Hvit støy

9. november 2016 var et tungt slag for progressive krefter i USA. Det amerikanske folket stemte fram en president som har ført en åpenlyst rasistisk valgkamp og vist eksplisitt forakt for den demokratiske prosessen. Selv om Donald Trump aldri fikk flertallet av velgerne i ryggen, førte det amerikanske valgmannsystemet til at han vil innta det ovale kontoret 2. februar.

Et eller annet sted må grensen for forståelsen for den hvite arbeidsklassens politiske valg gå.

I media her hjemme er responsen på Trumps seier delt i to. På den ene siden er mange dypt sjokkert over utfallet. Den vissheten meningsmålingene så ut til å gi om en Clinton-seier, har sendt mange kommentatorer og analytikere i tenkeboksen. Riktignok var ikke meningsmålingene så upresise som noen vil ha det til, men som Sean Trende fra RealClearPolitics påpeker, har de fleste av oss undervurdert usikkerheten som er knyttet til modellering av velgeratferd.

At en kandidat som Trump kan vinne et presidentvalg, til tross for et vell av skandaløse uttalelser, løgner og en nesten fullstendig mangel på konkret politikk, strider mot nesten all konvensjonell politisk visdom, og framferden hans i valgkampen fører med gode grunner til usikkerhet og frykt for framtiden.

Trump ble ikke båret fram til seier av en flokk av Ernie Everly-er.

På den andre siden – men ikke urelatert – leter mange etter forklaringer på hvorfor så mange var villige til å stemme på Trump. En av de tydeligste tendensene i denne delen av responsen er et ønske om og en vilje til å forstå de velgerne man antar er ansvarlige for Trumps valgseier. Som Hadley Freeman påpeker i The Guardian, har mediene systematisk overgått hverandre i å forsøke å forstå de sinte hvite menneskene som gir sin støtte til Trump, og dermed gjort den hvite middel- og arbeiderklassens frustrasjon til det dominerende narrativet om den amerikanske valgkampen. Dette gjelder både høyre- og venstreorientert media. For eksempel argumenterer Thomas Frank i The Guardian for at media har sviktet fordi de ikke har forsøkt å forstå motivene og bekymringene til dem som stemte på Trump, som i hans øyne primært er den fattige, hvite arbeiderklassen.

Vi ser det samme i norsk presse. I et forsøk på å forstå frustrasjonen som driver Trumps velgere i Aftenposten 11/9, gir Frank Rossavik uttrykk for en analyse av denne typen: Føler man at de globale trendene (innvandring, frihandel, globalisering, teknologisk revolusjon) går direkte løs på ens eget og familiens liv, blir man først sur og passiv, deretter sint og aktiv. Dette er nok en viktig forklaring av høyrepopulismens fremvekst, også av Donald Trumps valgseier.

Gard Michaelsen inntar en beslektet posisjon når han skriver at en av de viktigste lærdommene media kan trekke av Trumps uventede seier, er at journalister og kommentatorer har sviktet eller ignorert «folket». Budskapet hans er at de ikke har forstått de som er sinte, og de som er sinte er nettopp den hvite arbeiderklassen som jobber hardt, men likevel ikke ser noen klar bedring i sin økonomiske situasjon.

Disse velgerne er verken fattige eller arbeidsledige.

Hvorfor er kommentatorer så opptatt av å forstå velgerne som stemmer på politikere som Donald Trump? Mye av forklaringen ser ut til å ligge i at mange har latt seg overbevise om at flertallet av de velgerne som i dag vender seg til politikere som Trump, kommer fra en gruppe vi er vant til å sympatisere med: fattige og vanskeligstilte hvite arbeiderklassemenn og -kvinner som er rasende fordi arbeidsplassene deres forsvinner, uten at den politiske eliten ser ut til å bry seg.

Et konkret eksempel på hvem mange i media ser på som en representant for «folket» som valgte Trump, finner vi når Anders Giæver skriver i VG om Ernie Everly, som han har møtt mens han har dekket valget i USA. Everly har merket lite til den veksten i arbeidsplasser USA har sett under Obama og er møkk lei av tingenes tilstand. Som Giæver skriver, gjør det han vil vekk fra status quo – Everly ønsker forandring.

Det er flere problemer med denne fortellingen. Det første er at den i beste fall er misvisende. For Trump ble ikke båret fram til seier av en flokk av Ernie Everly-er. Som jeg nylig skrev i en artikkel for Agenda Magasin: Trump vant det republikanske primærvalget i stor grad fordi han ble støttet av autoritære og kulturkonservative velgere fra den hvite middelklassen, en gruppe som endelig hørte sine egne rasistiske og reaksjonære holdninger uttrykt uten omsvøp på den politiske scenen.

Disse velgerne er verken fattige eller arbeidsledige, men de kommer fra småbyene og rurale strøk med lite sosial mobilitet. De er også bekymret for økonomien, men på en måte som er frikoblet fra deres faktiske økonomiske situasjon: en studie av Gallup-forskeren Jonathan Rothwell fant at Trump-velgere i husholdninger med en årlig inntekt på mer enn $200.000 hadde mer pessimistiske forventinger til sin personlige økonomi enn velgere i den nedre middelklassen som ikke støttet Trump.

For Trump er ikke bare abstrakt «forandring».

Rett skal være rett: Det er ikke utelukkende feil at frustrerte og økonomisk vanskeligstilte velgere fra den hvite arbeiderklassen spilte en viktig rolle i å gjøre Trump til USAs neste president. Valgdagsmålinger (som riktignok ikke er altfor pålitelige) viser tydelig at en del av de mest ubemidlete velgerne har gått fra å stemme på Obama i 2012 til å stemme på Trump i 2016. Det er sannsynlig at de var motivert av nettopp den frustrasjonen Giæver og andre beskriver, og at ønsket deres om forandring drev dem til å gi sin stemme til The Donald.

Det viktigste problemet med den dominerende fortellingen om Trumps velgere handler imidlertid ikke om fakta, men om moral. Når Giæver skriver at Ernie Everly ønsker forandring, tilslører det lille substantivet «forandring» mer enn det forklarer. For Trump er ikke bare abstrakt «forandring». Han er – og det tror jeg nesten alle som skriver om viktigheten av å forstå velgerne som stemmer på ham er enige i – en løgner, en rasistisk og sexistisk demagog og en sjokkerende inkompetent presidentkandidat med tydelige autoritære trekk.

Det siste kom blant annet fram da han truet med å sende Hillary Clinton i fengsel dersom han ble president og da han kom med dårlig skjulte trusler mot den latinamerikanske dommeren som skal avgjøre to søksmål mot Trumps universitet. Synes vi det er greit å stemme på en presidentkandidat som dette fordi man ønsker forandring og er sint på status quo, slik Everly er, eller fordi man har gått fra å være «sur og passiv» til å være «sint og aktiv», som Rossavik skriver?

De fattigste i samfunnet kan miste det lille sikkerhetsnettet de fikk gjennom Obamacare.

Få av dem som er parate til å vise forståelse for Trumps arbeiderklassevelgere, tar innover seg at prisen for forandringen velgere som Ernie Everly ønsker seg, kan bli katastrofale for det amerikanske samfunnets aller mest vanskeligstilte grupper. Regningen for at det hvite sinnet uttrykte seg ved å velge Trump, kommer til å bli høy, og det er de minst privilegerte menneskene i USA som må betale den.

De fattigste i samfunnet kan miste det lille sikkerhetsnettet de fikk gjennom Obamacare og de allerede skjøre amerikanske trygdeordningene. Hvis Paul Ryans budsjett går igjennom, kan millioner av mennesker miste tilgangen til helsehjelp og kastes ut i ekstrem fattigdom. Innvandrerfamilier kan bli deportert. Mange, mange andre må betale prisen for at den hvite middel- og arbeiderklassen har valgt Trump som utløp for sine frustrasjoner og, i mange tilfeller, som representant for den rasismen og sexismen de selv bærer i seg.

I tillegg ser vi allerede tegn til at rasistisk vold kryper inn i hverdagslivet igjen, noe som ikke er særlig overraskende all den tid rasistiske og nazistiske grupperinger ser på president Trump som et tegn på at de har en legitim plass i samfunnet.

Disse konsekvensene blir nesten fullstendig oversett i den offentlige debatten her hjemme. Høyres Kristian Tonning Riise skriver at vi ikke kommer noen vei ved å stemple Trumps støttespillere som «dumme». Han ser dem, i likhet med mange andre, som sinte mennesker som har stemt på en populist fordi de er i opprør.

Mange av dem som stemte på Trump har nok innerst inne syntes at hans uttalelser om kvinner, innvandrere, pressen, sine politiske motstandere, ja, hans oppførsel generelt, er akkurat like lite ærverdig som det jeg synes.

Vi bør ikke hvitvaske Trumps uttalelser ved å kalle dem «lite ærverdige».

Det er også arrogant å tro at de ikke har lagt like godt merke til inkonsistensen og innholdsløsheten i mye av det politiske budskapet han har forfektet i valgkampen, som det vi har gjort her i Norge (til stor fornøyelse).

Det kan godt være Tonning Riise har rett i dette. Men hva skal vi si om dem som stemmer på Trump til tross for hans åpenlyse rasisme og sexisme fordi de vil sende et signal til «etablissementet»? Her er et moderat forslag: de er mennesker som er villige til å ta sjansen på å ofre velferden til millioner av mennesker bare for å kunne sende en «beskjed» til den politiske eliten.

Vi bør ikke hvitvaske Trumps uttalelser ved å kalle dem «lite ærverdige» i stedet for hva de er, nemlig rasistiske og sexistiske. Hvis man er villig til å se gjennom fingrene med dem, har man allerede gått for langt i å akseptere rasistiske, sexistiske og autoritære holdninger.

Hvis Riise har rett i sin beskrivelse kan vi dele Trumps velgere i to: de har enten aktivt støttet en presidentkandidat som har ført en åpenlyst rasistisk og autoritær valgkamp fordi han førte en åpenlyst rasistisk og autoritær valgkamp, eller så har de akseptert Trumps rasistiske og autoritære trekk for å kunne gi et spark til elitene i Washington.

Politiske valg foregår ikke hinsides godt og ondt.

Det betyr at de enten selv er rasistiske og autoritære eller at de er villige til å stemme fram en president som Trump – til tross for de konsekvensene det etter alt å dømme vil få for fattige amerikanere, kvinner, afroamerikanere, muslimer og LGBQT-personer – fordi han har tilbudt dem utløp for frustrasjonene deres. Ingen av delene er noe annet enn forkastelig.

Hvis vi ikke er villige til å fordømme de hvite arbeider- og middelklassevelgerne som stemmer på Trump, betyr det også at vi ikke er villige til å behandle dem som personer som er i stand til å ta ansvar for egne handlinger. Som Patrick Thornton – som selv kommer fra det rurale Midtvesten – skriver, ligger det en form for klasseforakt i ideen om at det er urimelig å kritisere Trumps fattige velgere for å ha stemt på ham, til tross for hans tydelige rasistiske og autoritære budskap.

Selv om mange av dem er uutdannede, er de ikke dumme. De forstår utmerket godt at de har gitt sin stemme til en mann som kaller mexicanere voldtektsmenn og narkolangere, som har gått inn for å deportere millioner av innvandrere og for å stenge grensene for alle muslimer. Vi skylder dem å ta dem på alvor som politiske aktører, og hvis vi gjør det er det ingen vei utenom å fordømme det valget de har tatt.

Det er synd på den hvite amerikanske arbeiderklassen, men det gjør den ikke skyldfri.

Det utelukker ikke at vi bør føle sympati for dem og håpe at situasjonen deres blir bedre, og det utelukker heller ikke at vi skal gå inn i seriøse diskusjoner med dem, som Hadia Tajik skriver i Aftenposten, men det utelukker at vi sier at det er greit når situasjonen deres driver dem til å gjøre noe moralsk forkastelig.

Politiske valg foregår ikke hinsides godt og ondt. Det ensidige fokuset på hvite arbeiderklassevelgeres vanskeligheter, gjør at vi mister de etiske sidene ved politikk av syne. Hvis viljen til å forstå det hvite raseriet er så stor at den gjør oss blinde for at nettopp dette raseriet, kan føre til at livene til millioner av mennesker kan bli ødelagt. Hvis vi ikke tar det innover oss har Gard Michaelsen rett i at vi svikter folket, men folket vi svikter er kvinner, sorte, homoseksuelle, muslimer og transpersoner og alle andre som vil lide under president Trump.

Et eller annet sted må grensen for forståelsen for den hvite arbeidsklassens politiske valg gå og fordømmelse av konsekvensene deres begynne. Ved å stemme på Trump har de krysset den grensen. Det er synd på den hvite amerikanske arbeiderklassen, men det gjør den ikke skyldfri.