Hva andre menn mener

En ny studie av Saudi Arabia gir god grunn til å tro at menns misoppfatninger om andre menns kjønnsnormer, er en viktig grunn til at likestillingen på arbeidsmarkedet ikke har kommet lenger i patriarkalske samfunn.

Uten sosiale normer og praksiser, det vil si sosiale belønninger og sanksjoner for å opptre på én måte fremfor en annen, hadde ikke verden gått rundt, eller den hadde i det minste blitt et strabasiøst sted å være. Sosiale normer gjør det lett for oss å samhandle med hverandre uten konflikt. Vi står for eksempel i kø i butikken (selv om vi egentlig gjerne skulle sneket), eller velger høyre spor i skiløypa (selv om det venstre sporet er ledig).

Følger vi den ledende evolusjonære antropologen Joseph Henrich, kan vi gå så langt som å si at sosiale normer er noe av det som, gjennom gsnetisk og kulturell evolusjon, har skilt oss fra andre dyr.

Kan det tenkes at en god del saudiarabiske menn likevel er mer likestillingsvennlige enn de er villige til å gi uttrykk for?

Samtidig kan sosiale normer være selve mekanismen som opprettholder og forsterker ulikheter og undertrykkelse i samfunnet, også mellom kvinner og menn. Vi bryr oss mye om de andre i “gruppa”, at de synes det vi gjør og sier er akseptabelt. Hva vi tror at andre tror, legger sterke bånd på vår oppførsel. Vi er til og med villige til å si at vi mener noe annet enn det vi ellers er villige til å si at vi mener, hvis ingen i gruppa hører oss.

I Sovjet-regimet var svært mange kritiske til regimet i lang tid, men trodde at andre støttet det, noe som holdt støtten til regimet kunstig høyt, som Timur Kuran har vist i en serie klassiske studier. Mobbing følger noen ganger samme logikk: alle mobberne tror at de vil bli støtt ut hvis de ikke fortsetter mobbingen, selv om alle mobberne privat synes at de har gått for langt overfor offeret. Dette kan lede til at undertrykking vedvarer, selv om kun et mindretall egentlig støtter undertrykkingen.

I det nye studiet av Saudi-Arabia, ser samfunnsforskerne Leonardo Bursztyn, Alessandra L. Gonzalez og David Yanagizawa-Drott på hvordan sosiale normer som nekter kvinners yrkesdeltagelse kan holdes på et kunstig høyt nivå ved at menn overvurderer hvor negative andre menn er til kvinners arbeidsmarkedsdeltagelse.

På tross av en bevegelse i noe mer likestilt retning, med kvinners nyvunne rett til å kjøre bil som det mye omtalte eksempelet, er Saudi-Arabia fortsatt et svært mannsdominert samfunn. For eksempel er 16 prosent av arbeidstagerne kvinner (i Norge er det samme prosenttallet 47).

Men hva skjer hvis mennene får vite hvor feil de tar?

Kanskje det tydeligste eksempelet på mannsdominansen er loven som ga en gift mann rett til å bestemme om hans kone skulle kunne jobbe eller ikke. Selv om loven ble avskaffet i 2011, består normen og de fleste arbeidsgivere krever fortsatt samtykke fra mannen for å ansette en gift kvinne.

Kan det tenkes at en god del saudiarabiske menn likevel er mer likestillingsvennlige enn de er villige til å gi uttrykk for, og at de systematisk undervurderer hvor mange andre saudiarabiske menn som er av samme mening? Kan det være at en god del saudiarabiske menn uttrykker å være mer “fanget i fortiden” enn de egentlig er?

For å avdekke mulige “falske holdninger” gjør forskerne en smart studie. De rekrutterer 500 saudiarabiske menn. I et første steg gir forskerne dem mulighet til å svare anonymt på en spørreundersøkelse som, blant annet, inneholder to nøkkelspørsmål om kvinners arbeidsmarkedsdeltagelse. Det ene settet med spørsmål spør dem om deres egne holdninger til deres kones deltagelse i betalt arbeid utenfor hjemmet. Det andre spørsmålet ber deltagerne om å gjette hva de andre mennene i rommet i gjennomsnitt svarer på det samme spørsmålet.

Resultatene er merkverdige: Mens 87 prosent av deltagerne sier seg enige i at “etter min mening så bør kvinner ha lov til å jobbe utenfor hjemmet”, så underestimerer to tredjedeler av deltagerne hvor mange av de andre deltagerne som sa seg enige i denne påstanden. Det er altså et klart misforhold mellom faktiske holdninger og det mennene tror er holdningen blant menn.

Til slutt ser de på om flere av konene har fått jobb utenfor hjemmet i løpet av perioden siden eksperimentet.

Men hva skjer hvis mennene får vite hvor feil de tar?

Steg nummer to av studiet svarer på dette spørsmålet. I dette steget foretar forskerne et randomisert eksperiment hvor et tilfeldig utvalg av halvparten av deltagerne får vite hvor mange av de andre mennene som sa seg enige i påstanden om kvinner bør kunne jobbe utenfor hjemmet. Vi kan kalle dette “informasjonsgruppen”. Den andre halvparten av deltagerne får ikke vite denne informasjonen, altså utgjør de kontrollgruppen.

På slutten av undersøkelsen får deltagerne i informasjonsgruppen og kontrollgruppen tilbud om de vil motta et Amazon-gavekort på fem dollar eller å melde sin kone på et internettbasert jobbsøkerprogram. De må velge enten eller. Ved så å sammenligne andelen av deltagerne i henholdsvis informasjonsgruppen og kontrollgruppen som valgte å melde sin kone på programmet, kan vi se om informasjonen om hva mennene tror at de andre mennene tror, gjør at mennene i større grad følger sine egne holdninger til kvinners deltagelse.

Mens 23 prosent av mennene i kontrollgruppen velger å melde sine koner på programmet, gjør 32 prosent i informasjonsgruppen det samme – en økning på 39 prosent. Selv om det fortsatt er mennene som melder sine koner på programmet, og ikke konene selv som får valget, er dette oppløftende virkninger av såkalt normkorrigering.

Dermed har det mindretallet som bedriver trakassering fått lov til å fortsette.

Mest slående er likevel virkningene vi ser av eksperimentet flere måneder senere. Forskerne følger da opp deltagerne i begge gruppene med nye spørsmål om deres kones arbeidsmarkedsdeltagelse. I informasjonsgruppen har 16 prosent av konene søkt om jobb utenfor hjemmet i løpet av disse måneden, mens bare 6 prosent i kontrollgruppa søkte. Flere har også fått jobbintervju (5 prosent mot 1 prosent).

Til slutt ser de på om flere av konene har fått jobb utenfor hjemmet i løpet av perioden siden eksperimentet. De finner en svak økning, men denne effekten er såpass usikker (ikke statistisk signifikant) at vi ikke kan konkludere med en positiv virkning på dette utfallet.

Sett under ett er det likevel ingen tvil om resultatet av eksperimentet. Feilaktige sosiale normer, i dette tilfellet at saudiarabiske menn tror at andre saudiarabiske menn er mer negative til kvinners arbeidsmarkedsdeltagelse enn de faktisk er, kan korrigeres og gi langt mer likestilt adferd enn det som blir sett på som status quo.

Resultatene fra Bursztyn, Gonzalez og Yanagizawa-Drotts studie gir nye innsikter i hvordan vår sosiale verden er skrudd sammen. Det kan for eksempel tenkes at #MeToo setter i gang lignende dynamikker: et flertall av kvinner og menn trodde kanskje at andre synes at (noe) sexisme og seksuell trakassering var greit, og har derfor latt være å snakke høyt om sin aversjon.

Kanskje på tide å si høyt hva vi faktisk mener?

Dermed har det mindretallet som bedriver trakassering fått lov til å fortsette, fordi de fleste andre har trodd at oppførselen var mer akseptert enn den faktisk var.

Når så noen velger å snakke høyt om trakassering på tross av sosiale normer mot dette, bryter de feilaktige sosiale normene sammen. Likestillingspioneerer er dermed kanskje enda viktigere for å bryte ned mannsdominansen enn det vi har trodd. Holdninger til klima og miljøvern er et annet. Kanskje er det mer utbredt enn vi tror å føle på et ubehag ved lange flyturer med høyt CO2-utslipp, og kanskje fremstår slike forurensende reiser mer akseptert enn de faktisk er.

Et annet eksempel hvor studiet kan gi nye innsikter, er menns deltagelse i hjemmet. På en rekke arbeidsplasser og i en rekke miljøer kan det være at menn uttrykker at de ønsker å jobbe mer (og være mindre sammen med sine barn) enn de faktisk ønsker, av frykt for hvordan dette vil bli mottatt av arbeidsgiver og kolleger.

Studien peker mot at faktisk informasjon om hva andre ønsker og tror kan bryte ned slike normer. Kanskje på tide å si høyt hva vi faktisk mener?