Hva er poenget med OL?

NEW YORK – Kaori Yamaguchi, som har OL-medalje i judo og er styremedlem i den japanske olympiske komité, kom med en forbløffende uttalelse – det vil si, forbløffende til å komme fra en OL-topp. Hun sa at Japan er blitt «presset» til å arrangere årets OL midt under en pandemi: «Hva skal disse olympiske lekene være godt for, og for hvem? OL er allerede meningsløst og blir bare arrangert for syns skyld. Etter min mening har vi ikke lenger mulighet til å avlyse.»

Hun er ikke alene. En høytstående japansk medisinsk ekspert har advart om at OL kan utløse nye utbrudd av Covid-19, og at det vil være «unormalt» å gjennomføre lekene under de nåværende omstendighetene. Over 80 prosent av Japans befolkning ønsker at OL enten skal utsettes eller avlyses. Avisen Asahi Shimbun, som er offisiell OL-sponsor, har oppfordret myndighetene til å skrinlegge planene. Hvis OL likevel blir arrangert, slik det ser ut til nå, vil konkurransene foregå i så å si tomme stadioner bygd i dyre dommer.

Kanskje OL blir arrangert for japanske politikere som håpet at lekene skulle gi dem høyere prestisje?

Yamaguchis spørsmål er velbegrunnet. Hvem arrangeres OL for? Utøverne har mange andre muligheter til å konkurrere i alle mulige internasjonale mesterskap. Og japanerne bør ikke være nødt til å betale prisen for å underholde TV-seere. Kanskje OL blir arrangert for japanske politikere som håpet at lekene skulle gi dem høyere prestisje, eller for de rike og mektige i Den internasjonale olympiske komité (IOC), de blazerkledde pampene som mener at deres interesser bør trumfe alle andres?

Spørsmålet om hva OL egentlig skal være godt for, har hengt over lekene helt siden baron Pierre de Coubertin «gjenopplivet» dem i Athen i 1896. I likhet med mange andre franske konservative i sin tid var baronen opptatt av den nasjonale manndomskraften, særlig etter at Frankrike tapte krigen mot Preussen i 1871. Han mente at konkurranseidrett var svaret på den sviktende franske maskuliniteten.

OL ga ikke verdensfred, men nasjonal fanatisme på idrettsarenaer utløste heller ikke kriger.

I tillegg til å gjenopprette den fransk manndommen håpet Coubertin at et internasjonalt idrettsarrangement ville fremme fred ved å føre verdens folkeslag sammen. OL skulle i likhet med verdensutstillinger og internasjonale speiderleirer oppfordre til både internasjonalt vennskap og patriotisme. Etter rene, rettferdige konkurranser skulle de sunneste eksemplarene fra mange nasjoner marsjere sammen mot en bedre fremtid.

Den høyreekstremistiske ideologen Charles Maurras, som var med i den ultranasjonalistiske politiske gruppen Action française, gjorde i begynnelsen narr av Coubertins idealisme. Han fnyste foraktelig av ideen om internasjonalt vennskap. Så kom han på andre tanker. Når folk fra forskjellige nasjoner konkurrerer i friidrett, hater de hverandre enda mer, og etter hans mening ville det være aldeles utmerket.

Til sjuende og sist seiret verken Coubertins idealisme eller Maurras’ kynisme. Det ble ikke verdensfred, men nasjonal fanatisme på idrettsarenaer utløste heller ikke kriger. Coubertins hyklerske ambisjoner ble patetisk tydelige da han med skjelvende stemme berømmet vennskapets dyder og ærlig spill under OL i Berlin i 1936 mens Hitler og Göring smilte selvtilfreds på VIP-plassene sine.

OL i Tokyo i 1964 var uhyre viktig for japanerne og symboliserte ikke bare økonomisk fornying, men også politisk anstendighet.

Man kan ikke nekte for at OL har hatt noen positive virkninger etter annen verdenskrig. OL i Tokyo i 1964 var uhyre viktig for japanerne og symboliserte ikke bare økonomisk fornying, men også politisk anstendighet. Nå var ikke Japan lenger en militaristisk rovdyr ansvarlig for millioner av blodige drap i Asia, men et blomstrende demokrati som åpnet seg for verden.

Noe lignende kan sies om OL i Seoul i 1988. Etter mange tiår med strengt keiserlig japansk styre, den ødeleggende Koreakrigen og enda flere tiår med militært diktatur viste Sør-Korea seg som et relativt åpent samfunn med frie valg, en uregjerlig fri presse og en ung befolkning breddfull av stolthet og optimisme. Koreanerne fortjente virkelig det internasjonale rampelyset. Lekene i Seoul var en sann fest.

Bortsett fra disse sjeldne anledningene er OL vanskelig å rettferdiggjøre.

Bortsett fra disse sjeldne anledningene er OL vanskelig å rettferdiggjøre. Marsjering, nasjonalisme og massemønstringer av mennesker i uniform er en anakronisme fra 1800-tallet som fremdeles er høyt ansett i land der folk ikke har rett til å velge sine egne ledere, men snarere en plikt til å hylle dem. Nord-Korea er forhenværende mester i sånt, men Vladimir Putins vinter-OL i 2014, som ble arrangert på et subtropisk feriested fullt av kunstig snø, var åpenbart ment å være en hyllest til det autoritære styret hans. Og den kinesiske nasjonalismen som ble vist under OL i Beijing i 2008, lå nok nærmere Maurras’ hjerte enn Coubertins

Fattigere land, som Hellas i 2004, er blitt sittende igjen med stor gjeld og ubrukte stadioner overgrodd av ugress. Og rike land trenger egentlig ikke en ekstravaganse som den man så i Atlanta i 1996 eller i London i 2012, kanskje bortsett fra som en unnskyldning for å investere i infrastruktur som ville blitt bygd uansett.

Jo fattigere land OL-pampene representerte, jo større så platinaklokkene deres ut til å være.

Tokyo trenger i hvert fall ikke OL i 2021. Og likevel marsjerer den olympiske hæren videre og tjener enorme pengesummer samtidig som andre land nærmest er konkurs. IOC tjente den nette sum av 985 millioner euro på OL i Athen. Jeg husker at jeg så OL-pampene spankulere rundt i Seoul. Jo fattigere land de representerte, sto større så platinaklokkene deres ut til å være.

OL er en enorm pengemaskin for IOC, sponsorer, eiendomsutviklere og av og til også for korrupte politikere. Det er det lekene er til for. I år kommer mange tusen OL-topper til å stimle sammen i lobbyene på dyre hoteller i Tokyo. Og når de har dratt videre til neste sted, vil de store stadionene som ble bygd til ingen nytte, forbli tomme og ubrukte etter et arrangement som aldri burde ha funnet sted.

 

Oversatt av Lene Stokseth

Ian Buruma er forfatter, og hans siste bok er The Churchill Complex: The Curse of Being Special, From Winston and FDR to Trump and Brexit.

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org