Hvem er Raj Chetty?

Nadarajani “Raj” Chetty er for økonomifaget det Lionel Messi var for fotballen i 2009: Ung, ekstremt lovende, og forbausende jordnær til å være den kanskje hyppigst spådde fremtidige vinneren av akademikernes gullball (altså nobelprisen).

Det finnes sannsynligvis ikke et økonomisk fakultet i universitetenes A-liga som ikke ville gravd dypt i lommene for å få ham på lønningslista.

Chetty, som for tiden er ansatt ved Stanford University i California, er først og fremst kjent for sin forskning innenfor fagfeltet offentlig økonomi. I tillegg blir han sjelden introdusert uten at dette blir nevnt; hans nestenrekord som en av tidenes yngste professoratholdere ved Harvard University, mottagelsen av John Bates Clark medaljen (økonomifagets “mini-Nobel”) og hans innflytelse på en rekke amerikanske presidenter og presidentkandidater.

Ingen kan beskylde den indisk-amerikanske økonomiprofessoren for å kaste bort tiden.

Chetty tilbrakte barndommen i New Dehli i India. Da han var ni år gammel, flyttet familien til USA hvor han siden er blitt værende. En akademisk karriere syntes uunngåelig: moren var lege og forsker, faren var økonom ved Boston University og hadde også arbeidet som rådgiver for den indiske regjeringen.

Det sies at Chetty allerede på videregående skole i Milwaukee skrev oppgaver hvor han kritiserte nobelprisvinnende økonomer, og at dette senere skulle bli hans inngangsbillett til forskningsassistentjobben hos kjendisøkonom Martin Feldstein, som han sensasjonelt fikk allerede som førstekullsstudent på Harvard.

Chetty tilbrakte til sammen seks år på Harvard før han som 23-åring kunne kalle seg doktor. Deretter ble han ansatt som førsteamanuensis ved UC Berkeley i California, hvor han underviste i økonomi. Som 28-åring ble han tilbudt et professorat ved Harvard. Her ble han værende inntil han i 2015 meldte overgang til vestkystrivalen Stanford. Ingen kan beskylde den indisk-amerikanske økonomiprofessoren for å kaste bort tiden.

Chetty har offentlig økonomi som sitt primære forskningsområde. Dette brede fagfeltet omfavner studier av offentlige inntekter (skatter og avgifter), offentlige utgifter (infrastruktur og velferdsprogrammer), statlige reguleringer og beslutningsprosesser.

Chetty har i løpet av sin forskerkarriere prøvd å besvare et bredt spekter av spørsmål med relevans for politiske beslutninger: Hvilken betydning har førskolelæreren din for fremtidig inntekt og utdanningsnivå? Hvilke insentiver er mest effektive for å få folk til å spare nok pensjon? Hvor sjenerøse burde arbeidsledighetsbidrag optimalt være?

Enten virker et politisk tiltak, eller så gjør det ikke det.

Chettys forskning reflekterer hans tro på at politikk burde understøttes av empiri heller enn antagelser og ideologisk motiverte argumenter: Enten virker et politisk tiltak, eller så gjør det ikke det. Chetty mener at den politiske debatten i større grad burde styres av vitenskapelige metoder hvor politikere streber etter å vite, måle og teste effekter heller enn å tro, mene og anta.

Han har tatt sterkt til orde for at økonomi må utøves og betraktes som en vitenskap på linje med fysikk, kjemi og medisin. Derfor jobber Chetty som regel med store datasett for å empirisk utprøve og utfordre gjeldene økonomiske teorier.

Chettys syn på god politikkutforming forutsetter med andre ord at gode data er tilgjengelige. Eksepsjonelle administrative data har i økende grad bidratt til å sette Skandinavia på kartet blant verdensledende økonomer.

Selv om det meste av Chettys forskning tar utgangspunkt i USA, har han også forsket på det danske pensjonssparingssystemet. Med bakgrunn i 41 millioner datapunkter fant Chetty og hans medforfattere at folk sparer mer til pensjon hvis de aktivt må fravelge heller en tilvelge en sparingsløsning.

Samtidig er norske politikere til stadighet uenige om virkningen av politiske tiltak.

Slike studier eksemplifiserer hvorfor Chettys vitenskapsfilosofi er særlig interessant for de skandinaviske landene. De Skandinaviske populasjonsdataene innenfor områder som helse, skatt, utdanning, pensjon og arbeid er sannsynligvis uten sidestykke i verden – en gullgruve for empirikere som Chetty.

Samtidig er norske politikere til stadighet uenige om virkningen av politiske tiltak som, når det kommer til stykket, er empiriske og ikke normative spørsmål.

Trond Giske vil satse på teknologi og iPad i grunnskolen. Torbjørn Røe Isaksen vil prioritere å heve lærerkompetansen. Bent Høie vil øke bruken av egenandeler i helsetjenesten. Torgeir Micaelsen vil senke den. Selv om Chetty nok vil si seg enig i at ikke alle politiske debatter kan avgjøres ved å teste og måle effekter av ulike tiltak, er det liten tvil om at vi per i dag ikke fullstendig utnytter det potensialet som ligger latent i administrative data her i Norge.

Chettys forskning har hittil hovedsaklig tatt for seg skatt og velferdsprogrammer, men de siste årene har han rettet fokus mot ulikhet og sosial mobilitet. I en serie artikler har han kartlagt inntektsmobiliteten på tvers av generasjoner over tid og sted i USA.

Raj Chetty har fortsatt tall å knuse, artikler å skrive, gjevere priser å motta.

Chetty definerer inntektsmobilitet som sannsynligheten for at et barn født i den fattigste femtedelen av befolkningen klarer å klatre opp til den rikeste femtedelen i løpet av livet. Chetty refererer til dette som sannsynligheten for å oppnå The American Dream – ideen om at dersom man arbeider hardt så kan hvem som helst oppnå velstand og suksess.

Chetty finner, noe overraskende, at inntektsmobiliteten ikke har endret seg stort over tid. The American Dream er like tilgjengelig (eller utilgjengelig, om du vil) i dag som for 40 år siden. For en gjennomsnittlig person i den fattigste femtedelen av befolkningen, er sannsynligheten for å klatre til den rikeste femtedelen i USA i dag ca 7,5 prosent. Til sammenligning er den samme statistikken 11 prosent i Danmark og 13 prosent i Canada.

Et enda mer interessant funn, ifølge Chetty, er at inntektsmobiliteten varierer voldsomt fra sted til sted i USA. I Salt Lake City, Utah, er inntektsmobiliteten høyere enn 12 prosent. I Charlotte, North Carolina, er den lavere enn fem prosent.

Kolleger har beskrevet ham som den fremste økonomen i sin generasjon.

Med dette som utgangspunkt ønsker Chetty å undersøke hvilke faktorer – institusjonelle, sosiale, politiske etc., som ligger til grunn for den dramatiske variasjonen i inntektsmobilitet på tvers av amerikanske byer. Dette med henblikk på å forstå hva som skal til for å forbedre forutsetningene til fattige barn i områder med lav sosial mobilitet.

Det er liten tvil om at Chettys forskning er i tråd med de politiske bevegelsene som har preget den amerikanske valgkampen det siste året. Særlig i primærvalgkampen har inntektsgap og “the 1%” vært hete temaer, mye takket være anti-etablissementbevegelsen og Bernie Sanders.

Chettys resultater har bidratt til å tillegge den politiske retorikken konkrete tall og fakta. Resultatene er blitt sitert i president Obamas State of the Union-tale, og han har ellers blitt rådført av håpefulle presidentkandidater fra begge partier, inklusive Hillary Clinton og Jeb Bush.

Studentene tilber han.

Chetty har selv uttalt at noe av det han frykter mest i livet er at et av hans store forskningsprosjekter viser seg å ikke ha noen påvirkningskraft. Som en sann økonom prøver han å allokere tiden sin mest mulig effektivt slik at han kan maksimere betydningen forskningen hans kan få på politikkutforming og for mennesker.

Innenfor sitt felt er det liten tvil om at Chetty har kommet langt. Studentene tilber han. Kolleger har beskrevet ham som den fremste økonomen i sin generasjon. Om Lionel Messi i 2016 har nådd toppen av sin karriere, stopper sammenligningen mellom fotballspilleren og økonomiprofessoren der.

Raj Chetty har fortsatt tall å knuse, artikler å skrive, gjevere priser å motta, og ikke minst en verden å forbedre.