Hva vi kjemper for

Vi tar det jo for gitt i dag, gjør vi ikke? At mennesker skal få elske hvem de vil. Krigen i Ukraina understreker at det slett ikke kan tas som en moderne selvfølge.

I morgen er det 50 år siden forbudet mot homofili formelt ble opphevet i Norge. Det ligger ikke lenger bak oss. Det var riktignok lenge en sovende lov, men den var like fullt normdannende. For politi og storsamfunn, i skolegårder og i barkøer. Strafferammen var ett års fengsel for «utugtig omgjængelse mellem personer af mandkjøn».

Samboerskap uten ring på fingeren, homoer og dyresex ble altså diskutert på linje denne fredagen i april.

Noen stor sak var det ikke å nulle ut loven fra 1902. For det store flertallet. Noe som ses tydelig i avisenes omtale av at straffelovens bestemmelser om homoseksuell kjærlighet ble fjernet. I en liten sak nederst på side 4 i Arbeiderbladet 15. april 1972, under tittelen «Lagting-flertall for opphevelse av konkubinatparagraf», omtales det at lagtinget hadde vedtatt å oppheve straffebestemmelsene for homoseksuell omgang mellom menn og for seksuell omgang med dyr.

Men, bare seks prosent av oss mener at homoseksuelle ikke skal få elske den de vil.

Samboerskap uten ring på fingeren, homoer og dyresex ble altså diskutert på linje denne fredagen i april. Forbudet mot homofili falt mot Senterpartiet og Kristelig Folkepartis stemmer. Videre i den korte saken kunne man lese at også forbudet mot at menn kunne være jordmødre forsvant ut av tida.

Ola og Kari satt nok ikke kaffen i halsen over meldingen fra Stortinget. Det var enden på en lang modning. På 1950-tallet fantes det ingen åpent homofile i Norge, har Anders Gjesvik, lektor i journalistikk ved OsloMet, konkludert med etter å ha studert tidas aviser. Ikke så rart, siden nordmenn på 1940-tallet rangerte homofili som den tredje verste av sju forbrytelser, bare voldtekt og mord var verre.

Men for alle de som opplevde at deres menneskelighet var forbudt, at de var kriminelle, var det en stor dag. En fantastisk dag. En revolusjon. For alle de som gjemte seg. Som hadde vokst opp med skam. Uten egne forbilder, bare flust med fordommer. Det var ikke slutt på holdningene, mobbingen og hatet i 1972, men det var begynnelsen på noe langt større enn den lille notisen.

Det er fortsatt ikke lett å være annerledes. Men det er lettere, det er bedre. I Norge er det en selvfølge at det er lov, selv om fordommene fortsatt sitter i. Hver femte nordmann syns fortsatt det er ubehagelig å se homofile kysse, og en av fire liker det dårligere enn å se heteroseksuelle klemme eller kysse. Menn liker det mindre enn kvinner. Men, bare seks prosent av oss mener at homoseksuelle ikke skal få elske den de vil.

Sterke krefter kjemper og har vunnet terreng mot de verdiene vi baserer våre liberale demokratier på.

Det er håpefullt. Løfter vi blikket, er bildet langt mer nedslående. Ifølge Amnesty er homofili forbudt i 68 land. Blant annet i Qatar. Den søkkrike staten som i høst skal arrangere VM i fotball. Da vår nye fotballpresident Lise Klaveness gjestet landet før påske, måtte hun få garantier fra myndighetene for egen sikkerhet. For som homofil, risikerte hun sju års fengsel. I en håndfull land kan det livet Klaveness naturlig valgte, straffes med døden.

I tillegg til disse 68 kommer en lang rekke stater der friheten til å elske den man vil er under press. Der det er lov juridisk, men friheten til å leve ut sin legning stadig snevres inn. Der et normalt liv i praksis er ulovlig. Det gjelder ikke minst i Russland der homofobi ble et politisk verktøy. Putins sviktende popularitet for ti år siden ble svart på med politisk opphaussing av russiske tradisjonelle verdier.

Homofili – men også feminisme – ble omtalt som angrep på disse nasjonale verdiene, en trussel mot russiske barn og familier. For Putin ble homoseksualitet uttrykk for vestlig perversjon – og homofobi ble til geopolitikk. Lover ble innført mot «homsepropaganda» i 2013. Helsearbeidere i skolen og psykologer kan, ifølge Humans Rights Watch, ikke støtte unge mennesker som opplever at de er tiltrukket av samme kjønn.

Det russiske illiberale regimets demonisering av homoseksuelle og bevisste spill på fordommer hos ignorante masser, ser vi resultatene av i dag.

Sterke krefter kjemper og har vunnet terreng mot de verdiene vi baserer våre liberale demokratier på. Kampen står over hele kloden. I land som Ungarn og Polen, EU-land begge to, har det blitt verre å være homofil, lesbisk eller transseksuell. Kina under president Xi har blitt mer konformt og et dårligere sted for ikke-heteroseksuelle. I kjølvannet av Donald Trump marsjerer USA mot høyre og reaksjonære krefter har fått fotfeste man ikke drømte om for bare ti år siden. Antallet hatgrupper rettet mot seksuelle minoriteter har økt kraftig. I populismens tid er minoriteter attraktive politiske blinker.

Når vi i Norge denne uka kan markere en historisk milepæl i homokampen, er det viktigere enn på tiår å anerkjenne at dette ikke er rettigheter som er vunnet en gang for alle eller at fordommene i samfunnet er nedkjempet i en endelig seier. Det er utrolig nok ingen selvfølge å kunne elske hvem man vil.

Det er like lite selvfølgelig som at kvinnen selv bestemmer over egen kropp. Homofiles rettigheter, kvinners rettigheter. Det er en evig kamp. Og det faktum har på mange måter overrumplet oss.

Det russiske illiberale regimets demonisering av homoseksuelle og bevisste spill på fordommer hos ignorante masser, ser vi resultatene av i dag. Det Putin-russiske menneskesynet har kulminert i en angrepskrig, som truer oss alle.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)