Det er på tide med en «New Deal II»

NEW YORK: – Det kunne vært verre. Hvis ikke Demokratene hadde fått et flertall i Representantenes hus, ville President Trump ha følt seg uovervinnelig, med alle de urovekkende konsekvensene det ville ha medført.

Men Republikanerne styrer fortsatt Senatet, og det betyr at rettsvesenet, inklusivt Høyesterett, vil dyttes enda lenger mot høyre. Og seieren til republikanske guvernører i viktige stater som Ohio og Florida betyr at valgdistriktene kan overtales til å styrke sjansene for at Trump blir gjenvalgt i 2020.

Et av de mest brukte politiske klisjeene i forkant av dette mellomvalget, var å kalle det «slaget om Amerikas sjel». Vi kan lett forestille oss at Republikanerne og Demokratene forsvarer to ulike utgaver av USA: Den ene er i høyeste grad hvit, ikke særlig høyt utdannet, ikke særlig ung, har fotfeste på landsbygda, er ofte menn og er stolte av skytevåpnene sine. Den andre har høyere utdanning, er yngre, urbane, mer kulturelt mangfoldig, er ofte kvinner og ønsker strengere våpenkontroll. Disse er karikaturer, men de oppsummerer en velkjent virkelighetsframstilling.

For noen er den amerikanske identiteten basert på en rødblodig kapitalistisk forretningsmodell.

Selv om begge sidene anser seg selv som patriotiske, er ideene deres om hva patriotisme er, svært forskjellige. Forfatteren James Baldwin formulerte en type «progressiv» patriotisme på en god måte: Fordi han elsket USA mer enn noe annet land i verden, insisterte han på retten til å kritisere landet så lenge han levde. Trump-patrioter på sin side vil nok avfeie Baldwin som en landssviker.

Den store fristelsen for Demokratene, nå som de har tatt styringen over Huset, er å få størst gjennomslag for de sakene de anser som partiets største styrke: kulturelt mangfold og likestilling mellom kjønnene, og et felles hat mot Trump. Dette ville vært en logisk strategi. Trump er så klart en katastrofe, og Demokratene kunne med rette hevde at eldre, hvite menn på landsbygda er mindre representative for USA i dag, enn det unge, urbane, ikke-hvite og selvsikre kvinner er.

Men å innrette den demokratiske agendaen rundt Trump-motstand og sosialt mangfold er ingen god plan. Et press vil da vokse, særlig fra de yngre demokratene med vind i seilene, om å stille presidenten for riksrett. Men så lenge Senatet, som står for rettsforfølgningen i landet, styres av republikanere, vil en anklage mot presidenten fra Huset være meningsløs i praksis. Selv om Trump skulle bli stilt for riksrett, ville han fortsatt være USAs president, og Republikanerne ville da måtte forsvare ham enda mer nådeløst.

Det er selvsagt en styrke å ha flere kvinner og ikke-hvite, ikke-kristne representanter i politiske maktposisjoner. Det gir en forfriskende og nødvendig kontrast til Det republikanske partiet, som etteraper formen til sin øverste leder: sint, hvit og ofte åpent rasistisk. Men å kjempe mot Trumps identitetspolitikk med en like aggressiv form for identitetspolitikk, vil føre til en ytterligere tilspissing mellom de politiske frontene, og kunne gjøre det vanskeligere for Demokratene å vinne valg på landsbasis.

Det er alltid en fare for at Demokratene vil være en splittet gruppe, med yngre radikale i klinsj med den stort sett hvite etablerte fløyen i partiet. Men Republikanerne, som framstår som helt og holdent samlet bak lederen sin, har også et problem. De sosialt sett liberale, høyt utdannede republikanerne som tidligere dannet ryggraden til partiet, har blitt dyttet så langt ut til sidene at de er nesten usynlige. John McCain var kanskje den siste av disse mohikanerne.

I de neste to årene bør Demokratenes kjernebudskap være at i et plutokrati ender alle opp som tapere.

Det er dette Demokratene bør spille på. Og de bør gjøre det ved å skifte fokus fra identitetspolitikk knyttet til legning, etnisitet og kjøtt, mot økonomisk politikk. Dette høres kanskje ut som en naiv strategi når konjunkturene peker oppover og Republikanerne kan skryte om en rekordlav arbeidsledighet.

Men til og med de tradisjonelle laissez-faire konservative kreftene bør kunne se at et voksende skille mellom rike og fattige ikke er gunstig for businessen. Henry Ford, som ikke var den klokeste mannen på mange områder, innså at hvis du vil selge biler, må du putte nok penger i lommene til folk for at de skal kunne kjøpe dem.

Og her rører vi borti noe annet som ligger tett på USAs konfliktfylte sjel. For noen er den amerikanske identiteten basert på en rødblodig kapitalistisk forretningsmodell og rå individualisme, fri for overdreven statlig styring og motivert av jakten etter materiell lykke. Men for andre er USA tuftet på et ideal om kampen for sosial rettferdighet og økonomisk likhet – som nå til dags burde inkludere en prioritering av klimasaken (som nesten ikke ble diskutert opp mot mellomvalget), ettersom global oppvarming vil ramme fattige i større grad enn rike.

De superrike har opplevd oppgangstider før, som gullalderen på slutten av 1800-tallet da to prosent av amerikanske husstander eide mer enn en tredjedel av landets formue – eller til og med i dag, når den ene prosenten på toppen eier nesten halvparten av formuen. Og USA har hatt tider med reform, når politikere har forsøkt å gjøre noe med fordelingen av godene. Det mest kjente eksemplet er nok Franklin D. Roosevelts «New Deal» på 1930-tallet.

Politikken hans handler om å gi mer penger til de svært få.

Det er unektelig på tide med en «New Deal II». I stedet for å love mer skattelette til de aller rikeste, kan en mer utjevnende økonomisk politikk betale for bruene som må bygges og for utbyggingen av andre offentlige goder og tjenester som ville gagne alle. USA er fortsatt milevis unna å nå dette målet. Det samme kan sies om å få på plass en offentlig utdanning av høy kvalitet. Det er forkastelig at såpass mange av de som kunne dratt nytte av slike «sosialistiske» tiltak, fortsatt overtales til å stemme imot dem fordi de hevdes å være «ikke-amerikanske».

Å fokusere på sosial utjevning vil så klart appellere til liberale velgere, men det burde heller ikke virke avstøtende på moderate velgere heller, ettersom mer likhet ville gagne økonomien. Og en slik politikk kan til og med overtale noen av de sinte, fattige Trump-tilhengerne til å se at pseudo-populismen hans ikke hjelper de etterlatte menneskene i Rustbeltet og rurale utkantsstrøk. Politikken hans handler om å gi mer penger til de svært få. I de neste to årene bør Demokratenes kjernebudskap være at i et plutokrati ender alle opp som tapere.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org