man helst skal snakke om egen politikk. Men det blir veldig vanskelig når man som Høyre ikke spiller med åpne kort.

Da blir det jo opp til andre å forsøke å tolke hva som menes, blant annet bygd på erfaringer fra hva som har skjedd tidligere. Og det er vel sånn at om Høyre på dette området satt med en rad svært populære forslag, så hadde de blitt behørig lagt fram. Den åpenbare grunnen til at man skjuler seg bak dette «blomsterspråket», er at det ikke er noe rop etter Høyres politikk hos arbeidsfolk i Norge. Derfor holder man klokelig tann for tunge.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave, 31/5 2021.)