Hvor er Sverige på vei?

Den politiske situasjonen i Sverige er uoversiktelig, for å si det forsiktig. Fredrik Reinfeldts andre regjering (2010-2014) hadde ikke flertall i Riksdagen. Det har heller ikke Stefan Löfvens nåværende regjering (2014-). For ingen av dem har det vært lett å få gjennomslag for regjeringens politikk. Sverige befinner seg kort sagt i en ny politisk og parlamentarisk situasjon. Spesielt Stefan Löfvens koallisjonsregjering med de grønne har opplevd mye motgang.

Det er ikke så rart. Den rødgrønne regjeringen har et høyreflertall mot seg i Riksdagen. Hvis opposisjonen blir enig, kan den stemme ned forslag regjeringen kommer med. Siden høsten har flertallet i Riksdagen (de borgerlige partiene pluss Sverigedemokraterna) stemt mot de rødgrønnes budsjett. Så Socialdemokraterna og Miljöpartiet har i år vært nødt til å regjere med et borgelig-økonomiske rammeverk.

Ja, det er nesten som en storm på havet.

Da budsjettet ble nedstemt, erklærte Stefan Löfven at han aktet å utlyse nyvalg snarest mulig. Det ble imidlertid avblåst. Årsaken var at regjeringen og opposisjonen ble enig om den såkalt Decemberöverenskommelsen (DÖ) rett etter jul. Den skulle garantere at mindretallsregjeringen fikk gjennomslag for sine budsjettforslag framover. Denne enigheten varte imidlertid ikke lenge. Cirka ni måneder senere forkastet de borgerlige partiene DÖ.

Kjennetegnet på svensk politikk har pleid å være forutsigbarhet, pragmatisme og samarbeid. I dag råder usikkerhet og kaos. Ja, det er nesten som en storm på havet. Hva er det som har skjedd?

En viktig forklaring er den såkalt “Alliansen”. Aldri før har de borgerlige partiene vært så enige som de har vært det siste tiåret. Selv om de utgjør fire selvstendige partier, har de alle seilt under samme flagg. Alliansen har gått til valg på et felles regjeringsprogram og holdt samme i tykt og tynt. I hvert fall inntil nå. Målet har vært å frarøve sosialdemokratene sin maktposisjon. Det har Alliansen delvis lykkes med.

Moderaterna skulle bli et statsbærende parti.

Alliansen var en viktig grunnpilar i prosjektet til Moderaterna. De gamle Moderaterna ble forvandlet til de Nya Moderaterna. Egentlig var det en kopi av Tony Blairs New Labour – bortsett fra at den altså kom fra høyresiden. Fra å være et parti som konsekvent befant seg på høyreflanken, har Moderaterna siktet seg inn mot sentrum. De har gått fra å være et opposisjonsparti til å bli et regjeringsparti og gått fra prinsippfasthet til pragmatisme. Moderaterna skulle bli et statsbærende parti. Dette skjedde altså samtidig som partiet i regjeringsposisjon leverte flere borgerlige systemforandringer enn noen annen borgerlig regjering.

Parallelt har støtten til Sverigedemokraterna økt. Sverigedemokraterna er i dag Sveriges tredje største parti. I 2005 hadde partiet en velgeroppslutning på én prosent. Meningsmålinger høsten 2015 viser at de ligger nærmere 20 prosent. I praksis innebærer det at Sverige har tre ulike politiske blokker. En rødgrønn, Alliansen og Sverigedemokraterna. Ingen vil ennå samarbeide med Sverigedemokraterne, som vokste fram fra rasistiske og voldelige høyreekstreme miljøer.

Konsekvensen er at Socialdemokratarna har tapt terreng. Under valget i 1994 fikk partiet en oppslutning på 45 prosent, nå sist havnet det på 31 prosent. Meningsmålinger pendler mellom 25 og 27 prosent for tiden. Det har også stormet internt i partiet de siste årene. Partiet har byttet partiledere med høy frekvens. Den nåværende partilederen Stefan Löfven måtte ta over etter at den forrige partilederen, Håkan Juholt, ble tvunget til å gå av på oppsiktsvekkende vis.

Det finnes for tiden ingen blokk som kan få flertall for sine forslag i Riksdagen.

Blokkpolitikken står fast. Det finnes for tiden ingen blokk som kan få flertall for sine forslag i Riksdagen. Dette kunne fungert om det hadde vært en åpenhet for samarbeid på tvers av blokkgrensene. Sverige har opp gjennom årene hatt mange mindretallsregjeringer. Og samarbeid mellom partiene har vært ganske vanlig. Men så lenge de borgerlige partiene har slått ring om Alliansen, har den veien vært stengt.

Sverigedemokraternas framvekst har paradoksalt nok minsket viljen til å finne blokkoverskridende overenskomster. Føy til at det finnes sterke Tea party-tendenser i flere borgerlige partier. Centerpartiet har tatt patent på nyliberalismen. Kristdemokraterna er blitt mer høyrekristent. Moderaterne er på vei tilbake til sitt gamle jeg igjen.

En grunnpilar i Decemberöverenskommelsen var at blokkpolitikken skulle bestå. Det ønsket de borgerlige. Socialdemokraterna har under Stefan Löfven snakket om å bryte opp blokkpolitikken. Hvis DÖ blir gravlagt, åpner det da for nye samarbeidsløsninger? Enn så lenge er denne muligheten fraværende. Men i løpet av denne høsten har regjeringen og de borgerlige partiene i hvert fall funnet sammen i en løsning i flyktningpolitikken. Folkpartiet liberalerna virker mer åpne for samarbeid. Vi vet ikke hvordan dette vil gå.

Sverige står foran store politiske utfordringer. For å oppnå full sysselsetning (regjeringen har som mål at Sverige skal ha den laveste arbeidsledigheten i EU) og for å fornye og utvikle velferdsstaten, kreves det investeringer i framtidas bosteder, i infrastruktur og på arbeidsmarkedet. Ikke minst kommer innvandringen – en stor ressurs for Sverige framover – til å kreve investeringer i utdannelse og integrasjon de kommende årene.

Men det er best å ikke spå.

Dersom regjeringen får gjennom sitt budsjett for 2016, blir det ikke nyvalg. Det er heller ikke de etablerte partiene interessert i, kun Sverigedemokraterna vil vinne på det. Så den rødgrønne regjeringen ser ut til å overleve fram til valget i 2018 med vekslende flertall. Men det er best å ikke spå. Spesielt ikke når man har de siste årenes turbulens i svensk politikk i bakhodet.

Det store spørsmålet er om de underliggende politiske og strukturelle utfordringen virkelig blir grepet fatt i. Nå for tiden ser det mørkt ut.

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)