Hva skal vi egentlig med SV?

SV er i en dyp politisk krise om dagen. Hvetebrødsdagene etter at Kirsti Bergstø overtok som leder i 2023, med målinger som snuste på ti prosent, har blitt erstattet av meningsmålinger som stadig nærmer seg sperregrensen.

Hva skal SV egentlig være?

De siste ukene har vi blitt vitne til en skittentøyvask i partiet. Blant annet fikk vi en minneverdig seanse på NRKs «Politisk kvarter» der det var regelrett kø av lokalpolitikere på linjen inn til studio som ville idiotforklare SV-ledelsen.

Kritikken har blant annet dreid seg om prioriteringene ledelsen har gjort i politiske utspill den siste tiden, eksemplifisert i at «Meta-briller og tannregulering» ikke er vinnersaker i dagens politiske klima.

Problemet ligger nok i at SV sliter med å finne saker som er deres helt egne. Noe av den interne kritikken handler også om at partiledelsen mangler evnen til å selge politikken hos velgerne sine: «Noen klarer ikke å selge is på en varm 17. mai», skal ha blitt skrevet på en intern Facebook-side for SV-ere, med en klar adresse til partileder Kirsti Bergstø.

Dermed melder et betimelig spørsmål seg: Hva skal SV egentlig være?

Selv på den hedenske venstresiden kan en slik oppstandelse være mulig.

Den tydelige plassen SV har hatt i den norske partifloraen i flere tiår, er ikke lenger like selvsagt. Før var partiet det viktigste alternativet for velgere som mente at Arbeiderpartiet ble for lyserødt, samtidig som det kombinerte fordelingspolitikk med en tydelig miljøprofil.

Nå har Rødt vokst fram som en reell konkurrent om de sosialistiske velgerne, mens MDG utfordrer eierskapet SV har hatt til miljøpolitikken. Situasjonen blir heller ikke noe enklere av at SV samtidig skal være både en tydelig kritiker av Arbeiderpartiets politikk og en konstruktiv samarbeidspartner for regjeringen.

Så hva skal vi egentlig med et rødgrønt SV når vi har både Rødt og De Grønne?

En ikke helt ulik situasjon så vi i Kristelig Folkeparti for to år siden. Partiet falt under sperregrensen i 2021-valget, og alt tydet på at det samme skulle skje i 2025. Da Olaug Bollestad trakk seg som leder etter en varslingssak, overtok Dag Inge Ulstein et parti som trengte både en ny start og en tydeligere politisk retning.

Men når en lederdebatt først har etablert seg, kan den raskt få sitt eget liv.

Godt smurt av milliardærstøtte etter at partiet korsfestet formuesskatten, klarte KrF å karre seg over sperregrensen – en oppstandelse av nærmest bibelske proporsjoner.

Selv på den hedenske venstresiden kan en slik oppstandelse være mulig.

KrFs erfaring viser at et parti kan tjene på å ta tydeligere politiske valg. Det betyr naturligvis ikke at SV skal kopiere Ulsteins oppskrift, men at partiet kan lære noe av å rendyrke en politisk profil.

Det spørsmålet som oftest trekkes fram når SVs krise skal diskuteres, er likevel om Kirsti Bergstø bør fortsette som partileder. Svaret på det er like kjedelig som det er opplagt: Bergstøs framtid som partileder vil i stor grad avhenge av om hun klarer å samle partiet rundt en tydeligere politisk kurs.

Det finnes flere eksempler på partiledere som har klart å snu en negativ utvikling. Både Erna Solberg og Bergstøs egen forgjenger, Audun Lysbakken, opplevde perioder med svake meningsmålinger og intern misnøye før de klarte å snu trenden.

Historien har vist oss at det er mulig å snu skuta forholdsvis raskt.

Men når en lederdebatt først har etablert seg, kan den raskt få sitt eget liv. Nye dårlige meningsmålinger og nederlag i forhandlinger blir tolket som ytterligere bevis på at lederen må gå. Dermed risikerer SV å havne i en situasjon der diskusjonen om hvem som skal lede partiet fortrenger den langt viktigere diskusjonen om hvilken politikk partiet skal føre.

Samtidig finnes det politiske muligheter for SV. Arbeiderpartiets ønske om et bredt skatteforlik kan bidra til å gjøre skvisen for SV litt mindre. Dersom SV skal lykkes med å utnytte dette rommet, holder det ikke å være litt mer radikalt enn Arbeiderpartiet og litt mer moderat enn Rødt. Partiet må finne noen saker som velgerne forbinder med partiet og skiller dem fra de andre partiene på venstresiden.

Historien har vist oss at det er mulig å snu skuta forholdsvis raskt. Det er godt nytt for Bergstø, for det haster å meisle ut en ny retning for SV.

Men inntil SV har funnet ut hvor de skal, blir spørsmålet «hva skal vi egentlig med SV» bare mer og mer påtrengdende.