Hva er ytre høyres visjon for Europa?

BERLIN: Hendelser den siste tiden har gjort de politiske skillelinjene i Europa enda tydeligere.

Mens venstreorienterte protester, hvorav noen har vært voldelige, har spredt seg til flere europeiske byer, deriblant Paris, Milano og Madrid, har høyresiden holdt blikket festet på de store kommende valgene i Europa. Samtidig har de fleste av de etablerte styringspartiene virket å være på defensiven.

Det er kanskje for tidlig å gjette på utfallet i Spania, Frankrike, Polen og Italia, men det er liten tvil om at ideer fra ytre høyre og populistiske bevegelser vil sette sitt klare preg på Europa i tiden etter disse valgene.

De europeiske partiene på ytre høyre er uenige i synet på Russland, Israel, økonomien og velferdsstaten – og på hverandre.

Dette har blitt klart for meg etter at jeg har brukt de siste månedene på å snakke med ledende politikere og strateger fra den «nye høyresiden» i Frankrike, Polen, Tyskland og Italia.

Mange som har fulgt med på denne bevegelsen, har påpekt at de europeiske partiene på ytre høyre er uenige i synet på Russland, Israel, økonomien og velferdsstaten – og på hverandre.

I Frankrike frykter lederne av Nasjonal samling (Rassemblement National), Marine Le Pen og Jordan Bardella, at enhver kontakt med det mer radikale tyske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) kan skade det politiske prosjektet de har arbeidet så hardt for å gjøre mer stuerent.

Samtidig uttrykker sentrale skikkelser i regjeringen til Italias statsminister Giorgia Meloni åpen bekymring for hva et presidentskap under Le Pen vil bety for EU og NATO.

Alle tilbyr mer eller mindre den samme løsningen: å ta tilbake kontrollen over landet sitt, grensene sine og økonomien sin.

Men på mange måter forteller sakene disse partiene er enige om, mer om hvor Europa kan være på vei. Alle kaster vrak på globaliseringen og søker støtte blant velgere fra arbeiderklassen, som de ser på som globaliseringens tapere. Og alle tilbyr mer eller mindre den samme løsningen: å ta tilbake kontrollen over landet sitt, grensene sine og økonomien sin.

Innenfor denne felles agendaen skiller tre prosjekter seg ut. Det første er å rive ned «brannmuren» mellom den radikale høyresiden og de tradisjonelle styringspartiene. Som en ledende skikkelse i Melonis parti Italias brødre (Fratelli d’Italia) uttrykte det overfor meg, er Europaparlamentets politiske brannmur («cordon sanitaire») mot ytre høyre en «fascistisk institusjon» som stenger ute demokratisk valgte partier.

Meloni lyktes i å bryte ned denne brannmuren i Italia – rundt sitt eget parti – og nå er planen å gjøre det samme på europeisk nivå.

«Melonisering» kan vise seg å være en illusjon.

Ifølge denne visjonen kan gruppen av europeiske konservative og reformister (ECR) – den felleseuropeiske partigruppen som inkluderer Italias brødre – fungere som en bro mellom andre ytre høyre-partier, til og med AfD, og den sentrum-høyre-orienterte partigruppen European People’s Party (EPP). Målet er å gjøre høyresidens ideer attraktive for flere velgere.

Men enten denne tilnærmingen anvendes nasjonalt eller på europeisk nivå, kan «melonisering» (moderasjon når man først er ved makten) vise seg å være en illusjon.

Sentrumspolitikere trekker gjerne frem dette scenarioet for å overbevise seg selv om at de kan ufarliggjøre ytre høyre-krefter ved å invitere dem inn i varmen. Utestengelse, hevder de, fører bare til ytterligere radikalisering. Men dette beskriver i liten grad det som skjer i Europa i dag. Det er ytre høyre som i stadig større grad får sentrum-høyre til å tilpasse seg deres agenda, ikke omvendt.

AfD vil ikke nøye seg med å deportere nyankomne eller avvise flyktninger.

Den nye høyresidens andre prosjekt er deportasjonsstaten. De tradisjonelle styringspartiene har brukt det siste tiåret på å stramme inn asylreglene og styrke grensekontrollen, ut fra en antakelse om at velgerne er svært opptatt av å begrense tilstrømningen av nye innvandrere.

Men ifølge Benedikt Kaiser fra AfD har man ikke helt skjønt hva dette dreier seg om, dersom man bare styrker grensekontrollen. Det folk først og fremst er bekymret for, ifølge ham, er millioner av ikke-europeere som allerede bor i Europa og som, i hans øyne, endrer kulturen og bybildet (Stadtbild).

Kaiser og partiet hans vil ikke nøye seg med å deportere nyankomne eller avvise flyktninger. De ønsker å utvise alle som oppholder seg ulovlig i landet, i tillegg til innvandrere med kriminelt rulleblad, religiøse fundamentalister og personer som ikke lenger oppfyller vilkårene for asyl, for eksempel syriske flyktninger.

Reform UK har gitt uttrykk for lignende synspunkter og lovet en deportasjonskampanje etter modell av den amerikanske immigrasjonsmyndigheten ICE. Målet er å utvise flere hundre tusen mennesker fra Storbritannia.

Ettersom ytre høyre i praksis har vunnet den opprinnelige debatten om innvandring, slik den økte oppslutningen om disse partiene viser, er spørsmålet nå kanskje ikke om, men når «remigrasjon» – å få innvandrere til å forlate landet – blir et alminnelig innslag i samfunnsdebatten.

Marine Le Pen vil «få ting gjort».

Det tredje prosjektet er å gjøre slutt på det Marine Le Pen omtaler som politisk stagnasjon eller handlingslammelse. Hun bruker begrepet «immobilisme» om det hun mener er de etablerte partienes fatalistiske insistering på at det ikke finnes løsninger på mange av velgernes største bekymringer.

Gi henne makt, hevder hun, og hun vil ganske enkelt «få ting gjort», også når det gjelder forholdet til EU. Underforstått betyr dette at EUs politikk når det gjelder støtte til Ukraina, det grønne skiftet og vern av individuelle rettigheter, kan bli gjenstand for forhandlinger.

Som følge av Brexit-fiaskoen har de fleste ytre høyre-partier i Europa gått bort fra tanken om å melde landet sitt ut av EU og i stedet tatt til orde for å omforme unionen innenfra. Min italienske samtalepartner siterte i denne forbindelse Giorgio Almirante, grunnleggeren av det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano: «Europa vil være høyreorientert, eller så vil det ikke være noe Europa.»

I et nylig lekket «manifest» fra AfD foreslår partiet å redusere EU.

For å oppnå dette har Le Pen foreslått en folkeavstemning om å redusere Frankrikes nettobidrag til EU-budsjettet og avsette EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.

På samme måte forventer Kaiser at AfD, etter at partiets medleder Alice Weidel i sommer lekte med tanken på å forlate euroen, i stedet vil satse på å reforhandle vilkårene for Tysklands medlemskap i EU.

I et nylig lekket «manifest» fra AfD foreslår partiet å redusere EU til noen få sentrale ansvarsområder og insisterer på omfattende tyske unntak fra felles regler på områder som innvandring, utenriks- og forsvarspolitikk samt EUs samhørighetspolitikk (økonomiske overføringer for å utjevne forskjeller mellom rike og fattige regioner i EU).

Dette vil trolig også passe Le Pen godt. I et intervju med Financial Times luftet hun nylig tanken om at et slankere EU kanskje kunne gi Storbritannia et insentiv til å melde seg inn i unionen igjen.

De etablerte partiene må vise at også de har en visjon for hvordan sårbare innbyggere kan få større kontroll over sin egen fremtid.

På mange måter har ytre høyre allerede vunnet, uansett hva som skjer ved valgurnene. Partiene kan fortsatt være uenige seg imellom, men de er enige om de tre store spørsmålene som i stor grad vil prege den politiske dagsordenenen i årene fremover. Dersom sentrumspartiene vil unngå å bli assosiert med status quo, kan de bli fristet til å innta lignende standpunkter.

For å forbli konkurransedyktige på sine egne premisser, må de etablerte partiene vise at også de har en visjon for hvordan sårbare innbyggere kan få større kontroll over sin egen fremtid. Hvis deres visjon gir utsikter til økt suverenitet og sikkerhet i Europa, snarere enn mer liberalisering og globalisering, kan den til og med skape et dilemma for ytre høyre.

Da vil disse partiene måtte vise at de er i stand til å hindre at Europa blir dominert av stormakter ledet av politikere som Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org