Hvem vil redde partiene? 

Fremveksten av autoritære krefter i USA, Ungarn, Polen, Israel, Brasil, Indonesia og Peru, er en utvikling flere har advart mot at vil skje så lenge man bygger ned arenaer som binder folket og makten sammen. Det er på tide å redde demokratiet ved å blåse nytt liv i de politiske partiene.

På 40 år har andel medlemmer og aktive medlemmer i de politiske partiene blitt mer enn halvert. I toppåret 1950 var fire prosent av befolkningen medlem av Arbeiderpartiet alene, og det uten å regne med kollektivt medlemskap fra fagforeningene.

I 1980 var cirka 16 prosent medlem av et politisk parti, mot åtte prosent i 2020. I 1983 var syv prosent aktive i et politisk parti mot to prosent i 2020. Når færre folk er involvert i demokratiet og kjenner noen som er aktive i politisk arbeid, er det lett å forstå at motstandsdyktigheten mot antidemokratiske krefter også svekkes.

På sitt beste vil partiene sikre at elitenes sammensetning og oppfatninger lokalt og sentralt, har forankring i befolkningens syn og meninger.

Den amerikanske sosiologen William Kornhauser advarte allerede i 1959 gjennom boken «The political of massociety», om demokratienes sårbarhet for autoritær massemobilisering slik vi nå er vitne til. Kornhausers advarsel bygger på at en svekkelse av mellomliggende organ som knytter makten og folket sammen, kan lede til «autoritære fristelser».

Demokratier med en åpen konkurranse om velgernes gunst, er sårbare for mobilisering av autoritære bevegelser, og elitene kan raskt presses fra de samme bevegelsene for og fasilitere en nedbygging av demokratiet og demokratiske institusjoner. Vi bør derfor styrke de sosiale båndene, kunnskapen om og interessen alle lag i samfunnet har for å opprettholde en demokratisk orden, sier Kornhauser.

Partiene er viktige av svært mange grunner, ikke minst for legitimiteten til det demokratiske systemet, siden det er partiene som setter opp valglistene, rekrutterer politikere, skolerer medlemmer, vedtar valgprogram og velger partienes ledelse. Men partiene er også vår viktigste møteplass mellom makten og vanlige folk mellom valggjerningen, slik Kornhauser beskriver.

På sitt beste vil partiene sikre at elitenes sammensetning og oppfatninger lokalt og sentralt, har forankring i befolkningens syn og meninger. Og, slik Kornhauser omtaler, sikre høy oppslutning om demokratiet ved å bringe flest mulig inn i det i tider hvor autoritære krefter er på frammarsj.

Parlamentsgrupper og folkevalgte forsamlinger har gradvis fått mer og mer makt i partiene og gjør i mange tilfeller partienes hovedorganisasjoner mer irrelevant.

For de fleste som følger diskusjonen om demokratiets trusler og løsninger, er ikke dette fremmede tanker. Sist illustrert ved Sylo Tarakus innlegg i Morgenbladet 10.oktober om professor Helene Landmores forslag om “borgerråd” og mer direkte demokratiske institusjoner. Men selv om det er bra man leter etter løsninger utenfor eksisterende institusjoner, blir reform av de politiske partiene sjeldent trukket frem som en løsning.

Partiene er kanskje raske å avvise fordi de som forventet lett taper mot Facebook-demokratiets klare meninger og enkle løsninger, fremfor treg skolering, kurs, møter på kveldstid om politiske tema, forpliktelser ved tillitsverv og kompromiss, med andre ord en tung kostnad for lite innflytelse.

Nedgangen i medlemmer skjer antakelig av mange ulike grunner. Jo Saglie (2018) gjengir flere av de vanlige forklaringene om hvorfor nedgang skjer. Folk anser for eksempel ikke partiene som steder man kan påvirke saker som er viktige for den enkelte. Avstanden mellom de profesjonelle politikerne og vanlige folk blir mer og mer tydelig jo færre som er medlem i partiene.

Parlamentsgrupper og folkevalgte forsamlinger har gradvis fått mer og mer makt i partiene og gjør i mange tilfeller partienes hovedorganisasjoner mer irrelevant. Samtidig har de norske partiene få eller ingen incentiver til og for eksempel doble sin størrelse og å bedre rekrutteringen.

Så kan man si at Arbeiderpartiets sentralstyrte store parti fra 50-tallet ikke var ensbetydende med et sterkt partidemokrati.

Det holder ikke at flere medlemmer har abstrakte goder som at man ved vekst vil få flere gode ideer til politikkutvikling og saker, og mindre rom for en frakoblet elite som fjerner partiet fra ens potensielle velgere.

Den offentlige partistøtten gis for eksempel etter oppslutning i valg og som grunnstøtte, mens medlemskontingent utgjør cirka 10 prosent av partienes årlige inntekter. NOU 2004:25  “Penger teller, men stemmer avgjør”, vurderer spørsmålet om partifinansiering nøye.

Utvalget viser til Nederland, som har et kriteriesystem for pengetildeling som blant annet er basert på medlemmer, men fraråder forøvrig en slik regel i Norge for å unngå å ta fra partiene sin autonomi og at hovedoppgaven skal være å konkurrere om velgernes gunst i åpne, frie valg.

Et slikt regelverk skal selvsagt ivareta mange hensyn samtidig, men velgernes stemmer på partiene har lite verdi om verden velgerne og partiene eksisterer i, ikke er et samfunn hvor mange opplever at demokrati er viktig for dem.

En annen grunn kan være at vi ikke vekter det som viktig nok å revitalisere demokratiet. i tillegg til alle de gode grunnene for å løfte demokratiet som det argumenteres for fra Landemore, burde frykten for autoritær mobilisering være tilstrekkelig for handling.

Så kan man si at Arbeiderpartiets sentralstyrte store parti fra 50-tallet ikke var ensbetydende med et sterkt partidemokrati. Problemet med sammenligningen er at Arbeiderpartiet da hadde rent flertall i Stortinget, og ledelsen kunne koordinere prosesser mellom parti, fagorganisasjoner, Storting og regjering.

Hvis for få personer opplever et demokratisk styresett som viktig eller nyttig, vil demokratiet på et eller annet punkt forvitre.

Samtidig er Norge nå mer demokratisk enn på 50-tallet, og konkurransen mellom partiene om medlemmer er større og jevnere. Det er ikke noen spesielt god grunn til å tro at flere medlemmer vil lede til noe sentralstyrt 50-tallsparti.

Hvis for få personer opplever et demokratisk styresett som viktig eller nyttig, vil demokratiet på et eller annet punkt forvitre. Her er derfor noen helt ville og løse forslag for å ikke bare konkludere med at vi trenger en NOU som vurderer tiltak for hvordan vi kan få løftet flere inn i demokratiet:

1) Vekst i partienes medlemmer belønnes fra et “demokratifond”. På denne måten vil partiene åpenbart ha sterkere insentiver for å avsette ressurser og stramme til den systematiske oppfølgingen av rekruttering av medlemmer, og antakelig øke antall aktive medlemmer også.

Vil man gjøre det enda mer spennende og sikre at partiene virkelig har “skin in the game” som Nassim Taleb skriver om, kan man også trekke partistøtte inn til demokratifondet dersom partiene mister flere medlemmer.

2) Skattefradrag for partimedlemskap vil ikke utgjøre den store summen, men siden prisen er liten kan det være verdt tiltaket fordi en del mennesker er sensitive for økonomiske incentiver. Insentiver fungerer ikke alltid slik vi ønsker, så innretningen og størrelsen må selvsagt vurderes nøye.

Forslaget favoriserer også store partier på en urettferdig måte.

3) Partienes finansiering og tilskudd får et fast beløp som skal gå til rekruttering av nye medlemmer. Slike særkrav i støtte stilles bl.a. til humanitære organisasjoner og innsamlede midler, og mange organisasjoner som mottar statlig tilskudd er vant med at tilskudd har særkrav, med etablerte rutiner for rapportering og regnskapspraksis. Ligner på forslag 1, men er enklere fordi man tar utgangspunkt i allerede eksisterende bevilgninger. Ulempen med forslaget er selvsagt at det fratar partiene frihet og selvstendighet som er tungtveiende hensyn i tidligere utredninger om hvilke idealer som bør legges til grunn for de politiske partiene i Norge.

4) Det innføres flere betingelser for registrerte kommuneparti i Norge. For å være et kommuneparti holder det ikke lenger at man må levere regnskap eller avholde årsmøte, man må også ha et visst antall medlemmer for å holde seg registrert som tilskuddsberettiget kommuneparti. En av nedsidene ved et slikt forslag er selvsagt at vi risikerer å gjøre terskelen for å danne parti og kommuneavdelinger høyere og at man tross gode intensjoner innfører en uhensiktsmessig terskel fremfor en pisk som skal sikre mer levende og større lokale partier. Forslaget favoriserer også store partier på en urettferdig måte, slik at man må vurdere om krav til antall medlemmer knyttes til moderpartiets medlemstall eller andre relative størrelser.

Dersom partiene oppleves som relevante arena for politikkutforming, vil flere engasjere seg i prosessen.

5) Medlemmene gis større demokratiske rettigheter. I SV er grasrotavstemninger og åpne nominasjonsmøter for alle medlemmer eksempler på tiltak som kan gi medlemmer mer innflytelse, og dermed økt status. SV hadde i 2019 rett over 15 000 medlemmer, og ikke noen signifikant endret antall eller andel sammenlignet med de andre partiene, så det er usikkert hvor viktig slike rettigheter er for potensielle medlemmer.

6) Partiene gis større oppgaver som vil føre til mer engasjement og relevans. Dersom partiene oppleves som relevante arena for politikkutforming, vil flere engasjere seg i prosessen. Troen på at man kan påvirke et parti sitt standpunkt henger trolig nært sammen med antall medlemmer. Det kjedelige svaret er at det sannsynligvis trengs mer forskning og studier som kan gjøre greie for utviklingstrekk og sammenhenger av hva som reelt sett gir medlemmer større innflytelse over partiets politikk. Mine egne fordommer som et aktivt medlem, er at bl.a. medialiseringen gir partiene en frykt for å fremstå uklare eller i konflikt med seg selv. Det fører til at flere saker blir avgjort utenom åpne saler med åpen dissens. Partiene premieres for enighet og tydelige standpunkt gjennom mediene, som fortsatt er partienes viktigste kanal for å nå ut til velgerne. Det er i grunn rart at mediene ønsker å negativt fremstille en del av uenigheten og dissens i partiene når dette er en helt naturlig del av et levende partidemokrati.

Helt vanlige mennesker i Norge har en god del makt, men det blir stadig færre av dem.

Ingenting skjer av seg selv, vi trenger handling. Et av de vakreste øyeblikkene i norsk partihistorie de siste årene synes jeg var da mediene direktesendte nesten samtlige fylkesårsmøter til Kristelig Folkeparti som skulle stemme over hvilken retning partiet skulle søke samarbeid i fremtiden. Vi fikk se det norske demokratiet under skjørtekanten.

Der fant vi ingen komplisert algoritme eller bare brylkrem-predikanter med press i buksene, men helt ordinære mennesker med allværsjakke som brukte av sin frivillige tid på politikk. Folk som med humor, og ofte omsorg for sine motstandere, og meningers mot diskuterte og stemte etter deres overbevisning. Kaffepauser og vennlig dialog til tross, så utøvet denne øvelsen en makt så stor at den påvirket både fordelingen av ressurser, vedtak av lover, og sammensetning av regjeringen.

Fylkespartienes makt er stor, og deres medlemmer og aktive har betydelig innflytelse. Helt vanlige mennesker i Norge har en god del makt, men det blir stadig færre av dem. Når prisen for demokratisk tilbakegang er så høy, må vi gjøre mer for å unngå det.